Hvilken oppgave har bekjennelsesskriftene i den evangelisk-lutherske kirke?

Heb 10:23 – La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han som gav løftet, er trofast.  Herrens apostel formaner kristne til den urokkelighet som holder fast ved Det gamle testamentes Kristus-vitnesbyrd, som Gud har oppfylt med sin unnfangelse, lidelse, død og oppstandelse i Jesu skikkelse.

Vi som hadde Leiv Aalen til lærer i dogmatikk, ble ofte oppmuntret med dette skriftord.  Og sammen med sin bror, nytestamentleren Sverre Aalen, var og er deres ferd en stadig påminnelse om den fasthet som Guds kirkes grunnvoll krever (2 Tim 2:19, Gal 5:1 - enekjesthai om insisterende fasthet).  Begge gjennomgikk sjelerystende hendelser da flertallet i Menighetsfakultetets lærerråd med henvisning til «dypere innsikt» overtrådte apostelordets skranke i kvinneprest-spørsmålet (1973), og senere i «dissenter-saken» med gjennomslag for unionistisk kirkepraksis ved fakultetet.  Vedtakene innledet en omfattende tilpasning til folkekirkelige interesser.

Siden 1960-årene fikk professor John Nomes aksiomkritikk og typebestemmelser økt innflytelse gjennom nytilsettinger og lærerskifter, og gjennom utdanning til kirke og skole.  Den såkalte «MF-teologi» ga seg til kjenne med abstrahering, generalisering og konkretisering i selvbestemte tolkningssirkler.  Studenter lærte seg hermenevtikkens kunst med problematiserende bortforklaringer av brysomme bibelord, og begrunne resultatet med bibelord om andre saker og generelle betraktninger i selvbestemte tolkningssirkler.  Med den lærde biblisisme ble apostelordets læreautoritet og kompetanse underkjent.

Etter mønster fra det liberale folkedemokrati, ble lærespørsmål overlatt til debatt og psykososiale prosesser, og til den konsensus som best ivaretok «det helhetlige hensyn».  Slik ble samvittighetene bundet til snusfornuftig visdom i menneskelige tradisjoner, fremfor den basiskunnskap som åpenbaringsordets Gud har gitt om seg selv, om mann og kvinne, om kirken og den verden vi sanser.

Ingen som kommer fra denne røyken, unngår dens senvirkninger.  Er ikke apostelordets lære tids- og kulturbestemte uttrykk, må Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden ha samme status i kraft av det Guds ord de bekjenner.  Med stor konsekvens får også Herrens ord og kirkebefalinger berøvet guddommelig autoritet, myndighet og gyldighet i et hvilket som helst lærespørsmål.

Apostelordet oppmuntrer til skjebnefellesskap med Skriftens Herre, «den utsending og  øversteprest som vi bekjenner, Jesus.  Han var tro mot den som innsatte ham, likesom Moses var tro i hele Guds hus» (Heb 3:1f).  I dag forstår jeg bedre Leiv Aalens anliggende med sin oppmuntring.  Det står ikke i menneskelig makt å løse kirkesplittelsens problem, for i skyggen av apostolatets kirke driver «superapostlene» sin virksomhet inntil Dommens dag (2 Kor 11:5).  I kraft av fornektende reservasjoner, fremstår de alle dager som «samlende» irenikere og vinner fram med flertallsmakt innordnet samtidskulturens paroler.  Det ble sagt om Leiv Aalen at «noen kirkepolitiker var han ikke!»  Nei, han var korsteolog. 

«Hva skal vi med bekjennelsen, når vi har Bibelen?

Sidestillingen «Bibel og bekjennelse» gjelder ingen sideordnet åpenbaringskilde à la Romerkirkens «Skrift og Tradisjon».  Med denne misforståelse erklærer biblisisten på egne og andres vegne at «vi bygger på Bibelen alene».  Og tusenvis av sekter legger sitt «amen» dertil – og møter seg selv i døren - i hver sin pavedømme-variant. 

