Hvilket århundre lever vi i?

• Les også fortsettelsen av denne kommentaren: Narrativer i media.

Rundt bordet hadde programlederne samlet noen kjente personer som skulle kommentere aktuelle spørsmål fra sist uke. Innsteget fra programlederne åpnet samtalen med at nå har kirken endelig etter mange års krangel, bestemt at homofile skal få gifte seg i kirken.

Marie Simonsen, kommentator i Dagbladet, og komiker Jon Niklas Rønning kommenterte denne saken fra Kirkemøtet. «Velkommen til vårt århundre!» er åpningsreplikken til Dagbladets kommentator. «Helt utrolig at de har holdt på med dette så lenge! Jeg tror de synes det er litt pinlig selv, at de er så opptatt av hvem som ligger med hvem, og de skjuler seg bak at dette handler om ekteskap mellom mann og kvinne. Men mest interessant er det at, nå har kirken løsrevet seg fra staten. Nå heter det jo folkekirken, og alle var så redde for at de konservative kreftene skulle kuppe kirken. Men selvfølgelig skjer det motsatte! De konservative kreftene er en veldig marginal gruppe. Kirken er jo, i likhet med all annen underholdning avhengig av at folk kommer inn, at de selger billetter. Da må de være mer liberale og la homofile komme inn.» Rønning følger på: «Jeg ble overrasket, for jeg trodde dette var avgjort for lengst. De må velge århundre. Kirken kan ikke være både på Twitter og mot homofilt ekteskap. Kirken har hatt et problem. Enten må de gå tilbake i tiden og kommunisere på den måten, eller så må de følge med i tiden!» 

Dette er historien, fortellingen, narrativet, ja mange mente nok det var Sannheten, som TV2’s seere fikk vite om vigsel av homofile i kirken. Ikke fordi de sa at dette var sannheten, men fordi de lot som.

I forbindelse med Olavsfestdagene i Trondheim har det tradisjonelt vært sunget tidebønner gjennom Olsoknattens våkenatt. «Det har vært dårlig oppslutning om tidebønnene» uttaler kapellan Iren Lerdahl i Nidarosdomen. Nå er natten fylt med et program som vi håper skal lokke folk til å bli og kjenne på stemningen og freden som er der.» Hun inviterer folk til å våke i sakkosekker eller på medbrakt madrass. … «I spenningen mellom fornying og tradisjon må vi lytte til det som gjør at folk vil komme i kirken og opprettholde domen som et hellig sted», sier Lerdahl. (Vårt Land 27.07.16)

I alle våre sosiale sammenhenger, for å forstå menneskelig samhandling, er det interessant å spørre: Hvilke historier forteller vi om oss selv, om andre, om det som hender rundt oss? De historiene vi forteller, er basert på erfaringer, forståelsen eller tolkningen av våre opplevelser og hva disse betyr for oss. Den amerikanske psykiater, psykoanalytiker og spedbarnsforsker Daniel Stern har en banebrytende teori om barns selvutvikling. Daniel Stern beskriver hvordan selvet, som utvikler seg fra fødselen av, inneholder ulike sider ved menneskets psykologi. Han tenker seg at det narrative selvet, barnets evne til å skape mening og sammenheng gjennom å fortelle sine egne historier, modnes fra barnet er ca tre til tre og et halvt år. Barnet kan da snakke om seg selv med egne ord og på den måten finne sammenheng i livet. Mange barn elsker å fortelle i denne alderen.

Siden holder vi på med dette så lenge vi lever. Ulike mennesker legger ulik vekt på ting som skjer. Vi formidler oss til andre, får respons, modifiserer og modnes gjennom dialoger i relasjoner til andre mennesker. I våre dager snakker vi om det helt grunnleggende behovet for å bli sett.

Nå som forestillingen om at kjønn er noe vi selv konstruerer, er blitt det gjeldende narrativet om kjønn, er det mange som påvirkes og blir usikre. Spesielt unge mennesker kan stille seg spørsmålet: Når jeg nå føler slik eller sånn, er jeg egentlig homofil?  Vi hører om personlige seire om å «komme ut av Skapet». Media har fortalt sine egne «narrativer» gjennom hele denne tiden. Avisa Dagen har en artikkel om dette 16.04.16, der det heter: Kritisk til dekning av homo-vedtak. Viserektor ved NLA Mediehøgskolen, Gimlekollen, Lars Dahle har fulgt mediedekningen tett, og han er også leder av nettstedet EngagingMedia, som blant annet jobber med mediekritikk og mediebevisstgjøring, primært for kristne mediebrukere. Han refererer til en artikkel med følgende overskrift: «Det har tatt sin tid, men mandag ga kirken endelig grønt lys til også å vie homofile». Dette er et narrativ, en god illustrasjon ut fra perspektivet til majoriteten av folkeopinionen hevder Dahle. «Det har skjedd store endringer både i holdninger og lovverket i løpet av de siste ti årene spesielt. Derfor vil mange av de større mediene naturlig nok preges av disse holdningene og meningene.» «En makter ikke å beskrive det motkulturelle synspunktet på en sakssvarende måte» sier Dahle.

Jarle Haugland i Familie og Medier oppfordrer folk til å være bevisste. «I slike saker er det usedvanlig viktig med sunn mediekritikk fra oss mediebrukere. Hvilken vinkling har overskrifter. Hvilke historier fortelles. Hvilke «roller» får de ulike aktørene tildelt i mediehistorien. Om vi ikke stiller disse spørsmålene, overlater vi hele regien til pressen og deres valg av vinkling, sier Haugland.» (Dagen 16.04.16)

«Vi lever da virkelig i 2016!» Ja, vi gjør det, under de samme stjernene som Abraham prøvde å telle. Under de samme stjernene som blinket over Getsemane den skjebnesvangre natten da Jesus kjempet sin kamp for oss. Vi lever i det 21. århundre, men våre trosforestillinger og livsveiledning er ganske tidløs, formet for mange hundre år siden. Fordi Gud er den samme som da han lot alle ting skapes, og skapte mennesket i sitt bilde; til mann og kvinne skapte han dem. Så rart det enn høres: Vi lever i vårt eget århundre og kan bruke Internett, Facebook og Twitter og vi kan nå ut med våre narrativer, lenger enn noen generasjon før oss! Vi kan invitere folk til å komme til sanne gudsmøter:

«Jeg vil takke deg, Herre, av hele mitt hjerte. Jeg vil fortelle om alle dine under.» Salme 9,2 

Marianne Leine With