Hvor grunnleggende er de nytestamentlige formaningene for kirkens fellesskap?

Foranledningen for dette temaet er den utvikling som førte frem til Lærenemndas uttalelse i den såkalte Tunsbergsaken. Utviklingen er kjent for oss alle. Asle Dingstad avviste å ha kommunionsfellesskap med biskop Sigurd Osberg på grunn av hans lære i spørsmålet om homofilt samliv og om samlevende homofiles vigslede tjeneste i Den norske kirke. Biskopen reiste læresak mot prosten. Resultatet kjenner vi. Lærenemnda avviste både at Dingstad hadde grunnlag for et tilsynsbrudd og heller ikke grunnlag for kommunionsbrudd. Lærenemndas flertall sier at det ikke kan se at kommunionsbrudd lar seg læremessig begrunne som en adekvat form for protest mot biskopen. Samtidig sier man at "Dingstad med dette bruddet ikke er i konflikt med kirkens lære på en slik måte at han står utenfor kirkens fellesskap." Det er et anliggende å slå fast at det ikke skal råde grunnleggende uvisshet om hvorvidt de som forvalter tjenesten med Ord og sakrament i menighetene, tilhører det samme kirkelige fellesskap. En slik uklarhet mener lærenemndflertallet å ha ryddet av veien ved å slå ring om Osberg og gi tillit til ham som biskop. Men det gjør man ikke som i EU kontrollen ved å teste hans motor, bremser og karosseri (hans lære). Derimot leter man med lys og lykte for å finne et svakt punkt i den underordnedes argumentasjon. Det er han som innkalles til "EU-kontroll", og etter sjekken av hans kjøretøy, slår man fast at det ikke skal råde grunnleggende uvisshet om Osbergs tilhørighet til "det samme kirkelige fellesskap". Man sier også at "Ingen som er ordinert til tjeneste i kirken, kan unndra seg tilsyn" Det gjelder da også fra f. eks. biskop Sigurd Osberg. Noen grenseoppgang eller utmeisling av premisser ut fra Bibelen om når kommunionsbrudd lar seg læremessig begrunne, foretar ikke lærenemnda.

En av de mange forunderlige ting i lærenemnduttalelsen er at den som læretilsyn gir en slik uforbeholden støtte til biskop Osberg uten å underlegge hans "kjøretøy" en skikkelig "EU-test". I stedet har biskopen selv vært med på å utarbeide resultatet. Det er en underlig fremgangsmåte. Flertallsuttalelsen sier at den ikke har mandat til å foreta en prøving av hans lære. Man gjør likevel felles sak sammen med ham ved å kalle Dingstad og de som måtte tenke og handle som ham "til orden".

Det lærenemnda kom ut med, utfordrer til videre teologisk arbeid, og jeg har spisset dette til omkring spørsmålet etter de nytestamentlige formaningene og deres betydning for det kirkelige fellesskap. Hvor grunnleggende er formaningene? Spiller de noen viktig rolle som konstituerende eller medkonstituerende for kirkelig fellesskap? Hvilken rolle spiller de faktisk i vår tid? Hvilken rolle spiller de i Det nye testamente? Jeg kan her bare pirke borti disse store spørsmålene som innspill og impulser til videre arbeid og samtale.

Lærenemndas flertallsuttalelse tematiserer overhodet ikke spørsmålet om formaningenes rolle og betydning. Den inneholder i det hele tatt et absolutt minimum av henvisninger til Den hellige skrift. Til gjengjeld drøfter den spørsmålet om hva som er sentrum og pereferi i Den lutherske bekjennelse (Confessio Augustana) med henblikk på kirkelig fellesskap. Læren om rettferdiggjørelse av tro fremholdes da som det sentrum som er det minste felles multiplum, og som avgjør hva som er tilstrekkelig for å bevare kirkens enhet. Artikkelen la på reformasjonstiden et grunnlag for kirkelig fellesskap. Den avgrenset seg særlig fra romerkirkens lære om frelse ved gjerningsrettferdighet. Men er denne artikkelen tilstrekkelig kriterium for å fastholde kirkelig fellesskap i vår tid når biskoper gir Guds vilje og bud et nytt og helt annet innhold enn tidligere?