Sidestillingen «Bibel og bekjennelse» markerer bekjennelsens autoritet og gyldighet i kraft av det Guds ord den stadfester med apostelordets lære.  Saken gjelder den rett utlagte Skrift fra dens Herre, og sidestillingen vårt disippelskap hos Skriftens Herre, Jesus Kristus.  Derfor er den bibeltro bekjennelsestro, og den bekjennelsestro bibeltro.  Men legger man avgjørende vekt på eget skjønn, går saken tapt. 

Under bibellesningen møter vi ord og formuleringer typisk for sin tid.  Det samme skjer under lesning av Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken  og reformasjonstiden.  Men formene er ikke poenget, men saken de uttrykker, om nødvendig med et nytt ord.  Desto viktigere er Jesu veiledning i «Skriftene», for Bibelens landskap er stort og uoversiktlig i tid og rom.  For sakens skyld gir «Luthers Lille Katekisme» en kort framstilling beregnet på hjemmebruk og dåpundervisning.  Motiveringen minner om Markus-evangeliet, det minste av evangelie-skriftene.  Omfanget spiller ingen rolle for sakens betydning, hverken for Markus-evangeliet eller Lille Katekisme.  De favner åpenbaringsordets dyp, slik «Skriftene» har sagt.

Her må vi gjøre en avgrensning.  Kirken bekjenner ikke en «dypere» mening «bakom» eller «over» bibelordene.  Bibelen er ingen allegori.  Her går veiskillet.  Den historisk-kritiske bibelforskning og lærde biblisisme søker budskapet i en tenkt virkelighet bak ordlyden.  Situasjonen er kjent for noen: Studentene leser teksten og søker meningen, uttrykt i ordene.  «Bare vent til jeg får utlagt den», sa professoren, og utla den egentlige mening, skjult bak ordene.  Mange faller for den lærde biblisisme.  Den er smigrende fordi den tillegger meg evnen til å forstå Bibelen på egen hånd, og bekvem fordi den frigjør fra brysomme apostelord.  – «Grekere søker visdom» (1 Kor 1:22). 

Det gamle testamentes Messias-løfter er innpakket i ordlyden.  Meningen må bli utlagt.  «Forstår du det du leser», spurte Filip den etiopiske hoffmannen (Apg 8:26ff).  Han leste fra Jes 53.  Spørsmålet treffer noen og hver, for under bibellesningen fristes vi til selvbekreftende svar, hva motivet enn måtte være.  Hoffmannens svar er tankevekkende: «Si meg, hvem er det profeten taler om her?»  Filip kom ham til hjelp med den rett utlagte Skrift fra dens Herre.  Jesu undervisning må bli formidlet og overgitt til oss på indirekte vis fra hans utvalgte apostler, de som kjente ham først og var vitner til den Oppstandne – og ikke fra noen annen kilde.

Vi merker oss hoffmannens disippel-posisjon.  Den er konstant i tidens løp.  Disipler etterfølger Kristi ord og vet å stadfeste Jesus-historien på disippelvis, Rom 1:17 - Slik det står skrevet (2:24 osv), eller kort og godt: «Det står skrevet” (2 Kor 4:13, 8:15 osv).  Da er vi alltid rike «i Herrens gjerning», om så midt i døden (1 Kor 15:58). 

Med denne avgrensning overfor den falske innsikt følger anklagen om intoleranse og retthaveri.  Enhver får gå i seg selv, men saken gjelder læren fremfor moralen.  Gud har på endegyldig vis stadfestet Jesu undervisning i Skriftene – om sin Guddoms person, og om sin død og oppstandelse.  Guds vitnesbyrd er unikt og derfor usammenlignbart, nemlig Jesu legemlige oppstandelse fra de døde.  Sal 119:89 – I evighet, Herre, varer ditt ord, det står fast i himmelen.  Vi kan ikke la være «å tale om det vi har sett og hørt» (Apg 4:20), sa Peter og Johannes, anklaget for Det høye råd.  Noen annen legitimering trenger hverken prest eller predikant, heller ikke kirkens virksomhet på samfunnsarenaen. 

