Hvor ble du av, mitt barn?

Bent-Inge Misje

Hvor ble du av, mitt barn?

Om kirkens behandling av dødfødte

Efrem forlag

2021

Leserens første møte med denne boken er et meget velvalgt bilde på omslaget. Vi ser en anonym, svartkledd kvinneskikkelse som skjuler seg under en paraply. Hun beveger seg på en kirkegård, har blomster i hånden, men det ser ikke ut som hun kan legge dem på noe gravsted. Det tunge og vemodsfylte i bildet forsterkes av det visne løvet som dekker hele kirkegården. Her gjenspeiles denne bokens tematikk: Foreldres, og i særlig grad mødres, usynlige sorg og savn av barn som ikke fikk leve opp, og som ikke har noe kjent gravsted. 

Denne boken bygger på en serie intervjuer fra 2009 og 2010. Disse utgjør grunnlaget for Bent-Inge Misjes undersøkelse av kirkens behandling av dødfødte. Det som i denne boken sies om «kirken», er i all hovedsak relatert til Den norske kirke i fortid og nåtid. Intervjuobjektene er en rekke foreldre som opplevde dødfødsel i perioden mellom 1951 og 2002, helsepersonell, kirkelig ansatte og representanter for begravelsesbyrå. De som blir intervjuet, er med få unntak anonymiserte. De historiene som fortelles, blir gjennomgående satt i en kontekst der samfunnets og kirkens lovgivning, holdninger hos helsepersonell og i kirken blir belyst. Misje henvender seg ikke bare til mødre og fedre som har mistet barn, men ønsker å nå langt videre ut i håp om å bidra til økt forståelse og åpenhet rundt dødfødsel. 

Den første historien er fra 1951, en tid da hjemmefødsler ennå var vanlig mange steder. Gravferden skjedde da fra hjemmet, og alt det praktiske ble ordnet innen familien. Fedrene hadde ansvar for gravlegging. Det barnet som her døde, fikk sin egen grav, selv om det vanlige var at dødfødte barn ble gravlagt sammen med en annen. Familien fikk tatt avskjed med barnet, og barnets grav var et konkret sted å forholde seg til for dem. 

Utover 1950-tallet økte antall sykehusfødsler. I en tidlig fase sørget i noen tilfeller foreldrene selv for gravferd. Det døde barnet ble ofte lagt i en familiegrav. Dette ble det en endring på da sykehusene på 60-, 70- og 80-tallet i praksis bestemte hva som skulle skje med de dødfødte. Rundt dette var ingen åpenhet. Det var vanlig at kvinnene ikke fikk se barnet sitt, for båndene til det skulle løsnes. I dette lå også den tanken at kvinnene skulle skjermes fra det døde barnet. Kvinnene, som kunne være svært unge og uerfarne, våget ikke å stille spørsmål ved det de opplevde som følelseskalde og umyndiggjørende holdninger fra helsepersonell. Mange led under den fortielsen som var rådende på alle hold. De var stilt overfor sykehuset som et autoritært system der en som pasient skulle innordne seg. Det var ikke før i 1977 at pasienter fikk innsynsrett i egen sykehusjournal. Kanskje hadde noen kvinner hørt at dødfødte barn ble gravlagt sammen med en annen avdød alt etter som det passet. Dette gjorde at enkelte i sin fortvilelse studerte dødsannonser i sine lokalaviser for om mulig å få vite noe om barnas gravsted. Omgivelsene forventet at sorgen skulle skjules og glemmes. Ekstra tungt for mange kvinner var det at også mennene deres ofte hadde samme holdning og ikke kunne eller ville snakke om det barnet de hadde mistet, heller ikke innen familien. Mange kvinner forsøkte å gjøre denne holdningen til sin egen. I de mest travle og aktive periodene av livet kom de vonde opplevelsene etter hvert i bakgrunnen. 

Ansatte i begravelsesbyrå og ved sykehus bekrefter foreldenes framstilling fra denne perioden. Med referanse til 60- og 70-tallet sier begravelsesbyråer, en sykehusportør med ansvar for å transportere de døde og en jordmor at dødfødte ble lagt i voksnes kister uten noen faste rutiner eller fortegnelser over barnas opphav. Dette ble ordnet av begravelsesbyråene etter en hemmeligholdt forståelse mellom sykehus og byråene. Kontakten med kirken var via kirkegårdsarbeidere. At de var med og legitimerte en slik praksis, er noe de aktuelle intervjuobjektene i dag bebreider seg for. 