Lærenemndas flertall anser naturligvis etiske spørsmål som vesentlige, men definerer dem ikke som "dogmer" - dogmatiske spørsmål - som det må herske enighet om i kirken. I de aktuelle spørsmålene gis det rom for ulike syn, sier man. Et offisielt skal legges til grunn for kirkens praksis. Et motsatt mindretallssyn kan også godtas som legitimt uten at det krenker kirkens enhet og fellesskap. Lærenemndas flertall, inkludert de såkalte mindretallsbiskopene, legger til grunn for sin uttalelse at det offisielle synet vil bli respektert og fulgt. Det forunderlige er imidlertid at mindretallsbiskopene, og deres handlinger i ettertid i praksis har gjort sitt syn "offisielt" i tråd med ny norsk politikk og lovgivning. Kirkemøtets offisielle syn er i ettertid blitt feid til side av mindretallsbiskopenes politikk og handlinger. Disse biskopene gjør som de vil, uavhengig av det store kirkelige fellesskap og tiljublet av pressgrupper og politikere som ser det som sitt mål å forme kirken og dens lære etter sin egen ideologi. De politiske strategiene kan være noe ulike. Noen har rett ut sagt at de vil påtvinge kirken sitt syn. Andre appellerer til velgerne ved å finne det mer formålstjenlig at "kirken selv" finner frem til det resultatet de ønsker. Det minner noe om det Paulus beskriver i 2 Tim 4. De tar seg lærere i mengdevis, sier han, for de vil ha det som klør i øret Men realiteten er at de vender sitt øre fra sannheten og holder seg til myter (2 Tim 4, 3f).

I og med at lærenemndas flertall ikke henter inn Den hellige skrift som korrektiv, havner flertallet (slik jeg ser det), skremmende nær den grøft i lutherdommen som fremholdt at det vesentlige for kirkens forkynnelse og praksis er de evighetsmessige spørsmål. For det som går ut over rettferdiggjørelsen av tro alene, definerer lærenemnduttalelsen nærmest som menneskelige tradisjoner og skikker. Slike spørsmål kan ifølge klassisk luthersk lære overlates til uenighet i kirken eller til politiske myndigheter. Politikerne og ulike grupper i kirken fristilles dermed til å styre utviklingen og oppdragelsen også på disse kontroversielle områdene. For det dreier seg jo "bare" om menneskelige tradisjoner og skikker. Et slikt lik i lasten skulle man tro at Den norske kirke en gang for alle hadde gjort seg ferdig med etter annen verdenskrig. Men man undres om så er tilfelle når lærenemnda definerer de etiske spørsmål det strides om, som perifere i forhold til det som konstituerer kirken.

Kirkelig fellesskap kan være så mangt, - alt fra kaffekopp, juletrefest, bibelgruppe, felles bønn, til nattverdfellesskap. Når det kommer til stykket, er det bare rett forkynnelse av Ordet, og rett forvaltning av dåpen og nattverden som konstituerer et ekte kirkelig fellesskap (CA 7). Alle disse tre størrelsene berøres dersom det er avvik i ett av dem. Mest synlig blir bruddet på fellesskap der hvor man ikke lenger tar del eller kan ta del i det ene Kristi legeme gjennom kommunionen. Derfor er det så viktig å bevare integriteten i kirkens embete som forvalter av Ordet, dåpen og nattverden!

Spørsmålet etter de nytestamentlige formaningenes betydning, går dermed ikke bare i retning av etiske spørsmål, men også i retning av selve kommunionen. Den er omgitt av formaninger, ja den er faktisk grunnlagt på formaninger eller skal vi si sterke oppfordringer: "Ta dette og et det! - Gjør dette til minne om meg!" Og ikke minst knyttet til kalken: "Drikk alle av den!" - hvilket ikke sikter til kalkens ytre skikkelse, men til dens innhold - den nye pakt i Jesu blod. "Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!" (1 Kor 11, 23ff). Kristi innstiftelse og hans oppfordringer er altså konstituerende for det kristne fellesskap. Den dypere mening i dette utlegger Paulus i 1 Kor 10, 16f. "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? - "Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød." Det konstituerende for kirkelig fellesskap er i denne sammenhengen ikke bare rettferdiggjørelseslæren, men også Jesu innstiftelse av nattverden. Den legger grunnlaget for at hans disipler kan leve i fellesskap med ham og med hverandre, sammen være ett legeme - Jesu Kristi legeme i verden. Men hva når det råder uenighet, ja kamp om fundamentale etiske spørsmål? Ja, ikke bare det, men når man anser hverandre for å være fiender som ikke bare synder mot Guds bud og formaninger, og trenger tilgivelse, - rettferdiggjørelse for Kristi skyld, - men når man endog anser hverandre som slike som setter Guds bud og forordninger til side og ut av kraft? Eller krenker elementære menneskerettigheter?