Troens gjensvar på Guds Jesus-vitnesbyrd lød i Etiopia den gang, og skal lyde der og i vårt folk i dag.  Da følger med stor konsekvens konflikter som følge av læretilpasninger til tidens guder.  Noen faller for fristelsen - å øse av sprukne brønner og alminneliggjøre Guds kirkes kjennetegn under relativismens tyranni. 

I troens saker er det lett å bli villedet av egen synsing og folketråkket.  Derfor trenger vi kirkens bekjennelse under bibellesningen, lik kartet under vandringen i ukjent terreng.  En Jesu disippel er ikke alene med Bibelen, men følger apostelordets lære fra Herren.  Derfor er Nytestamentets skriftsamling kirkens rettesnor, og derfor samles den rett-troende kirke om apostlenes etterfølgere i prekenembetet.  De er Kristi delegater, utsendt for å kunngjøre evangeliet og forvalte sakramentene på Kristi vegne.  De formidler læren fra begynnelsen og begrunner den med skriftbevis på apostelvis.  Da hører tilhørerne Skriftens Herre utlegge hva bibeltekstene sier om Jesu persons hemmelighet og om hans verk i tjenerskikkelsen.  De hører Den gode hyrde og følger ham (Joh 10:4), men flyr forførernes visdom. 

Guds tause vitner har vi sett: Prekestolen, døpefonten, skriftestolen (om den fins) og alterbordet.  Uten den Oppstandnes befalinger til apostlene, ville kirkerommets inventar vært ukjent i verden.  De minner oss om de handlinger eller tegn som bevitner den Oppstandnes virksomme nærvær i den forsamlede menighet.  Inventaret påminner oss om Jesu ord, Mt 4:17 - Vend om, for himmelriket er kommet nær!  Jesu Guddoms person var skjult i Jesu ringe skikkelse, men bevitnet med de undergjerninger han gjorde.  Heller ikke vi vandrer i beskuelse, men under korset.  Skjult i tegnets skikkelse, er vi henvist til hans ord. 

Kilden til kirkens Kristus-bekjennelse er den Gud som gjør under, og størst blant dem er «Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd» i jomfru Marias morsliv.  Han ble født under loven og med sin lidende lydighet har han kjøpt oss fri fra lovens fordømmelse, og ved dåpen og troen gitt oss barnekår hos Gud.  Hans lidelse, død og oppstandelse er den umiddelbare årsak til prekenembetet, dåpen, absolusjonen og alterets sakrament.  Ved disse midler får vi forsoningens goder – barnekår hos Gud, Kristi fornyende gjerning ved troen, det nye livet i troens lydighet, samfunn med Guds kirke i himmelen og på jorden, og arverett til den nye jord.  Derfor høres nattverdlovprisningen i troens gang til Faderen. 

Med kirketilpasninger til yndlingsidèer i samtidskulturen blir det enestående ved kirkens tro og praksis tåkelagt.  Desto viktigere er den tro som holder urokkelig fast ved Kristi ord, for bare den tro som kommer av evangeliet, har løftet om Kristi daglige komme. 

En brysom bekjennelse – for hvem?

Bekjennelse i nytestamentlig mening (homologi) stadfester den rett utlagte Skrift med Kristi ord og apostelordets lære fra ham.  Slikt virker provoserende i to sammenhenger - i det sekulær-liberale samfunn med dets tro på individers likeverd begrunnet i lik funksjon, og i den moderne ekumenisme med dens fariseiske tro på fromme menneskers kirkebyggende evner.  I begge sammenhenger støter kirkens bekjennelse mot humanismens idè om mennesket som er «sin egen lykkes smed» underveis til et utopia begrunnet i opplevelsesmystikk.  Under skinn av kristendom, må modernitetens kirkevirksomhet arte seg som terapeutisk-magisk deisme (jf sørge-seansene på TV), og Konkordiebokens bekjennelser problematisere kirkereformer.  

