Hvor ble fred og enighet av?

Av Ragnar Andersen

Det ville være et kultursjokk å komme fra 1500-tallet til vår postmoderne tid. I renessansen og på reformasjonstida var en skeptisk til nye tanker fordi en var overbevist om at de vesentligste erkjennelser hadde vært tilgjengelige fra kristendommens første tid. På reformasjonstida var ”alle” opptatt av fred og enighet, pax og concordia. Selv om det slett ikke var så fredelig og en slett ikke var så enige. Eller kanskje nettopp derfor. Fred og enighet var ideal med røtter både i Hellas og i Bibelen.

I utgangspunktet virket det som om fred og enighet i kirken og fred og enighet i landet var to sider av samme sak, og det første da en forutsetning for det andre. For Erasmus var nok kristen enighet en enhet som snarere hviler på moral og fravær av strid enn på læremessig enighet. For Luther gikk vegen til fred og enighet gjennom felles erkjennelse av sannheten. Men da enigheten om troen uteble, måtte reformatorene søke politisk fred uten kirkelig enighet. Det tyske riket og Vest-Europa forble kirkelig splittet.

Men det betyr ikke at idealet ble oppgitt. Innenfor de enkelte land og fyrstedømmer levde idealet om enighet i høg grad videre. ”Enige og tro inntil Dovre faller!” ropte fedrene på Eidsvoll 20. mai 1814 (uten dermed å ville hindre brytninger om det politiske i politikken). ”Lat folket som brøder saman bu, som kristne det kan seg søma!” synger Elias Blix. Og Lyder Brun faller inn i koret: ”Norges folk og Norges kirke på høytidsdag i hverdagsvirke stå sammen fast i Kristi tro!”

De siste førti-femti år er mentaliteten og stemningen blitt en annen. I heipådegsamfunnet er ”alle” venner ”Mvh”. ”Nye tanker” – vi lever jo i 2012 - gjør etter den toneangivende trend fellesskapet ”fargerikt” og motvirker ”forsteinede” holdninger som ikke passer inn i ”utviklingen”. Skjønt nye tanker? Åsatrufellesskapet Bifrost fikk 112 000 kr. i statsstøtte i fjor (men de vil være moderne hedninger som tar avstand fra ”diskriminering på grunnlag av kjønn, herkomst eller seksuell legning”). Nå skal støtten til alt mulig grunnlovfestes. Mens lutherske foreldres grunnlovsforpliktelse til å oppdra barna etter evangelisk-luthersk lære har fått kritikk av FN’s menneskerettskomite og skal ut av grunnloven. Den skal være i strid med konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Ser vi den internasjonale ”rettsordens” Janus-ansikt? ”Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt...” Skriver Sigbjørn Obstfelder. Men nei, kloden hører Herren til, og hans folk må bygge en motkultur.

En påfallende endring er kommet inn i litaniet i vår tid. Jeg tenker at den nok har med mentalitetsendringen å gjøre. Vi som var vant med bønnen om fred og enighet i alle land (Landstads reviderte 49, v. 8), har lært en ny bønn: ”Gi fred og samhold i alle land” (Norsk salmebok 951, v. 7). Ifølge Norsk salmebok skal teksten være fra Martin Luther. Det er en sannhet med modifikasjoner. Etter at litaniet var kommet av bruk i Wittenberg, tok Luther det opp igjen i reformert skikkelse som en kristen bønn blant annet mot det tyrkisk-muhammedanske trykket fra sørøst. Hos Luther er den tilsvarende bønnen slik: ”Allen Königen und Fürsten frid und eintracht geben”. Eller på latin: ”Ut Regibus et Principibus cunctis pacem et concordiam donare digneris”.

Nå skal jeg villig medgi at enighet og samhold er nærstående begrep. Visst kan de begge rommes i det tyske ordet ”Eintracht” (og det latinske concordia). Og som det heter i Svenska Folkbibelns oversettelse av Salme 133,1: ”Se, hur gott och ljuvligt det är när bröder bor endräktigt tillsammans.” Noen av oss husker det gammelmodige ordet tvedrakt. Det er det motsatte, nemlig splittelse. Begrepene enighet og samhold kan altså oppfattes som greiner med felles stamme. Men de kan også oppfattes som spor som peker i hver sin retning.

Enighet kan knapt eksistere uten samhold, men en kan holde sammen på tross av uenighet. Slikt samhold må en søke på det mellommenneskelige planet. Demokratiet er et forsøk på å løse dilemmaet. Men demokratiet er blitt opphøyd fra å være et middel til å være et mål og en verdi i seg selv. Det klassiske idealet om fred og enighet er byttet ut med fred og demokrati. Og få er opptatt av demokratiets moralske grenser. Så ser vi at demokratiet valser ned moralske skranker i gamle kristnede land. Og mens den vestlige verden tradisjonelt har ønsket å spre kristentroen til fremmede land, synes det nå å være demokratiet Vesten er mest opptatt av å utbre. Men kirken kan vel ikke slutte å be om enighet i alle land, den enighet som troens lydighet skaper. Er vi ikke bedt om å gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem å holde alt det som Herren har befalt?