På reformasjonstiden skjedde det en oppsplitting i flere konfesjoner som ikke sto i kommunion med hverandre. Kommunionsnekt ble praktisert. Lutheranere avviste å ha kommunion f. eks. med romerkirken eller calvinister og zwinglianere og vice versa. I andre tilfeller ble man selv utestengt. Egne kommunionsfellesskap ble etablert. Det som splittet, var ikke bare rettferdiggjørelseslæren. I tillegg rådet det også ulik lære i spørsmålet om nattverdens offerkarakter, om Jesu reale nærvær, kort sagt om hva som skjer i nattverden. Slike spørsmål markerte avgjørende skillelinjer. Lærenemnduttalelsen tematiserer ikke slike spørsmål. Den forutsetter at Den norske kirkes kommunion ivaretar kirkelig fellesskap, ja sikrer dette på tross av betydelige læremotsigelser og høyst ulik lære om hva som er synd, hva en skal bekjenne som synd og få tilgivelse for, og hva en skal omvende seg fra. Nattverden er for alle. Derfor oppgraderer lærenemndflertallet en nattverddeltagelse som "automatisk" forener alle og enhver i Kristi legeme. Samtidig nedgraderes viktige lærespørsmål til ett eneste avgjørende punkt, spørsmålet om rettferdiggjørelse av tro alene.

En kan forstå at man i århundreder har vernet om det norske enhetssamfunn ved å forhindre smertefulle kommunionssplittelser. Da reformasjonen kom til Danmark-Norge skulle ikke splittelsene i mellomeuropa gjenta seg her. Spørsmålet i dag er om det fortsatt kan være enhet og fellesskap når man lærer motsatt om Guds bud og vilje. Nattverden i bibelsk forstand er ikke et ganske alminnelig fellesskapsmåltid. Den konstituerer Jesu Kristi legeme. Nattverden er dessuten det fellesskap hvor lemmene allerede på jorden bekjenner at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære. Men hva vil det si - at Jesus Kristus er Herre?

Hva betyr det at Jesus Kristus er Herre, i forhold til kommunionsfellesskap og brudd? Hva kan kirkehistorien fortelle oss? En kan av og til få det inntrykk at kommunionsbrudd først skjedde på reformasjonstiden, mens det i tidligere deler av kirkens historie rådet nattverdfellesskap. Men faktum er at oldkirken var full av stridigheter og ulike partier. Det gjelder ikke bare i nytestamentlig tid som jo viser harde lærekamper. I oldkirken spisset dette seg til i det vi kaller dogmatiske spørsmål, læren om Gud, kristologi og pnevmatologi. Men etiske spørsmål var også helt åpenbart implisert. Konfliktene spisset seg hele tiden til i kommunionspraksisen. Hvordan kunne man bekjenne at Jesus Kristus er Herre og Gud, sammen med f. eks. arianerne som lærte at Jesus bare var et menneske. Hvordan kunne man være ett Jesu Kristi legeme med dem? Hvordan kunne man være motstandere som bekjempet hverandre, og som betraktet hverandre som løgnere om Guds sannhet, og samtidig være lemmer på det samme Kristi legeme? Det var utelukket. Det fantes en rekke retninger i oldkirken som alle på en eller annen måte trodde på Jesus, men som de ortodokse ikke kunne ha kommunion med. De så seg forpliktet på bekjennelsen og enheten med Jesus Kristus som Herre og Gud. I lange perioder var arianerne i flertall og hadde makten. De ortodokse var stort sett konsekvente. De ville ikke ha kommunion med vranglærere som lærte falskt om den treenige Gud, og som fordreiet hans ord. Så brysomme ble skillelinjene da rikskirken ble etablert, at man for å skape enhet endog stappet kjepper inn i munnen på de ortodokse for å tvinge hostien i dem. I dag bruker man ikke slike "kanoniske" midler. (Kanon betyr kjepp). Det er enklere med en lærenemnd som gir "kanonisk" rettledning. Slik kan man bevare illusjonen om Den norske kirkes enhet og fellesskap om de evighetsmessige spørsmål på tross av motsatt lære i spørsmål som faktisk angår menneskers rettferdiggjørelse og frelse. Den politiske situasjonen er på mange måter den samme som da kirken ble riksreligion på 300-tallet. Union er stikkordet. Unionen må sikres for enhver pris som et politisk kitt. Men hvor vesentlig er det da at "Jesus Kristus er Herre"? Den politiske unionen og enheten i folkefellesskapet blir overordnet. Men hva vil det da si å være ett legeme, Jesu Kristi legeme i verden? Da nærmer jeg meg for alvor spørsmålet om formaningene.