Kirkens bekjennelse samler på en annen vei.  Luther ble tidlig anklaget for å ville stanse reformasjonen «på halvveien».  «Vi må videre fram» lød ropene fra utålmodige Luther-kritikere lik Andreas Bodenstein v Carlstadt - videre mot «den fullendte reformasjon».  Mot slutten av 1600-tallet lød parolen igjen fra pietismens kirkekritikere, for også de ville «videre fram» mot den fullendte reformasjon!  Rettlærende lutheranere betakket seg, og ble stemplet som ”gjenstridige” og representanter for «død ortodoksi». 

Høsten 1966 var jeg så heldig å få møte pietismens eneste (!) professor i dogmatikk, Osmo Tiililää ved Det teologiske fakultet i Helsingfors.  Han omtalte Leiv Aalen som «konfesjonalist».  Selv ble han under en systematikerkongress avfeid av lundateologer som «pietist», fortalte han.  Lik pietismens lærefedre, idealiserte også Tiililää den unge Luther og overhørte den modne Luthers advarsler mot den unge.  De hadde ingen antenne for ortodoksiens sjelesorgmotiv – å forsvare den barnlige tro på syndenes forlatelse på grunn av Jesu Kristi, Guds Sønns lidende lydighet – og ikke av noen annen grunn. 

Gammelpietismens vilkår for «levende tro» var den enkeltes gjenfødelse i angerens smerte, fulgt av levnets forbedring i et puritansk livsmønster i tradisjonen fra Augustin.  Denne oppkonstruerte frelsesorden i ulike stadier er Nytestamentet fremmed og medfører en lovisk-autoritær sjelesorg.  Nyevangelismen i tradisjonen fra grev Nicolai v Zinzendorf (1700-1745) forkortet og forenklet «saliggjørelsens orden» til vekkelsens benådning «ved korsets fot», bekreftet med en eller annen lovgjerning.  Karakteristisk er fremdeles sammenstillingen gjenfødelse og rettferdiggjørelse, hvor dåpen er uten betydning i kristnes dagligliv. 

En illustrerende kontrast gir Pauli formaning til sin disippel Titus.  Guds nådige sinnelag ble stilt fram for verden i Jesus Kristus og ham korsfestet.  Denne kjensgjerning blir den enkelte til del i dåpen – «ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd» (v 5). 

Utelukket fra frelsens årsak er «våre rettferdige gjerninger» (Tit 3:5, eller bedre - gjerninger gjort i rettferdighet.  Jf det betonte «vi», v 3).  Frelsens årsak er «vår store Gud og frelser Kristus Jesus /…/ (som) gav seg selv for oss for å fri oss ut fra all urettferdighet og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.  Dette skal du forkynne…» (2:13-15).  Frelst av nåde, på grunn av Kristi fortjeneste, oppildner dåpformaningen til gode gjerninger for menneskene (v 8).

Konfesjonell lutherdom holder fast ved forskjellen mellom frelsens årsak og frelsens virkning, og oppmuntrer døpte til troens øvelse i gjerninger som har Guds ord og bud for seg.  Denne skjelning vedkjenner vi oss fordi den er bibelsk.  Så får omkostningene være Guds sak.

Kirkefellesskap «på tilstrekkelig grunnlag» er noe annet enn prekestol, bønne- og nattverdfellesskap på den grunn hvor Kristus er hovedhjørnestein.  De som søkte løsninger etter anglikansk mønster (flying bishops), oppfattet ikke ubegripeligheten i sin inkonsekvens, og ga et vrangvillig bispekollegium skylden for misæren.  De ble presset ut, sa de.  Nei, deres agenda ble avslørt.  De påstod å ta vare på «det beste» i lutherdommen, men opptrådte med høykirkelige svermerier som løpegutter for Trident-konsilet og Romerkirken.  Vi andre fikk en leksjon om kirkens blandede beskaffenhet (CA 8), men har vi lært?

