Hvem skal kirken lyde?

De færreste i Norge har hørt om metropolitt Eugen. 12. oktober stod han overfor sitt livs dilemma: Hvem skal jeg lyde – patriark Kirill eller det estiske innenriksministeriet? Kirkeledere som vil trene opp sin dømmekraft i krisetid gjør vel i å gjøre seg kjent med Eugens dilemma.

Bakgrunnen var følgende: Eugen er leder for den ortodokse kirken i Estland, under Moskva-patriarkatet. I slutten av september holdt metropolittens kirkelige overhode, patriark Kirill, en tale i forbindelse med Putins «delvise mobilisering» til den russiske invasjonen i Ukraina. I talen forkynte Kirill at russiske soldater som kjemper i Ukraina oppfyller sitt kall og sin forpliktelse både mot folk og fedreland, og de som dør i kamp får tilgivelse for alle sine synder. De dør altså som martyrer. 

Noen dager etter denne talen ble metropolitt Eugen «utfordret» av innenriksministeren i Estland, Lauri Läänemets (Sosialdemokratene). Ministeren mente at Kirills tale utgjorde en type påvirkning – les: oppfordring til vold – som er forbudt ved estisk lov. Metropolitten fikk derfor frist til 12. oktober med å offentlig avvise Kirills oppfordring. I motsatt fall kunne han bli fratatt oppholdstillatelsen, ifølge det estiske innenriksdepartementet. 

Alt er ikke tillatt, verken i krig eller kjærlighet, men i krisetider kan det av og til virke slik. 

Ordet «krise» kommer opprinnelig fra det greske ordet krisis, som beskriver skillet eller skjelningen mellom to sider av en sak. I den antikke verden var poenget at en krise var noe som krevde klare alternativ: Skal vi gå til krig eller holde fred? Hva er rett, og hva er galt? Vil de oppstilte handlingsalternativene føre til liv eller død? 

Vi aner ikke hva Eugen tenkte, men den dårlig skjulte trusselen fra innenriksministeren satte metropolitten i et dilemma. Dilemmaet handlet ikke først og fremst om det er teologisk grunnlag for å avvise Kirills martyrteologi, men heller om hvordan en skal svare styresmakter som vil tvinge kirkelige ledere til å ytre en bestemt mening. Med andre ord, hva skulle Eugen frykte mest – å miste oppholdstillatelsen eller å miste integriteten?

Eugen fikk «hjelp» fra noe uventet hold. Erkebiskopen i den estisk evangelisk-lutherske kirken (EELK), Urmas Viilma, uttalte dagen før tidsfristen 12. oktober følgende: Er det virkelig mulig for en stat som Estland, der vi ikke har statskirke, å gi et slik ultimatum til sine religiøse ledere? 

Erkebiskopen gav seg ikke med det. Han spurte også, litt spekulativt måtte han innrømme, om det ikke kunne tenkes at Putin kan ha utstedt et lignende ultimatum til partriark Kirill nettopp for å få ham til å støtte krigen i Ukraina. Ifølge den estiske erkebiskopen, handlet derfor dette dilemmaet først og fremst om religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er selvfølgelig mulig å forstå den estiske statens behov for å være trygg på at Eugens kirke ikke støtter en krig som muligens kan true eksistensgrunnlaget til Estland. Men Viilma fremhevet også et annet dilemma: Dersom nå Eugen virkelig skulle ta avstand fra krigen og Kirills taler, hvordan kan vi da vite at dette er metropolittens oppriktige mening, når han er utsatt for såpass sterkt press?

12. oktober sendte metropolitt Eugen et brev til innenriksministeriet der han understreket at kirken han leder styrer etter den estiske grunnloven og at ifølge ortodoks tro er kirken motstander av krig. Han viste også til at han 19.mars hadde stilt seg bak fellesrådet av estiske kirker (EKN) og deres skarpe avvisning av krigen og oppfordring til fred. Hans syn på dette var uendret, og han framhevet også at de fleste nye medlemmene i kirken var flyktninger fra Ukraina. 

Innenriksminister Läänemets var tilfreds med svaret fra Eugen, og tolket det som at metropolitten med dette hadde avvist autoriteten i Kirills tale. Han understreket at det ikke var slik kommunikasjonen mellom staten og kirkens ledere vanligvis skulle foregå, men unnskyldte seg med at kirkelederne i nabolandet Finland hadde vært raske til å kritisere Kirills tale. Den estiske staten var i dette tilfellet rett og slett «tvunget» til å spørre metropolitten for å få klarhet i om han vurderte Russlands invasjon som berettiget, mente ministeren. Etter Eugens brev kunne innenriksministeren likevel betrygge alle med at det ikke lengre ble vurdert å frata metropolitten oppholdstillatelsen. 

Eugens dilemma er en påminning om kirkens og statens dilemma når krigens logikk og «guilt by association» slår inn. Da blir ett spørsmål mer presserende enn alle andre: Er du med oss eller mot oss? Putins hensynsløse og folkerettsstridige invasjon av et fritt og selvstendig naboland innbyr ikke til tvisyn og nøling. 

Problemet er imidlertid hvilke tvangsmidler som er akseptable i en slik situasjon. Spørsmålet er altså hvem som kan tvinge eller true hvem til hva – og på hvilket grunnlag. Det er blant annet et spørsmål om ledelse. Ledelse, også i krisetid, handler nemlig om å øve innflytelse og sette retning slik at de lederen kommuniserer med slutter opp om lederens mål for framtiden. Også når noe kan oppleves tvingende nødvendig er det i liberale demokratier vanligvis mest å oppnå ved å appellere til frivillig tilslutning. Det er her innenriksministeren i Estland blir vel ivrig i tjenesten.  

I en krise kreves det god dømmekraft, det som på latin kalles judicium. Vi forventer av ledere i krisetid at de er i stand til å utøve skjønn, vise klokskap og handle deretter. Det var et slikt skjønn den estiske erkebiskopen utviste da han tale Roma – eller Tallinn – midt imot. Selv om han var aldri så enig med innenriksministeren i synet på Russlands invasjon.

Også for kirken i Norge og norske kirkeledere er en krise som denne en anledning til å reflektere over hvordan en kan trene opp en slik dømmekraft, dette skjønnet, både i fredstid og i krisetid. 

Bård Norheim, professor i teologi NLA Høgskolen og tidligere misjonær i Estland

(Forfatter av The Three Fears Every Leader Has to Know: Words to Use in a Crisis (2022), med Joar Haga). 

(Artikkelen er tidligere publisert i Dagen)