Hvilken rolle spiller formaningene for enheten i Kristi legeme i verden?

I Det nye testamente springer de etiske formaningene - og andre - ofte ut av konflikter. Det er ulike syn, det er vranglære, det er forførelser og svermerier. Det er hedenskap! Det er behov for livshjelp både individuelt, og som fellesskap. Hvis enhver selv vet hva som er godt og rett, og gjør det, trenger man ikke formaninger, rådgivning, oppmuntring eller sterke oppfordringer. Men de bibelske skriftene forutsetter alle som en selvfølge at den enkelte og menighetene trenger slik "livshjelp" og rettledning både med henblikk på livet i verden og evig frelse. Menneskers egne tanker og vilje strekker ikke til. Vi er avhengige av Gud og hans veiledning.

Paulus brev består som oftest av minst to hovedstykker. Det gjelder f. eks. Romerbrevet som har både dogmatiske og etiske avsnitt. Paulus veileder både i evangeliet om Jesu død for våre synder og rettleder brevmottakerne om hvorledes de skal leve. En kanonkritikk som går ut på at det er Rom 3 og 4 som er det sentrale i Romerbrevet, mens f. eks. Romerne 5-8 eller 12-16 er perifere avsnitt som ikke har noen avgjørende betydning for kirkens fellesskap og enhet, er på villspor. Augustana 4 om rettferdiggjørelse av tro fremhever Rom 3-4, men det innebærer ingen nedgradering av resten av Romerbrevet. Det ville være like meningsløst som å si at det vesentlige på et sykkelhjul er navet i sentrum, mens spiler, felg og dekk er perifere og mindre vesentlige. Hvis man bare er enig om at sentrum er ok, betyr det mindre om resten er der eller ikke, eller hvordan tilstanden til bremser og dekker er. Slik synes utrolig nok lærenemndflertallet å resonnere om "det som konstituerer kirkens enhet". De nytestamentlige skrifter (og GT for den saks skyld) er helhetlige komposisjoner, hvor det meste henger sammen. Det er meningsløst å spille delene ut mot hverandre. I Paulusbrevene er det helt elementært at kristologi, dåp og etikk hører sammen Matteus forteller at Jesus stilte indikativ og imperativ sammen: "Dere er verdens lys! …..La da deres lys skinne for menneskene, så de kan se, - oppleve, erfare - de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen."(Matt 5, 13ff) "Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen" (Matt 5, 48). Dette er også grunnlaget for samspillet mellom kristologi, dåp og etikk hos Paulus. Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud. Så død da det jordiske i dere og ikle dere det nye menneske som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne (Kol 3/Rom 6).

Slike steder viser noe av betydningen formaningene har for kristen identitet og handling til fellesskapets beste. Apostelen fremstiller det kristne liv som en gudstjeneste. Vi oppfordres ved Guds miskunn til å fremstille våre legemer som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være vår åndelige gudstjeneste (Rom 12, 1) En slik gudstjeneste skal vise sin overflod i at mange takker Gud. "Når dere har fullført tjenesten og bestått prøven, vil de prise Gud for deres lydighet i bekjennelsen til Kristi evangelium og for deres vilje til å gi i fellesskapet med dem og alle de andre" (2 Kor 9, 12f). Livet i etterfølgelse av formaningene beskrives som "lydighet i bekjennelsen av Kristi evangelium".