Kalkede fasader tilslører fornektende reservasjoner.  Apostelordet avslører dem.  Forvirringen er stor, ikke ulik situasjonen da Nicea-konsilet trådte sammen i år 325.  Vi kan ta lærdom av de få, de som ved konsilets åpning holdt urokkelig fast ved Kristus-bekjennelsen, begrunnet i apostelordets lære.  Bekjennelsen samlet den gang på troskapens vilkår, og samler nå «Guds kirke, som han vant ved sitt eget blod» (Apg 20:28).  Ef 4:17 – Fra ham blir hele legemet sammenføyet og holdes sammen…  Midlet er Kristi ord fra Faderen, gitt Guds kirke i og med det apostoliske ord.  Vår himmelske øversteprest ber for dem som ved deres ord tror på ham, «at de alle må være ett, likesom du, Fader, i meg og jeg i deg» (Joh 17:20).  Opptellingen overlater vi til kirkens Herre, som ser i menneskets innerste.

Åpenbaringsordets Gud lar oss betrakte den frafalne lutherdom som en Guds tilskikkelse, og øve troen i tålmodighet.  Hva har vi fortjent?  Vi ser vårt kall i Guds ord, skjult under korset.  Gud vil ikke ha meningsyndere, men etterfølgere.  Med Den Hellige og Rettferdige til gave, vil han gjøre oss likedannet med ham.  Da slår vi følge med Guds kirke på Herrens kirkevei (Åp 14:4), oppmuntret av nådelønnen, tjener trengslene til salighet (Mt 5:11f, jf 1 Kor 3:17ff, 4:6, 11:17:22). 

Kirkens samlingsmerke

Hvor kristne stadfester Herrens ord, samler han kirken på jorden.  Denne oppgave fremgår av Kristus-bekjennelsens historie like fra Caesarea Filippi (Mt 16) og senere i oldkirken, da lærestrid truet kirken med undergang.  Bekjennelsens samlende oppgave ble igjen demonstrert etter Martin Luthers død (1546), da splittelser truet kirkens wittenbergske reformasjon.  Var alt forgjeves?

Med politisk gangsyn fra norske kirkeforhold, virker løsningen innlysende: I en forvirrende læresituasjon har hensynet til den organiserte kirkeenhet prioritet fremfor læreenhet.  Dette helhetlige hensyn krever kompromissvilje fra alle parter.  Det motsatte skjedde, for kirken er ikke et stykke verden.  Prioritet har den læreenhet ”som kan komme i stand med Gud og en god samvittighet”,[1] sikkert begrunnet i Skriftens ord og ingenting annet.  Denne motivering drev ledende Wittenberg-teologer til å presisere omstridte artikler i Confessio Augustana.  Resultatet ble kirkens samling om Konkordieformelen fra 1577 (konkordie egtl hjertenes samstemmighet), og dermed bønne-, lære- og nattverdfellesskap som en gave fra Gud. 

Fremst i konkordieverket stod Jakob Andreae (1528-90), Martin Chemnitz (1522-86) og Nikolaus Selnecker (1530-92).  De var seg bevisst to forutsetningen fra kirkens begynnelse: (1) Kirkens enhet er ikke menneskeverk, men en Guds skapelse ved evangeliets løfter (Ef 4:15), og (2) kirken har ikke noe mandat til å forandre læren, annet enn å stadfeste den lære som Kristus har overgitt til kirken ved de apostler han utvalgte.  Fremgangsmåte under Jerusalem-synoden - den første synode (Apg 15) - ble fulgt under de første økumeniske konsil, og fulgt da Konkordieformelen ble til.  Menighetenes resepsjon står og faller med den læreavgjørelse som er stadfestet med apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Her foreligger en kontinuitet, som regel oversett.