Hvilken rolle spilte kirken? I intervjuene fra den nevnte perioden sies det nesten utelukkende at familien ikke hadde noen kontakt med kirke eller prest. Familiene var overlatt til seg selv når det gjaldt å bearbeide sorg, savn og tap. I Kirkedepartementets skriv fra 1977 sies det at praksisen med å gravlegge døde fostre og barn sammen med andre avdøde personer er i samsvar med utbredt, gammel sedvane og ikke i strid med gjeldende bestemmelser. Fostre og dødfødte tildeles dermed ingen plass innenfor det sosiale og religiøse fellesskapet. 

        I denne boken trekkes lange historiske linjer for å forstå bakgrunnen for kirkens syn og praksis på dette området. I middelalderen ble det forbudt å begrave utenfor kirkegården. Det betød likevel ikke at alle hadde rett til en grav der, for kirkegården var bare for dem som var døpt. Etter nøddåp kunne barnet begraves i den ytre delen av kirkegården, stedet der vigslet og uvigslet jord møttes. Vi vet at gjennom tidene er et stort antall fostre blitt skjult i kirkemurer og under kirkegolv. Det var en alvorlig sak å bli anklaget for å begrave et udøpt barn på kirkegården. Motivene for å søke vigslet grunn som gravsted var sikkert ulike. Det kan ha vært folketro like mye som et ønske om kirkelig velsignelse. I folkereligiøsiteten ble nyfødte barn betraktet som særlig utsatt for angrep fra de underjordiske, og det gjaldt derfor å søke beskyttelse for dem. 

        Utover 1980-tallet skjer et paradigmeskifte i fødselsomsorgen og i kirkens og samfunnets syn på behandlingen av dødfødte og bearbeiding av sorg. Fra 1982 arbeidet kirken for at dødfødte skulle ha rett til egen grav. Bispemøtet uttalte at ufødte barn måtte tillegges samme verdi som det fødte menneske, og at dette måtte få konsekvenser for behandlingen av dødfødte. 

         Helsedirektoratet kom i 1989 med generelle retningslinjer for sykehusenes hjelp til foreldre som mister sitt barn i nyfødtperioden. Her sies det at foreldrene bør få en direkte oppfordring til å se, berøre og holde barnet sitt og gi det et navn. Det anbefales også at ordningen med å gravlegge barn sammen med fremmede opphører. I de endringene som her foregikk, stod helsemyndigheter, kvinnebevegelse, media og kirken sammen. Dette var jo stikk motsatt av det som var tilfelle i striden om provosert abort. 

        I historiene fra sent 80-tall og fra 90-tallet gjenspeiles paradigmeskiftet i fødselsomsorgen. Dødfødte barn fikk navn, det ble begravelser med prest og familie til stede. Det fortelles om god sjelesørgerisk oppfølging av sykehusprester og diakoner. Fra sykehusets side ble det klippet hårlokk av dødfødte, og det ble tatt både bilde og fot- og håndavtrykk. Med andre ord: i løpet av noen tiår ble det en pendelsvingning fra anonymitet og usynliggjøring til forsøk på å fastholde minner og en identitet for den døde.

        Vi ser fra 90-tallet også store endringer ikke bare i måten sykehuset og kirken møtte pasienter på, men også store holdningsendringer hos pasientene selv. De er blitt langt mer bevisst på sine rettigheter og ønsker. Denne trenden ser vi også hos noen av dem som hadde mistet barn tidligere. Når sykehus, begravelsesbyrå og kirkegårdsansvarlige i økende grad fikk henvendelser om fødsler og anonyme barnegraver, henger det sammen med nye lovbestemmelser. I 1997 fikk dødfødte lovfestet rett til egen grav. Det finnes her ingen nedre grense for hvor lite et foster kan være for å få en grav. Etter en bestemmelse fra 2006 kan pårørende få påvist hvor deres barn er blitt gravlagt. I hvilken grad dette siste er mulig, varierer sterkt. Noen har fått hjelp av kirkeverger med gode kartoteker til å lokalisere gravsteder. Det har blitt arrangert symbolske begravelser og skaffet dåpsattest fra sykehusdåp som fant sted mer enn 40 år i forveien. I andre tilfeller der ingen myndigheter har kunnet gi konkrete opplysninger, har kirken lagt til rette for en enkel seremoni ved minnested for umerkede graver. Boken inkluderer en liten oversikt over ritualer til bruk ved slike anledninger. 

