Hvor er deres fullmakter?
(Ressurser)
FBB-nytt: LEDER
Nr. 2, Mai 1995, 32. årgang
Jan Bygstad:
HVOR ER DERES FULLMAKTER?
Dette spørsmålet kan det være all grunn til å stille i den skjebnetime vår kirke i dag er inne i. Et mindretall på tre i bispemøtet har gått inn for anerkjennelse av homofilt samliv ved å gjøre hele saken til et adiaforon. I tillegg vil de tre nevnte biskoper innføre kirkelig velsignelse av homofile parforhold, samt ordinere samboende homofile. Nesten like fortvilende alvorlig er det at bispemøtets flertall har gått med på at også i denne saken kan man "være enige om å være uenige". Og selv om flertallet i bispemøtet ikke kan se at Guds Ord åpner for homofilt samliv, går de likevel samstemt inn for at praktiserende homofile skal inkluderes i menighetens fellesskap som gode kristne.
Etter at bispemøtet sist høst har villet frata prestene nøklene, (under påskudd av at "helhetskirkelige hensyn" på denne måten best sikrer en forsvarlig kirkelig praksis), henger biskopene nå nøklene inn i skapet og nekter å bruke dem: Mennesker som lever i åpenbar synd, skal (ifølge flertallet i bispemøtet) nå ikke bare slippe å høre ordet om omvendelsens nødvendighet, og fastholdes i sine synder hvis de ikke vil bøye seg for det. De skal sågar inkluderes i de helliges samfunn uten å behøve å gjøre bot og endre livsførsel.
Ja, en kunne spørre: Hvor har biskopene fått fullmakt til å vedta slikt?
Ikke fra Gud, men fra seg selv. For ingen ting av dette er grunnet i Guds ord!
Og når kirkens biskoper taler slik, svarer CA 28: "Når de lærer eller bestemmer noe mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud, som forbyr å adlyde".
I NT er et av de ord som hyppigst brukes for å beskrive den som forkynner budskapet, keryx, herold. Herolden er den som roper ut kongens befaling for alt folket. Kallet hans er ganske enkelt: Å gi videre hva kongen har kunngjort, hverken mer eller mindre. Han har ikke fullmakt til å komme med egne meninger eller tanker om hva kongen har talt. Han skal kun gi videre. Han har ikke fullmakt til hverken å legg noe til eller trekke noe fra. Ei heller til å komme med private fortolkninger ettersom det måtte passe. Går en herold ut over dette mandat, står han i fare for å bli avsatt. For han har ikke gjort det han er satt til.
Herolden hefter ikke selv for det budskap han har fått å frembære. Kongens vilje er kongens ansvar. Og det er ikke heroldens sak hvor vidt folk liker det han har å si, eller ei: Han er blott og bart kongens munn.
Men det ser i dag ut til at vi har biskoper som skammer seg på vegne av større eller mindre deler av det budskap de har fått å frembære. Derfor tør de knapt å la et fulltonende bibelsk vitnesbyrd lyde. Kalt er de til å være herolder for Den Høyeste. Kalt er de til å forkynne lov og evangelium. Men loven har de store vansker med å gi munn. Og lovens forkynnelse i handling, det lille bann, vil de sette ut av kraft.
I stedet for hyrder som vokter læren og Guds hjord, har vi fått diplomater i silketøfler.
Bak denne skamfølelse på budskapets vegne, som ser ut til å paralysere store deler av norsk kirke- og kristenliv, ligger en mer eller mindre ubevisst konsesjon til antinomismen: Man kjenner det slik at loven dypest sett ikke er god. Derfor avsvekker man lovens skarphet som best man kan, tar på seg silkehansker, og taler høflig og mildt om en Gud skapt i humanismens bilde. Og tilpasser seg tidens vinder.
I møte med dette må vi tale slik Skriften taler: "Så er da loven hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt", (Rom 7,12). Det er fordi vår Gud og Skaper er god han har gitt oss sin lov. Det er fordi han er god, han har skapt oss til mann og kvinne, og gitt oss dette bilde som grunnleggende del av vår identitet. Det er fordi Gud er god, han forbyr den homofile å leve ut sin legning. Og det er fordi han er god, han har gitt nøklene, og kirketukten, til sin menighet på jord. For han vil at alle mennesker skal bli frelst. Og de kan ikke bli frelst uten både lovens dødende gjerning og evangeliets livgivende.
Dette perspektiv, evighetsperspektivet, ser det ut til nærmest er helt borte både fra flertalls- og mindretallsuttalelsen fra bispemøtet. En er opptatt av dennesidige overveielser og hensyn. At det er menneskers evige frelse eller fortapelse det handler om, trenges i bakgrunnen av en etisk tenkning som på mange måter har det moderne menneskes frykt for smerte og motgang som referanseramme. En ønsker å komme de homofile i møte fordi de har det vondt, og må døye mye ondt fra omgivelsene. Denne vilje skal vi verdsette. Men ikke den misforståtte imøtekommenhet som fører til at en avsvekker eller forandrer budskapet i Den Hellige Skrift.
For det har intet menneske fullmakt til. Fullmakt fra Gud har vi til å forkynne Guds Ord. Ikke til å forandre det!