Hvor viktig er Forsoningen?

FBB-RESSURS:

Foredrag i Oslo krets av Den norske Israelsmisjon 19. sept. 1999

Olav Myklebust:

Forsoning er for noen sentralt og viktig. Andre forstår ikke hvorfor soning og forsoning skal spille noen rolle i forholdet mellom Gud og menneske. Det er trangt om plassen for et menneskesyn eller Gudsbilde hvor soning for synd er nødvendig. Gud er jo uansett en kjærlig far eller (endog) mor som tolererer alt og alltid er imøtekommende, mener man. I lang tid har det vært hevdet at kirken taler for mye om mennesket som en synder, og at den formidler et menneskesyn som bryter ned menneskers selvfølelse i stedet for å bygge opp selvtilliten Kirken bør tale om alt det den enkelte kan, og godta folks egne frie valg av livsførsel, sies det.

I disse spørsmål støter to ulike livsanskuelser sammen. Så sterk har motsetningen vært at forløpere til nazismen ved slutten av forrige århundre brukte uttrykket "den jødiske gift" om det synet som anser mennesket som en synder som trenger soning og tilgivelse.

Er forsoning nødvendig og hvor viktig er det?

Mellommennesklig forsoning

Mellom mennesker er forsoning et positivt ladet ord. I alt fredsarbeid står spørsmålet om forsoning sentralt. Noen positiv utvikling eller varig fred i en konflikt kan man vanskelig oppnå uten at partene blir forsonet. Men hvordan skal det skje? Jo dypere konfliktene er, og jo grovere overgrepene og jo flere drepte, desto vanskeligere er det å oppnå forsoning. Mange steder skal ikke bare ytre fiender forsones, men også mennesker innenfor et folkefellesskap. I Israel taler man ikke bare om forsoning mellom jøder og palestinere, men også om en indre forsoning i et splittet folk. Man er så uenige at det oppstår bittert indre fiendskap. Dette toppet seg i drapet på Jitsaq Rabin. Er forsoning overhodet mulig i en så kaotisk verden?

Felles for jødisk og kristen tro er at forsoning er mulig. Uten håp om forsoning er vi overgitt til hatets grusomme spill.

NRK-fjernsyn sendte høsten 1999 en film om "Freden som forsvant". Seerne fikk her vurderinger av den aktuelle situasjonen i forholdet mellom jøder og palestinere. Filmklipp presenterte på ny en rekke av de siste års grusomme terrorhandlinger. Vi ble minnet om grove krenkelser av menneskerettighetene, og fikk høre at det hellige land er fylt av gravene til uskyldige offer. Hva skylder vi de tusenvis av uskyldige offer? Det er et spørsmål som gjelder konfliktene i Israel, men også i alle andre land hvor mennesker uforskyldt rammes.

Vi skylder ofrene Forsoning. Slik lød svaret i filmen. Dette avspeiler noe grunnleggende i jødisk og kristen kultur. Forsoning er mulig. Den representerer et håp om rettferd og fred som vi aldri må gi opp, og som vi må arbeide mot på tross av alle krenkelser.

Men hva er forsoning og hvordan skal vi oppnå forsoning? I filmen om freden som forsvant, sa flere at forholdet til Gud er fundamentalt. Forsoning vil ikke være mulig uten kjærlighet forankret i tro på Gud. Det vil det heller ikke være mulig å dele landet, for landet hører Herren til. Uten kjærlighet er det ikke mulig å vinne frem til gjensidig respekt og forsoning, ble det sagt.

Dette er eksempler som viser at forsoning anses som nødvendig for en varig fred. Det går nok til en viss grad an av og til å oppnå en ytre fred gjennom sterke sikkerhetstiltak og omfattende kontroll og overvåkning. Men slike tiltak sikrer ingen varig fred. Ingen ønsker å leve under slike forhold over tid. Strenge sikkerhetstiltak dekker over en glødende vulkan som uventet og ukontrollert plutselig sprenger seg gjennom alle forsvarsverker. Forsoning kan derimot skape nye holdninger og kan gi grunnlag for å utvikle gjensidig respekt og samarbeid mot felles mål. Men hvilke vilkår må oppfylles for å oppnå forsoning? Er forsoning mulig når partene føler seg gjensidig krenket og det stadig skjer overgrep mot uskyldige mennesker?

Hva er forsoning?

