Hvor billig kan vi få det?

Om progressive kirker slutter å gi Bibelen avgjørende autoritet, kan de i de minste lære av næringslivet; er lederkursene for billige, er de ikke verd å bruke tid på. Eller vi kan lære fra toppidretten; stiller treneren bare passe høye krav, er han ikke verd å ansette.

For billige håndverkere er det mange grunner til å unngå, og varer på billigsalg fra andre sida av jordkloden er ikke bare et klimaproblem, men også et tegn på manglende moral i hele produksjons- og salgskjeden. Seks dager før Black Friday er det tusen grunner til å minne om at «for billig» er et kall til å avstå.

Hvorfor ter vi oss da i kirkelig sammenheng som om billig er ok? Er det én ting evangeliet ikke er, er det billig. Det er nådens («gratia» på latin) natur at det er gratis, intet mindre; men det er bare fordi prisen var så høy for oss at den var ubetalelig. Guds nåde er dyr så det holder. Den kostet Guds sønn fra evighet syndens straff i vårt sted.

Disse tankene har uroet meg lenge i møte med en folkekirkelig praksis som til tider minner om å kaste dåpen etter folk. Vi deler alle smerten over at tilslutningen til kristen tro svekkes dramatisk i kulturen vår. Når folket skal lokkes til dåp med snedige kinoreklamer, eller dåpen gjøres så lite forpliktende som mulig med drop-in-tjenester, er det om lag så langt fra den første kirkes dåpspraksis som vi kan komme.

Norges og Den norske kirkes problem er ikke at dåpstallet går ned, men at troen på Jesus minker og angår stadig færre. Veien tilbake til dåpen må begynne med veien tilbake til troen på Jesus Kristus, vår Herre og frelser. Det ordnes ikke med fiffige «quick fix».

I skriftet Didaché fra slutten av det første århundret lærer vi at dåpen skal utføres først etter at «alt det som her er nevnt», er gjennomgått. Det som er «nevnt», er en lengre gjennomgang av de to veiene, livets vei og dødens vei, og den som skal døpes, må være klar over at det å følge livets vei, innebærer en gudstro som bryter opp fra synden.

I dag kan vi av og til tenke at veien til dåp i den første kirka ble gjort unødig lang. De udøpte troende måtte jamvel forlate gudstjenesten da nattverden begynte. Samtidig økte køen av dåpskandidater fra generasjon til generasjon, på tross av lokale og periodiske forfølgelser som kostet mange troende livet. Var det så verdifullt, var det verd å få del i.

Den profetiske teologen Dietrich Bonhoeffer adresserte noe av dette i sin djupt ransakende bok «Etterfølgelse». «Billig nåde forkynner tilgivelse uten omvendelse, den er uten menighetstukt, nattverd uten syndsbekjennelse, uten absolusjon, uten personlig skriftemål. Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors, nåde uten den levende Jesus Kristus, han som ble menneske av kjøtt og blod.»

Er sakramentet på billigsalg med å gjøre Guds gave i dåp og nattverd unødvendig og uinteressant? Teologen Richard Niebuhr advarte midt i forrige århundre mot å lage oss «en Gud uten vrede [som] lar mennesker uten synd ved hjelp av en Kristus uten kors få komme inn i en evighet uten fortapelse.»

Stadig flere kirkelige ledere lefler med djupt ubibelske tanker om at alle mennesker kanskje blir frelst til slutt. Jesu død som soningsdød for syndene våre står på avskriving hos mange. I det store og det hele strømmer ikke folk til deres kirker og talerstoler. Hvorfor skal de det, dersom det som gis og sies der, ikke har avgjørende betydning for liv og død?

Den lidende og forfulgte kirke har vært i fokus de siste ukene. Martyrropet «Hvor lenge, Herre!» fra Johannes Åpenbaring får i Bibelen sitt gode svar i Guds rettferdige dom. Hvorfor i all verden orker de å utstå lidelsen for Jesu navns skyld? Fordi de har funnet en skatt, ei perle, en evig verdi som det er verd å gå «all in» for. Den er alt annet enn billig, men den tåler møtet med evigheten.

Jeg ber om å få eie deres tros glede, overbevisning og mot og holder meg til dette budskapet fra en gjeng moderne kristne unge i Australia (CityAlight): «For there my heart has found its treasure: Christ is mine forevermore!» Da blir dåpen til å dø og stå opp med Kristus meningsfull, men uten at den fører inn i denne døden bort fra synden, er den i grunn overflødig.

Rolf Kjøde

(Tidligere publisert i Dagen)