Hvem er Gud?

Det er mye snakk om gudsbilder. Svært mange mennesker gjør seg tanker om Gud ut fra det de med sin fornuft og sine følelser kan godta, og slik gjør de seg en gud i sitt eget bilde. Ikke annet enn ønsketenkning. Andre bygger på kristen forkynnelse, men velger ut bare det de kan godta ut fra sine egne følelser. Det er veldig viktig for dem å ikke ha et skremmende gudsbilde, men noe de føler trygghet ved. Gudsbildet må ikke være preget av trekk fra strenge og straffende foreldre, men heller bære preg av aksepterende og støttende omgivelser – hører vi ikke slike toner? Både evig fortapelse og timelig straff må forties. Det bryter med harmonien.

Men Guds åpenbaring slår gudebilder og gudsbilder i stykker. Vi finner ikke Gud gjennom tankens flukt eller følelsenes lengsler. Eller som Blaise Pascal sier, Gud er ikke filosofenes Gud, men Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Han søker oss og har åpenbart seg for oss i ord og gjerning. Han erklærer at han er den som han er (2Mos. 3). Slik han gir seg til kjenne for oss i ord og gjerning, slik er han. Vi kjenner han bare gjennom hans egen åpenbaring. Han er den som han er. Gjør vi han til noe annet, er det ikke Han. Han forbyr å gjøre bilder og dyrke dem. Det er mange som må omvende seg fra sine kjære gudsbilder og lære den virkelige Gud å kjenne.

Akkurat som vi trenger å erkjenne vår synd, trenger vi å erkjenne vår egen uvitenhet. For akkurat som vi er totalt avhengige av Guds nåde, er vi totalt avhengige av hans åpenbaring. Den bibelske åpenbaring av Gud er frelseshistorisk og dialektisk (lov og evangelium). Gud gir seg til kjenne i den verden han har skapt, og i den historie vi alle er en del av, som hellig, nidkjær og rettferdig både i dom og i nåde. ”Ingen er hellig som Herren” (1Sam. 2,2). Alt Gud er, det er han som den hellige. Alt han gjør, gjør han i sin hellighet. Guds hellighet er kort sagt hans guddommelighet, han som er den som han er, og som også heter Hellig (Jes. 40,25; Hab. 3,3). Det er en tendens i forkynnelsen til å knytte Guds hellighet ensidig sammen med hans vrede og dom. Har vi ikke hørt sagt at Gud er hellig, men han er også kjærlig? Som om kjærligheten ikke er uttrykk for hans hellighet. En slik forkynnelse kan visstnok bare leve på manglende bibelkunnskap i forsamlingen. For det stemmer jo ikke med fylden i det bibelske vitnesbyrd om Guds hellighet. Eventuelt kan den som skjønner at hellighetsbegrepet er helt vesentlig, få en gal oppfatning av Gud. Men i virkeligheten er kjærligheten og viljen til å være forløsningens Gud det dypeste i Guds hellighet. I Hos. 11,8f er det som om vi ser en indre kamp i Gud mellom hans brennende vrede og hans inderlige medynk, mellom viljen til å fordømme og viljen til å forbarme seg og frelse. Og det er frelsesviljen som får overtaket. Hvorfor? Herren sier selv: ”For jeg er Gud og ikke et menneske, Den Hellige i din midte.” Derfor altså! Fordi han er Gud, Den Hellige. Så helligheten og kjærligheten er ikke motsetninger. Alt Gud er og gjør, er og gjør han i sin hellighet. Helligheten virker begge veger, både til frelse og til dom (sml. 1Sam. 2,2ff). Slik hans nidkjærhet gjør. Og slik hans rettferdighet gjør. Det hører med til evangeliet at Gud er rettferdig også når han erklærer syndere for rettferdige ved troen på Jesus (Rom. 3,26). Den hellige Gud er som ilden som lyser og varmer, men som også kan fortære og brenne opp og ødelegge. Det gjelder å omgås ilden på den rette måten. Det gjelder å omgås Gud på den rette måten.