Forsoning er vanligvis at en uoverensstemmelse eller et fiendskap skaffes av veien ved at det betales en erstatning, og at partene innvilger hverandre rettigheter som gir grunnlag for en fredsslutning. Men anger er også viktig. Hvis det ikke foreligger anger eller personlig nyorientering på det åndelige plan fortsetter likevel fiendskap og overgrep, selv med de største erstatninger. Soning eller sonoffer er ofte også en forutsetning. Først når urett er bekjent og sonet, gir det grunnlag for at et ødelagt forhold kan gjenopprettes.

Jeg har her gjennom noen enkle streker fremhevet betydningen mange tillegger forsoning mellom mennesker. De som søker forsoning fremfor å drepe og undertrykke, har et annet verdigrunnlag enn dem som krever rett gjennom hevn og vold. Forsoning anerkjenner at andre mennesker og folk har samme grunnleggende behov og rettigheter som en selv. Forsoning forutsetter respekt for almenne menneskerettigheter. Hat, hevn, utbytting og undertrykkelse avskrives som fredsmidler. Historisk sett står her jødedom og nazisme som motpoler. Den ene søker soning og forsoning. Den andre dyrker overmennesket og makten, og fornekter nødvendigheten av anger og soning, fordi deres egen vilje til makt ansees som ufeilbarlig.

Forsoning mellom Gud og mennesker

Jødene feirer den store forsoningsdagen, Yom Kippur, om høsten kort etter nyttårsfesten,. Denne dagen er rettet inn mot forsoning mellom mennesker. Men den primære orienteringen gjelder forholdet til Gud. All forsoning har sitt utspring i Gud. Derfor er forholdet til Gud avgjørende. Mennesker og nasjoner står ikke bare overfor andre mennesker og folk. De stilles ikke bare til regnskap av andre mennesker. Mennesket lever for den hellige Guds ansikt. Han er en hellig Gud som ikke tåler urett. Når et menneske gjør urett mot et annet, er den dypeste hemmelighet: "Mot deg alene, Gud, har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne har jeg gjort!" (Ps 51, 6). Dette var kong Davids bekjennelse da han ble konfrontert med sin skyld. Han hadde tatt livet av Urias og tilrøvet seg hans hustru Batseba.

Gjennom denne bekjennelsen søkte David soning: "Skjul ditt åsyn for mine synder, og utslett min skyld!" "Fri meg Gud fra blodskyld!" "Rens meg for synd med isop, vask meg så jeg blir hvitere enn snø!" "Kast meg ikke bort fra ditt åsyn, ta ikke fra meg din Hellige Ånd!"

Urias var drept, og David kunne ikke flykte fra sin skyld. Han ble konfrontert med den hellige Gud som hører den uskyldiges blod rope fra jorden. Var soning mulig? Da hans ugjerning ble levende for ham, var det bare ett sted han kunne søke tilgivelse, renselse og soning i sin sjelenød. Det var hos den Gud som kan skape et rent hjerte, en ny ånd og et nytt menneske hos den som har forspilt sitt eget og andres liv.

Syndstilgivelse i jødisk tradisjon

En slik sammenheng mellom skapelse og syndstilgivelse kommer sterkt frem i jødisk tradisjon. Hvert nytt år begynner med å knytte sammen skapelsen, befrielsen av den enbårne stamfaren Isak fra brennofferet og Yom Kippur, soningsdagen. Da kaller Gud til omvendelse til Herren og til å finne soning og tilgivelse fra alle synder. Rabbiner Michael Melchior har karakterisert starten på det jødiske året slik: "Ved nyttår, Rosh Hashana, ligger det gamle året og forbannelsene bak oss. Foran oss ligger det nye med velsignelsene." Soningsdagen, Yom Kippur, ved begynnelsen av det nye jødiske året renser den enkelte troende jøde og nasjonen fra deres synder og tilsier forsoning. En står på ny frem som et nyskapt menneske og en nyskapt nasjon, fridd fra alle synder. Man kan begynne på nytt under velsignelsen, fridd fra syndens forbannelser. "Lys er sådd for den rettferdige og glede for den oppriktige av hjertet."

Forestillingen om at mennesket kan oppnå soning for sine synder er grunnleggende for jødedommen. Mennesket er et dynamisk vesen som har fri vilje til å gjøre godt eller ondt. Selv når det har gjort ondt kan det gjenvinne sin tidligere rettferdighet og renhet gjennom soning og tilgivelse. Livet er som en stige. Mennesket stiger enten opp eller ned. Det er alltid i bevegelse. Gjennom hver god gjerning løfter det seg til et høyere åndelig trinn. Med hver ond gjerning stiger det ned. Yom Kippur tilføyer enda en dimensjon. Uansett hvor dypt et menneske har falt, kan dets synder slettes ut. Gjennom anger, bekjennelse og omvendelse kan det bli forsonet med Gud, tilgitt og renset og begynne et nytt liv under Guds velsignelse.