Hvor døpte mennesker tror Guds gave-evangelium etter sin ordlyd, oppstår ”Åndens enhet i fredens sambånd” (Ef 4:3).  De kaller skikkede menn til prekenembetet og overgir dem på apostolisk vis til embetets gjerning - å forvalte evangeliet og sakramentene på Kristi vegne, og formidle den rett utlagte Skrift fra dens Herre (CA 7:1-2).  Deres delegat-posisjon utelukker taktiske forbehold og tilslørende kompromisser i læren, men utelukket er ikke kirkens blandede sammensetning (CA 8).  Til følgene hører samarbeid mellom menigheter av samme bekjennelse.  CA 1:1 – ”Våre menigheter lærer samstemmig” etc.  Påfølgende læreartikler har ingressen: ”Likeens lærer de” etc, eller alternativt formuleringen ”Om /…/ lærer de” etc.[2]

I Den norske kirke blir det gjerne sagt med henvisning til Grunnloven fra 1814, at vi er ikke forpliktet på Konkordieformelen, for den hører ikke med til «vår kirkes basis».  Man overser det faktum at Konkordieformelen ikke utgir seg for å være en ny bekjennelse, men en presisering av omstridte artikler i Den augsburgske bekjennelse fra 1530.  I Danmark/Norge ble konfesjonen begrenset til Confessio Augustana og Luthers Lille katekisme.  Kongens kirkestyre ville gi et visst spillerom for reservasjoner mot Konkordieformelen.  Men denne form for rommelighet har to virkninger - (1) den tilslører egne reservasjoner mot CA i tradisjonen fra Filip Melanchton, og (2) den berøver Konkordieformelen dens autoritet og gyldighet i kraft av det Guds ord den bevitner. 

Bekjennelse med forbehold uthuler Confessio Augustana slik Konkordieformelen viser, eksempelvis i læren om arvesynden, den frie vilje, troens rettferdighet for Gud, gode gjerninger, lov og evangelium, lovens tredje bruk, Kristi hellige nattverd, Kristi person, kirkeskikker osv.  Et kirkefellesskap eller en læreinstitusjon med rom for motstridende lærdommer, kan vel beholde kirkens «lutherske» bekjennelser de iure, og fremstå med «luthersk profil», men uten apostelordets skranke, er bekjennelsen uten samlende kraft.  Slik ble også Den norske kirke en Leuenberg-kirke, og Konkordieformelen den moderne lutherdoms mausoleum. 

En lærdom fra lutherdommens ødeleggelseshistorie

I kirker av den augsburgske konfesjon ble innflytelsen fra pietisme og reformert kristendom tydelig merkbar fra slutten av 1600-tallet, senere fulgt av omtolkninger i samsvar med opplysningsfilosofi på 1700-tallet, og fra ca år 1800 fulgt opp med den liberale teologitradisjon.  I statskirkelig sammenheng ble innflytelsen tålt i læren om mennesket, prekenembetet, frelsen og sakramentene.  Med læretilpasninger til det liberale folkedemokratis rettighetsidèer, fulgte reformer i strid med apostelordets lære, men tilslørt under vignetten «vår kirkes orden».  Slik ble unionistisk kirkestyring legitimert i kirker som var «lutherske» av formalitet.  Dette forhold ble som oftest neglisjert når tema er den konfesjonelle stat.

Med avgjørende vekt på kirkefellesskapets ordninger, er det ingen prinsipiell forskjell mellom fortidig kirkestyring i øvrighetskirker og nåtidig kirkestyring i parlamentariske kirkeorganisasjoner.  Det er uansett tale om kirkestyring i kraft tvetydigheter med vekt på «det helhetlige hensyn», en forestilling som Filip Melanchton overtok fra antikken via humanisten Erasmus fra Rotterdam.  Slik oppstod kirkestyring med rom for apostelordets lære forsåvidt som fellesskapet er tjent med den.  Vi står overfor to legitimeringsmåter som utelukker hverandre gjensidig: På den ene side den unionistiske legitimering med avgjørende vekt på formale kriterier, på den annen side den bekjennelseskirkelige legitimering med avgjørende vekt på apostelordets lære fra Bibelens Herre.  Begge representerer kirkefellesskap av ulik art.  Kirkesynodens kompetanse og autoritet fra begynnelsen synes glemt (Apg15). 

