Hvem tar ansvar?

Hvert år gjennomføres det mer enn 13000 aborter ved norske sykehus. Bak dette tallet skjuler det seg personlige tragedier på det individuelle, familiære og sosiale plan. I hvert enkelt tilfelle er det et kommende barn som avvises.

Frem til midten av 1800-tallet hadde ikke jesuitter og jøder adgang til det norske riket. Nå er det ufødte barn som nektes adgang. Intet asylmottak står klar til å ta imot dem. Ingen etat prøver deres rett til liv og opphold. Deres strålende fremtid iblant oss er gjort til intet.

Barnas mødre møter stor medfølelse og imøtekommenhet. De er ofte en sveket part. Mange er dessuten i en kritisk livssituasjon hvor de trenger medmenneskelighet. Men deres frihet til å ta abort fremholdes også av enkelte som et symbol på kvinnefrigjøring. Triumferende har de oppnådd en demokratisk rett til inngrepet.

Men rett til liv trenger også barnet i mors liv! Det trenger sin mors medmenneskelighet. Men det trenger også medmenneskelighet fra hele det sosiale nettverk. Men hvor er det? De nektes jo adgang til riket! De har intet rettsvesen eller helsevesen til disposisjon. De har ingen ankemuligheter. Bare mors samvittighet under stort trykk! I mange tilfelle fra en barnefar som ikke tar ansvar for sitt eget barn.

Det norske samfunn kan ikke si at det ikke vet hva som skjer. Alle vet det. Kirken og kristne mennesker vet det. Den kjenner Jesu ord som roper små mennesker til livet: La de små barn komme til meg! Hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til! Det kan vi ikke fortie. Det gjelder også menneskebarna som skapes i mors liv. Et lite barn i mors liv er et hellig barn. I mørket er det en lysbærer (et foster) for fremtiden.

De fleste mennesker ønsker å bygge en bedre verden. Vi ønsker fremgang, velstand, kjærlighet og fred for alle mennesker. Men hvorfor gjør vi slik forskjell? Hva slags raseteori ligger til grunn når vi eliminerer våre egne barn før de får se dagens og himmelens lys?

Det bibelske maksimum setter høye mål. Det lærer oss at vi skal sette livet høyt og den andres liv høyere enn oss selv. I kristen sedvane har det fått nedslag ved at kvinner og barn, og ikke minst gravide, skal gå først i livbåtene. På spørsmålet om hvem som er den største i himmelriket svarte Jesus med å stille et lite barn mellom elevene sine. Han gjorde det til norm for hvem som er den største i Guds øyne.

Jesuitt- og jødeparagrafen er med rette fjernet fra den norske grunnloven. Men i våre dager stiller det liberale Norge opp og skjærer navlesnoren over på et lite barn som er i skapelsens under ? bare det er lite nok!

Hvordan kan vi som et folk i frihet være bekjent av dette?

De tause minoriteter i mors liv skal ha adgang til det norske riket på linje med oss og med andre diskriminerte og forfulgte minoriteter!

Politikere har bidratt til å reise et holocaustsenter som skal tale mot rasisme og for undertrykte livssynsminoriteter. Hvorfor vil de da istedenfor å innskrenke, utvide grensene for overgrep mot minoriteten i kommende generasjoner?

Som folk trenger vi å gjøre bot i møte med denne forskrekkelige virkelighet. Vår skyld kan bli så stor at vi ikke lenger kan skyve den under teppet uten at den strekker hånden frem og griper etter oss. Noen har noe å anklage oss for! De skulle tilhøre vårt folk og synge våre nasjonalsanger, men ble nektet adgang til riket.

Som folk trenger vi å gjøre bot og minnes vår Gud som gjennom fedres kamp og mødres gråt ga oss livet og vår frihet! Slik kan vi gjøre opp vår sak og endre sinn, så vi og våre etterkommere får nyte godene i landet.