        Blant intervjuobjektene er en kvinnelig sykehusprest som på 90-tallet ønsket å holde begravelse etter en provosert abort, men som ble avvist av en jordmor. Sykehuspresten støttet aktivt både kvinnens avgjørelse om å ta abort og hennes ønske om å «gi barnet tilbake til Gud» i en begravelse. Presten sier uten forbehold at det må være like legitimt å sørge over en provosert abort som en dødfødsel. Fra denne tiden av møtte også andre prester slike holdninger hos foreldre som hadde fått foretatt provosert abort. Men samtidig er disse holdningene svært kontroversielle, både i kvinnebevegelsen og de fleste politiske miljø. Vi er jo vant til at abortdebattene i de fleste sammenhenger kun handler om kvinnens rettigheter og lite, om noe, om fosterets menneskeverd. 

        Misjes bok favner vidt. Stoffmengden er stor, og vi får svært mange detaljer og opplysninger av ulikt slag. Det forekommer også en del gjentakelser. Boken ville ha fått en strammere struktur om noen av historiene fra samme tidsrom som innholdsmessig er nokså like, hadde vært utelatt. Men disse innvendingene forhindrer ikke på noen måte at dette er blitt en meget interessant og leseverdig bok. 

For det første gir enkeltmenneskets historier det nære, individuelle perspektivet på tragiske hendelser. Det mest gripende er kanskje de kvinnene som mistet barn i en tid da deres sorg skulle forties og fortrenges, da de kunne bli gående år etter i uvisshet om hva som var skjedd med barnet. Kanskje hadde det i verste fall blitt brent som biologisk avfall. Det gjør inntrykk å lese historier som beskriver hvordan noen av disse senere fikk hjelp til å bearbeide fortiden og fortrengt sorg ved endelig å få vite mer om hva som hadde skjedd, og i nåtiden ha en grav å forholde seg til. Vi får også mange fine eksempler på hvordan kirken har strukket seg langt og kunnet gi god hjelp i krevende situasjoner. 

For det andre plasserer boken de dødfødte barnas status inn i et teologisk, kirkehistorisk og samfunnsmessig perspektiv. Å følge disse utviklingslinjene og de spørsmålene som reises, er både interessant og lærerikt. Hvorfor og hvordan har synet på de dødfødte endret seg gjennom tidene? Og med tanke på nåtiden: Er de endringene vi har sett de siste tiårene utelukkende positive? Når familier i dag henger opp bilder hjemme av dødfødte barn sammen med de som lever, vil nok mange reagere negativt.

For det tredje trekker boken fram noen store paradokser og dilemmaer når det gjelder både kirkens og samfunnets nye syn på dødfødte på den ene siden og på provosert abort på den andre. Kirken framhever i dag dødfødtes menneskeverd, men biskoper og andre kirkelige ledere forholder seg vanligvis tause når abortdebatten kommer opp. I dag går grensen for selvbestemt abort ved 12 uker. Etter det kreves nemndbehandling for å få innvilget abort. Få søknader avslås, og nemndene ser ut til å være under avvikling. Dette viser en stadig økende aksept for abort i samfunnet. På samme tid har man i dag bestemmelser om at aborterte fostre etter 12. uke skal settes ned på kirkegården. Det er et stort paradoks at samfunnet på den ene siden slik gir dem en menneskelig status, men på den andre går stadig lenger i å ta fra dem rettsvern. I boken gir prester uttrykk for at de vil forstå begge sider av dette motstridende budskapet om fosterets verdi. Men i dette kontroversielle spørsmålet går de og de fleste andre stille i dørene. 

Astrid Sagnes