Utgangspunktet og forutsetningen er koinonia - fellesskapet med Kristus i dåpen hvor vi enkeltvis innpodes i hans kors- og oppstandelseslegeme, og fellesskapet i nattverden hvor vi sammen er ett åndelig legeme i Kristus. De kristne er lemmer på det samme legeme (1 Kor 12). Legemet er en helhet som innordner seg under Kristus som Herre og hode. Hjertet - det sentrale i mennesket - kan ikke si at det alene er det vesentlige for legemets enhet. Tilsvarende kan heller ikke legemets hender og føtter - dets handlende organer - si at de ikke trenger noe hjerte. Et ensomt hjerte uten legeme og ånd, er en død og virkningsløs klump. Tilsvarende kan rettferdiggjørelse av tro ikke stå alene som enhetskriterium uten sammenheng og tilhørighet med det pulserende liv som formaningene sender rundt i legemet. Tro uten frukt er en død tro. Rettferdiggjørelse av tro og de nytestamentlige formaningene hører uløselig sammen. De gir sammen grunnlaget for at den enkelte kristne og det kristne fellesskap kan være "en ny skapning" (Gal 6, 15).

En slik sammenheng mellom formaninger og rettferdiggjørelse kommer frem i forklaringen til 3. trosartikkel i Luthers lille katekisme når det sies at "Jeg tror at jeg ikke av egen kraft eller forstand kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham, men Den hellige Ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort og oppholdt meg i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele den kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den rette ene tro." Når Den hellige Ånd kaller ved evangeliet, gir Ånden formaninger, oppfordringer, ja inntrengende bønn om at vi må la oss forlike med Gud. "Vi er utsendinger for Kristus - som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber på vegne av Kristus: "La dere forlike med Gud!" (2 Kor 5, 20) Og dette kallet fortsetter umiddelbart: "Som Guds medarbeidere formaner vi dere nå at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde…" (2 Kor 6, 1). Det skjer hvis ikke egenarten til det kristne fellesskap blir ivaretatt. Derfor sier apostelen: Trekk ikke i ulikt spann, sammen med urett. Hva har rettferd med urett å gjøre, og hva samfunn har lyset med mørket? "Vi er den levende Guds tempel. Gud har jo sagt: Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk. Derfor sier Herren: Dra bort fra dem, rør ikke noe urent! Da vil jeg ta imot dere, jeg skal være deres far, og dere skal være mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige. - Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i frykt for Gud." (2 Kor 6, 16-7, 1). Dette er ikke lovisk, men evangelisk forkynnelse! Kallet til forlik med Gud, føres videre i kallet til helliggjørelse og et liv i rettferd og renhet. - Det er der hvor dette kallet lyder, han gir meg og alle troende en full tilgivelse for all synd, og på den ytterste dag vil oppvekke meg og alle døde og gi meg og alle troende i Kristus et evig liv. Slik fortsetter katekismens forklaring til 3. trosartikkel. Forklaringen regner på ingen måte med noen syndfri menighet, men den regner med at et kristent menneske og en kristen menighet lever i stadig helliggjørelse. Dere er et kongerike av prester, et hellig folk. Dere er et folk som lever annerledes, fordi Den hellige Ånd kaller dere ved evangeliet, opplyser dere med sine gaver, helliggjør og oppholder dere i den rette tro, likesom han kaller, samler, opplyser og helliggjør hele den kristne menighet på jorden og oppholder den hos Jesus Kristus i den rette ene tro. Den kristne menighet er og skal være et tempel for Den hellige Ånd. Formaningene og den Hellige Ånds gjerning står i nær sammenheng med hverandre. "Jeg sier dere: Lev et liv i Ånden! … Har vi fått livet ved Ånden, så la oss leve ved Ånden!" (Gal 5, 16.25). Kristen livsstil skal være et liv i samsvar med Den hellige Ånds veiledning. "Gjør ikke Guds hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag!" (Efes 4, 30). Hvis rettferdiggjørelse av tro er kjerne, så er formaningene skall, men uten skall ingen frukt! De utgjør en helhet. Ut av skallet som er "karten", lar Ånden en frukt vokse og modnes til Guds ære.