Organiserte kirkefellesskap av unionistisk type består i kraft av tvetydigheter med rom for reservasjoner mot alternativt tillegg til apostelordets lære (1 Kor 3:10-12, Ef 2:20).  Med logisk konsekvens krever metoden at bestemmende myndighetshavere opptrer som om Guds ord utgår fra dem (jf 1 Kor 14:32, 15:1-3), i strid med åpenbaringsordets Gud (Joh 3:36, 14:23, 17:3, 20).  Sakens alvor tatt i betraktning, er spørsmål om form og motivering av underordnet betydning.  Virkningen er ødeleggende i kirkesosial samhandling. 

En lærdom er denne: Det var læreenhet Jesus ba om, da han ba for de tolv og for dem som ved deres ord kommer til tro på ham (Joh 17:6, 8, 14, 17, 20f).  På Pinsedagen utrustet han apostlene med Den Hellige Ånd til denne kirkegrunnleggende oppgave, mer enn andre kristne (jf 1 Kor 15:1-5, Gal 1:1, 12).  I tråd med prekenembetets mandat og fullmakter fra begynnelsen, overga de lutherske lærefedre apostlenes lære og stadfestet den med skriftbevis.  (Jf Mt 28:20a, Joh 14:23)  Jesu forbønn gjelder apostolatets kirke i skriftbunden i tradisjon, apostelordets etterfølgere til trøst og oppmuntring. 

Bekjennelse med troskap eller med forbehold?

Alternativet representerer visdommen «ovenfra» og visdommen «av jorden».  (Joh 8:23, jf Jak 3:13ff - om sann og falsk visdom.  Mt 23:27f.)  

Bekjennelse med forbehold vitner om antikristens virksomhet (2 Tess 2).  Under skinn av kirkeomsorg til alles beste, viser den sitt janus-ansikt med velmenende læretilpasninger til samtidens yndlingsidéer når det passeer, og med minimumsteologi begrunnet i «det sentrale», eller «det beste» i luthersk kristendom. 

Prosessen begynner kort skissert med frafall i hjertene, gir seg til kjenne i meningsytringer og debatt, og ender med vedtak som forplikter parter med ”ulike syn”.  I klartekst: Apostelordets etterfølgere er satt under administrasjon, for utelukket er bekjennelse i nytestamentlig mening, og utelukket er frie synoder, frie til å bevitne Kristi lære med Skriftens ord på apostolisk vis.  (Rom, 16:1 Tim 6:12, Mt 5:3.  Jf Lk 13:26f, 2 Pet 3:1f.) 

Bekjennelsestroskap holder fast ved Sønnens vitnesbyrd i Jesu munn.  Følgende Jesus-ord får være nok til å illustrere hva bekjennelse innebærer med ham selv som kirkens fremste bekjenner, Joh 3:33ff – Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud taler sant.  Han som Gud har utsendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.  Faderen elsker Sønnen, og alt har han gitt i hans hånd.  Den som tror på Sønnen, har evig liv.  Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.  Joh 14:23 – Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.

I tråd med Jesu perspektiv på endetidens gudsfolk, sammenfattet den gamle Johannes bekjennelsens oppgave i den kjempende kirke, underveis til triumf på den nye jord, Åp 14:4 – Det er de som følger Lammet hvor det så går.  Kirken underveis gjennom endetidens trengsler bekjenner trofast det Guds rene Lam som ble oppreist fra de døde på grunn av (dià) vår rettferdiggjørelse.  Sal 118:23 - Dette er Herrens eget verk, underfullt er det i våre øyne (Mt 21:42).  Holder vi fast ved bekjennelsen av vårt håp, blir vi frelst – «så sant dere ikke forgjeves er kommet til tro» (1 Kor 15:2).

kaare.svebak -alfakrøll- gmail.com

Fotnoter

[1] Fortalen til CA, 13.

[2] Unntakene er CA art 5, 8 og 20.  CA 5 hører i sak sammen med art. 4, og CA 8 sammen med art. 7, mens CA 20 følger opp og supplerer art. 19.