Det jødiske årets sirkel bærer i seg omvendelsen. Det er sammenlignet med profeten Samuel som hvert år dro ut i sirkel fra Rama for å dømme Israel i Bet el, deretter i Gilgal, så i Mizpa, for så å vende om til Rama, "Hans omvendelse (u-tesuvato) var til Rama", for der var hans hjem og der var Herrens alter (1 Sam 7, 15-17). Slik betegner omvendelse (tesuvah) i jødeisk tro en sirkelbevegelse. Når man befinner seg underveis i sirkelbevegelsen kan det noen ganger se ut som om man kommer lenger og lenger bort fra utgangspunktet, men faktisk kommer man nærmere og nærmere. Når man drar ut ved Rosh Hashana, begynner et nytt kalenderår og for hver dag kommer man lenger og lenger bort fra startpunktet. Men hver eneste dag er også del av en omvendelse frem mot fullførelsen av årssyklusen. Samuels vandring var en sirkel tilbake til farshuset og det sted hvor Herrens alter sto. Slik er den enkelte jøde og Israel aldri helt skilt fra Gud, men de som følger denne veien, føres alltid i en sirkel tilbake hjem uansett hvor langt bort fra ham de er kommet. I farshuset er tilgivelse eller soning for synder og renselse for Herrens ansikt (3 Mos 16, 30).

Fundamentet for Yom Kippur

Yom Kippur er ikke først og fremst fundamentert på menneskers omvendelse, deres anger og bekjennelse, men på Guds navn og miskunn. Grunnlaget er den guddommelige miskunn: Den regnes opp i 2 Mos 34, 6: "Herren, - Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet. Han lar sin miskunn vare i tusen slektsledd; Han tilgir synd og skyld og brott, men han lar ikke den skyldige slippe straff."

En midrash illustrerer dette på følgende måte: Visdommen ble spurt: "Hva er straffen for synderen?" Visdommen svarte: "Det onde vil forfølge synderne." Profetiene ble spurt om det samme og svarte: "Den som synder, skal dø!" Toraen ble spurt. Den svarte: "Hvis han bringer et syndoffer, vil han bli sonet for." Men da Gud ble spurt, svarte han: "La ham angre, så skal han få soning."

Til grunn for dette ligger Guds navn og Guds miskunn. Ifølge Moseloven kan et menneske finnes skyldig til døden ved to eller tre vitners munn, men det kan frikjennes ved ett vitnes ord. Visdommen og profetiene dømmer den som synder til døden. Det samme gjør toraen, såfremt han ikke finner et offer. Gud er det ene vitne som ikke fordømmer ham hvis han angrer og vender om. For Gud har gjort soning mulig.

Hva betyr den dobbelte omtalen av Herren?

I jødisk tradisjon har man grunnet mye over den dobbelte omtalen av Herren i 2 Mos 34, 6. Hva betyr det dobbelte: "Herren, - Herren er en barmhjertig og nådig Gud"? Hvorfor nevnes Herrens navn to ganger? Noen tolker dette slik: Når Herrens navn ropes ut to ganger betyr det at Gud sier: Jeg er Han som er der før mennesket synder, og Jeg er Han som er der etter at mennesket synder og angrer, "Jeg er en barmhjertig og nådig Gud." (Den babylonske talmud, Rosh Hashana).

Utgangspunktet er som i årets syklus at mennesket er i Guds miskunn Men når mennesket synder, blir det skilt fra Herren, Israels Gud som det sies i Jes 59, 2: "Det er deres misgjerninger som skiller mellom dere og deres Gud." Syndens følge er utdrivelse fra det hellige nærvær. Men hvem vil da dra omsorg for synderen etter at han er skilt fra den hellige og latt alene? Hvem vil hjelpe ham til å skille lag fra sine synder og unnslippe deres forurensning og ødeleggende virkning? Hvem vil lede ham tilbake til hans himmelske Far? Hvem vil strekke ut en hjelpende hånd for å redde ham fra mudderet han er sunket i? Synderen trenger hjelp. Noen må gi ham en hånd.