Det er således en nær sammenheng mellom Den hellige Ånds gjerning og formaningene. En formaning kan være enten en advarsel eller en oppfordring av Jesus eller en av apostlene til en bestemt livsførsel eller handlingsmåte. Noen er individuelle og knyttet til bestemte personer i en bestemt situasjon. De kan ikke uten videre overføres, men kan ha en eksempelfunksjon i dag. Andre synes mer kollektivt innrettet og oppfordrer til en mer generell og vedvarende adferd. Formaninger kan identifiseres ved at de innføres gjennom en bestemt terminologi, men en slik terminologi må ikke nødvendigvis forekomme. Formaningene kan komme uten tilknytning til en spesiell terminologi.

Det ordet som oftest brukes i tilknytning til formaninger - parakalein -, kan likevel gi en innfallsport til å forstå hva formaningene dreier seg om. Det greske ordet for å formane - parakalein - kan oversettes med å be, oppfordre, pålegge, oppmuntre, formane og trøste, for å nevne noen betydningsnyanser. Særlig fremhever stedene hvor ordet betegner trøst en sammenheng med evangeliet. "Salige er de som sørger, for de skal trøstes" (Matt 5, 4). (skal bli formant/oppmuntret på en trøsterik måte) Ordet brukes om Lasarus som trøstes i Abrahams fang, mens den rike mannen er i pine (Luk 16). Det er omkring 110 forekomster av verbet i NT. Et interessant trekk ved ordet er at grunnstammen i verbet er kalein - å kalle, invitere, nevne ved navn. Dette verbet brukes når Jesus kaller disiplene til tro og etterfølgelse. Kallet til omvendelse går ut som en imperativisk oppfordring med begrunnelse: "Vend om (skift sinn) for Guds rike er nær!" Kallet til disiplene om å følge Jesus er tilsvarende en befaling med et løfte knyttet til: "Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!" Man kan bli menneskefisker også uten å følge Jesus, men hos Jesus knyttes det sammen med et bestemt innhold som skiller de Jesus kaller fra andre. Fariseerne beskrives også som menneskefiskere. De farer land og strand rundt for å vinne en eneste tilhenger, og når de har klart det, gjør de ham til en som fortjener helvete dobbelt så mye som dem selv, sier Jesus. (Matt 23, 15).

Jesus ga sine disipler et spesielt kall og løfte den gang - likesom Gud ga Abraham da han ba ham om å dra av gårde til landet Gud ville vise ham. Vi ser i Det nye testamente at lignende formaninger føres videre etter Jesu oppstandelse. Da er ikke Jesus tilstede som historisk person. I stedet er det apostlene som formaner menighetene til å bli deres og Guds etterlignere. De kristne er kalt (kalein) og de blir formant, oppmuntret og trøstet (parakalein). De kalles da også for Jesu Kristi ekklesia, kirke. (De som er kalt ut og sammen) Apostlene gir gjennom sine ord og vitnesbyrd videre Kristi egne formaninger både til tro og livsførsel. De formaner som Kristi medarbeidere (2 Kor 6, 1). De formaner med Kristi egen vennlighet og mildhet (2 Kor 10, 1). De ber og formaner i Herren Jesus. "Dere har mottatt og lært av oss hvordan dere bør leve og være Gud til behag, og slik lever dere allerede. Men dere må gjøre enda større fremskritt i dette! Dere vet jo hvilke påbud vi gav dere fra Herren Jesus. For dette er Guds vilje - deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor; enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære, ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud. Og ingen må gjøre sin bror urett eller bedra ham i disse ting. Herren straffer alt slikt, det har vi tidligere sagt og lagt dere på sinne. For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv. Derfor den som avviser dette, avviser ikke et menneske, men Gud, han som gir dere sin Hellige Ånd." (1 Tess 4, 1-8). Slik formaner og ber apostelen ikke ut fra egen fornuft, men på vegne av Gud og hans hellige Ånd inntrengende om at dere lever et liv som er verdig det kall dere har mottatt (Ef 4, 1), til å føre et liv verdig Gud som kaller dere til sitt rike og sin herlighet (1 Tess 2, 12). Og de advarer mot urett: "Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike. Slik var dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er helliget, ja rettferdige for Gud i Herren Kristi navn og ved vår Guds Ånd (1 Kor 6, 9-11).