Gud blir vred på grunn av menneskers synd. Men han er ikke vrede. Han er kjærlighet. Det står uttrykkelig i 1Joh. 4. Agape på gresk – den selvhengivende kjærligheten som søker andres beste, som gir og gir, ja ofrer. Guds vesen er kjærlighet. Og Paulus minner om Kristi død for oss som et ugjendrivelig bevis på det (Rom. 5,8). Men hvordan kan Gud da dømme noen til evig fortapelse? Og hvordan kan han tillate at det skjer så mye vondt i verden?

Å tale om Guds dom er utfordrende. Å tenke på Guds dom er krevende. Jeg tror det er en del ting vi må gjøre klart for oss. For det ene at syndefallet var et smertelig tap for Gud selv. På fallets dag mistet han menneskene, og han gjør det han kan for å vinne flest mulig tilbake. Hvilket gudsbilde sprunget ut av våre tanker ville ha rom for dette? For det andre at Gud handler først og fremst innenfor evighetens ramme. Han har vårt evige vel for øye. Ting som kan være så vonde og uforståelige for oss, kan tjene til at flere blir frelst. Mange vil måle Gud etter sine egne begreper om godt og ondt og kan derfor finne på å anklage han. Men han er kjærlighet, og han er den som han er. I middelalderen hevdet Thomas akvineren at Gud vil det gode fordi det er godt. Men Duns Scotus snudde på det og hevdet at det gode er godt fordi Gud vil det. Og Luther lærte det siste, noe vi kan se i ”Om den trellbundne vilje” (1525). Det gode er godt fordi Gud vil det. Forståelsen av hva som er godt og rett, kan ikke løsrives fra Gud og hans åpenbaring i ord og gjerning.

At Gud både straffer og velsigner her i tida, er det mange eksempler på i Bibelen. Slik oppdrar han sitt folk for sitt rike. Straff og belønning passer ikke inn i de moderne gudsbildene. Men reformatorene formante prestene til å minne om dette. De skal flittig utlegge de ti bud, og de skal tale om at han vil straffe dem som ikke holder dem, som han ofte har straffet slike med timelige straffer. I Den lille katekisme står det: ”Gud truer med å straffe alle som overtrer disse bud. Derfor skal vi frykte hans vrede og ikke gjøre imot slike bud. Men alle dem som holder disse bud, lover han nåde og alt godt. Derfor skal vi også elske han og sette vår lit til han og gjerne gjøre etter hans bud.”

Det er ikke etter Guds hjerte at han må la sine straffer ramme mennesker. Da han besluttet å sende vannflommen over jorda, var han full av sorg i sitt hjerte (1Mos. 6,6). Og i Klages. 3,33 står det: ”det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.” Hans vilje til å straffe er om vi så skal si underordnet under hans vilje til å frelse. Både Det gamle og Det nye testamentet viser at Guds vilje til samfunn med oss og dermed til å frelse oss uttrykker hans vesen. Det er god grunn til å kalle Joh. 3,16 for ”den lille bibel”. Men har ikke også Det gamle testamentet sin ”lille bibel”? Jeg mener å finne den i 2Mos. 34,6f. Han som er den som han er, roper ut sitt navn for Moses og taler om sin trofaste miskunn mot tusen ledd, men også om dommen over synden: "Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Han bevarer miskunn imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd. Men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd."

Det er krevende å fastholde både Guds godhet og strenghet (Rom. 11,22). Men Jesus gjør det. Han som selv er Guds bilde (2Kor. 4,4). Og visst kunne Paulus sagt i dag: Jeg vil ikke vite av noe gudsbilde iblant dere uten Jesus Kristus og ham korsfestet (sml. med 1Kor. 2,2). ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig” (Kol. 2,9). Han har forklart Gud for oss (Joh. 1,18). Han tar selv til seg det guddommelige ”Jeg er”, som han deler med Faderen og Den Hellige Ånd (Matt. 28,19). I Den store katekisme sier Luther at ingen kan erkjenne Faderens nåde uten gjennom Kristus, som er det faderlige hjertes spegl. Uten dette spegl kan vi bare se en vred og forferdelig dommer. Men vi kunne heller ikke vite noe om Kristus hvis det ikke var blitt åpenbart ved Den Hellige Ånd.