Forkynnelsen av evangeliet, f. eks. i misjonstalene i Apg, fører frem til oppfordringen: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige Ånds gave.." (Apg 2, 38). Det kristne kall og den kristne formaning forutsetter en mulighet for endring, omvendelse, skifte av sinn, og det impliserer også et skifte av praksis under Den hellige Ånds bistand og ledelse i kirkens fellesskap. Dette kall og denne ledelse er grunnleggende. Det er med å konstituere og bevare det kirkelige fellesskap som en hellig og alminnelig kirke i fellesskap med den treenige Gud.

Sammenhengen mellom Den hellige Ånd og formaningene kommer på en særegen måte frem i Johannesskriftene. Der forekommer ikke ordet formane i det hele tatt. Til gjengjeld er det knapt noen andre tekster i NT som så sterkt og tydelig i sak viser hvilken nær sammenheng det er mellom Den hellige Ånds gave og formaningene. Jesus kaller nemlig Den hellige Ånd for parakleten - paraklhtoj, et navn som er avledet av verbet parakalein! Han skal sendes, gis og mottas. Han skal overbevise verden om synd, om rettferdighet og om dom. Til disiplene sier Jesus at Han skal lære dere alle ting og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14, 26). Formålet er å fastholde grenene på vintreet, så de bærer frukt, og fullfører Jesu Kristi virke gjennom kirkens liv og vitnesbyrd.

"Han døde for oss for at vi, enten vi våker eller sover, skal leve sammen med ham", sier Paulus. "Derfor må dere formane, oppmuntre og oppbygge hverandre til ett, som dere også gjør!" (1 Tess 5, 10-11).

Som dere også gjør! Men hva når det ikke gjøres? De nytestamentlige formaningene regner både med syndens bedrag, forherdelse, frafall og falske lærere og veiledere. Derfor er formaningene til menighetenes hyrder så viktige: "Ta vare på dere selv og på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dere til tilsynsmenn for. Vær hyrder for Guds menighet som han vant ved sitt eget blod. For jeg vet at når jeg er dratt bort, vil glupske ulver trenge inn hos dere, og de skåner ikke hjorden," sier Paulus ved avskjeden fra Efesus (Apg 20, 28f). Tilsvarende sier Peter: Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere……. og vær et eksempel for hjorden (1 Pet 5, 1ff)

Motstykket til dette er formaningen om å holde øye med dem som skaper splittelse. "Jeg formaner dere, brødre; Hold øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå mot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem. Den slags mennesker tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen mage. Med fine ord og talemåter fører de godtroende folk på avveier. Men alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere. Jeg vil at dere skal være kloke i det gode, men enfoldige i det onde." skriver Paulus i Romerbrevet. Kunne Paulus skrevet til Den norske kirke i dag: Alle har hørt om den lydighet dere viser, og derfor gleder jeg meg over dere? Jeg tror kanskje han heller ville formant slik han gjør i åpningen på 1 Kor: "Brødre, jeg formaner dere i vår Herre Jesu Kristi navn at dere må vise enighet. La det ikke være splittelse blant dere, men la alt komme i rett stand, så dere har samme syn og samme tanke." (1 Kor 1, 10). Det dreier seg om å ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus (2 Kor 10, 5). Han avslutter 2 Korintierbrev med å ta opp tråden han begynte med. " Og nå, brødre, gled dere! Sørg for at alt kommer i rett stand, la dere vise til rette! Vis enighet, hold fred, så skal kjærlighetens og fredens Gud være med dere." (2 Kor 13, 11)

I noen tilfeller når ikke slike oppfordringer frem. Da forbyr Paulus rett og slett visse folk å fare med annen lære som ikke tjener Guds frelsesplan (1 Tim 1, 4). Han oppfordrer Timoteus: "Forkynn Ordet, stå rede i tide og utide, overbevis, tal strengt, tal trøst! Gi ikke opp når du lærer dem! For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle den sunne lære…" (2 Tim 4, 2f). Til Titus: "En tilsynsmann må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot." (Tit 1, 9).

Hvor ille det kan gå, beskriver Judas brev: "Mine kjære! Jeg hadde et inderlig ønske om å skrive til dere om den frelse vi har sammen. Men nå ser jeg meg tvunget til å sende dere noen formanende ord om å kjempe for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige. For det har sneket seg inn visse folk blant dere, ugudelige mennesker som for lengst er bestemt til dom. De forvrenger vår Guds nåde så de kan leve et utsvevende liv, og fornekter vår eneste hersker og Herre, Jesus Kristus." (Jud 1, 3-4).

Det er vel grunn til å være tilbakeholdende med å overføre en slik beskrivelse på konkrete personer i dag. Men det kan ikke være tvil om at noen i all sin velvilje mot såkalte svake grupper, balanserer på knivseggen når det gjelder å kalle mennesker til omvendelse og et liv i helliggjørelse. I lys av formaningene åpnes det mer for syndenes tillatelse enn syndenes tilgivelse. Nedtoningen av de nytestamentlige krav til dem som skal være hyrder og tilsynsmenn er også iøynefallende. Hvordan kommer man ut i prøven på om man kjemper for den tro som en gang for alle er overgitt til de hellige?

Hvor grunnleggende er de nytestamentlige formaningene for Den norske kirke?

De har tilsynelatende liten eller ingen forpliktende betydning for det politiske fellesskap. I politisk sammenheng bekjempes de av mange. Men det gis også eksempler på at de ikke tillegges noen som helst betydning. Det gjelder f. eks. når enkelte politiske partier vil gjøre likestillingsloven gjeldende for DnK. Den eneste hindringen synes for dem å være §55A i arbeidsmiljøloven. Hvilke retningslinjer Det nye testamente gir, tillegges ingen betydning. Lignende gjelder i spørsmålet om homofilt samboerskap. Man tar fra politisk hold for gitt at homofilt partnerskap er akseptert og man pålegger å akseptere det i lovs form. Hva bibelen måtte mene om dette, er politisk mindre interessant. Spørsmålet som gjenstår, er å sikre homofilt samboende lik rett til vigslede stillinger i Den norske kirke. Når det ellers gjelder hvem som kan kalles til å være prest, har de bibelske retningslinjer også minimal betydning hvis man bare har de offentlige eksamenspapirene i orden. Forbildefunksjonen er dramatisk nedtonet.

Den offisielle kirke er i tråd med dette splittet i en rekke grunnleggende spørsmål og lærer motsigelsesfylt. Formaningene overlates ofte til den enkeltes avgjørelse eller til vekkelsesbevegelser innenfor kirken. "Sentralkirkelig hold" som man ynder å kalle det, er langt mer tilpasningsdyktig til nye trender. Når det kommer til konflikt mellom norsk lovgivning og de bibelske formaninger, kan formaningene tillegges en viss etisk betydning, særlig individualetisk, mens norsk jus gis ubetinget forkjørsrett (f. eks. i abortspørsmålet og kvinneprestspørsmålet for å nevne noe).

Grunnlovens §2 som man skulle tro kunne ha en viss normativ betydning, tolkes ut fra den rådende politiske praksis og tilpasses denne. Den setter ingen skranker for statsstyret, og statsstyret har i de senere år tydelig markert både i ord og handling at det selv ønsker å fylle innholdet i den evangelisk lutherske religion som barn og ungdom skal oppdras i.

Lærenemndas beskrivelse av hva den evangelisk-lutherske religion er, er i tråd med dette minimalistisk og tilpasningsdyktig. Den reduserer i tråd med modernismen de nytestamentlige formaningene til tidsbestemte og situasjonsbundne utsagn som vi står fritt til å overse eller endog handle mot i en ny tid og ut fra ny og bedre erkjennelse. Formaningene behandles som menneskelige tradisjoner. Det gjør imidlertid ikke Det nye testamente. Her fremholdes formaningene med autoritet og med Gud Fader, Jesus Kristus og Den hellige Ånd som kilde. Reduksjonen av den lutherske religions innhold medfører en dramatisk avkortning av dens betydning både for dette liv og det kommende.

Situasjonen er ikke ulik den Paulus var i da han ble ført til Rom som fange. Reisen foregikk med skip, og de kom ut for skikkelig uvær. Paulus advarte føringsoffiseren sin og sa: "Jeg ser at å seile videre vil bety ulykke og tap av last og skip, ja fare for våre liv." Men offiseren stolte mer på kapteinen og eieren av skipet enn på det Paulus sa. (Apg 27, 10f). Det førte til skipbrudd.

Formaningene er grunnleggende for det kristne fellesskap. "Vi har jo fått del i Kristus. Vi må bare helt til slutt holde fast ved det grunnlag vi hadde i den første tid." (Hebr 3, 14). Det gjelder også i dag 2000 år etter.