Hvem strekker ut sin hånd til synderen og rekker frem sin høyre arm for å ta imot den som angrer? Hvor kommer samvittighetens stemme fra som kaller ham til å vende om, hvis den hellige Gud har forkastet ham og har fjernet seg fra ham som en følge av hans synder? Hvem taler til den sjel som gjør ondt? Hvem tar seg av den som ligner det opprørte hav, som aldri kan falle til ro og som aldri har fred? (Jes 57, 20f).

Du strekker ut en hånd til syndere og din høyre arm rekker du ut for å ta imot den som angrer, sies det til Gud. "Hele dagen strakte jeg hendene ut..." (Jes 65, 2). "En hånd er utstrakt fra Herrens trone" (2 Mos 17, 16). Gud strekker ut sin hånd til vern. Det er som til et barn som tar sine første steg, og som snubler i alle ting, om det ikke støttes og holdes oppe.

Herren, Herren, to ganger nevnes det hellige navnet. Det første er full av barmhjertighet og nåde. Men synderen bryter med ham, og de skilles fra hverandre. Men den andre, Herren som er der etter at mennesket synder, forblir. Den Hellige tåler ikke synd. Men hans navn som miskunner seg, lyder igjen og viser at Gud fortsatt er der for å vise vei tilbake gjennom anger og omvendelse også etter at mennesket synder og har vendt seg bort fra Gud. Synderen kan likevel rope ut til Herren. Når det hellige navnet lyder to ganger, viser det at Herren er villig til å høre endog etter at det første Navnet har lukket herlighetens porter som mennesket må gå gjennom for å stå foran sin skaper. Slik tenker man i jødisk tro.

Jesu rolle i Forsoningen

Forsoningen bygger på Guds barmhjertighet og miskunn. Det er felles for jødedom og kristendom. Men veiene skilles når det gjelder hvilken rolle Jesus spiller i Forsoningen. Ifølge Det nye testamente er det Jesu navn som bringer frelse sitt folk fra deres synder.

Den gamle offerkulten i Det gamle testamente hvilte i Guds frelsesvilje. Gud ga mulighet for en rekke bots- og offerhandlinger som sonet synd. Gjennom syndsbekjennelse og bots- og soningsritualer var soningen et levende forhold mellom Herren og hans menighet. Mest kjent er syndofferet som ble båret frem, og syndebukken som bar folkets synder ut i ørkenen. Hvert år gjorde ypperstepresten soning for folkets synder på Yom Kippur. Da gikk han inn i det aller helligste og gjorde soning for folket og de ble renset fra sine synder, så de ble rene for Herren (3 Mos 16). Når folket selv ikke kunne sone synd, ble et stedfortredende offer brakt frem og man ba om at Herren måtte ta skylden bort fra sitt folk (5 Mos 21, 8). Herrens svar på profeten Jesajas syndsbekjennelse var at hans skyld ble tatt bort og sonet. En glødende sten fra alteret berørte leppene, og Jesaja ble tilsagt syndsforlatelse (Jes 6, 7). Dette viser hvilken betydning syndsbekjennelsen kan ha. Men etterhvert var profetenes vitnesbyrd at landet var fullt av usonet synd og urett. Ikke minst var det uholdbart i Guds øyne at man til tross for alle ofrene fortsatte med sine onde gjerninger. I stedet for å forbedre sine liv og legge vinn på det som rett er, holdt man ved å gjøre urett (Jes 1, 16-17). Enkelte synder var så grove at Herren erklærte: "Sannelig, denne synden blir ikke sonet så lenge dere lever! sier Herren, Allhærs Gud" (Jes 22, 14).

Bare gjennom en ny pakt med Israel som alene bygger på Guds vilje til å utslette misgjerningene og nyskape hjertet, åpnet Gud for soning. "Jeg, ja jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, dine synder kommer jeg ikke mer i hu." (Jes 43, 25; Jer 31, 34). Den som bringer denne syndstilgivelse er Herrens lidende tjener. "Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom." (Jes 53, 5). "Han ga sitt liv til soning". Derfor skal han få etterkommere, og ved ham skal Herrens vilje ha fremgang (Jes 53, 10). "Han tok på seg de manges synd og gikk i forbønn for syndere" (Jes 53, 12).

Hos profeten Jesaja møter vi bekjennelsen til Herrens lidende tjener som Israels bekjennelse. Representanter for Israel bekjenner gjennom profetens munn at Herrens lidende tjener først og fremst har båret Israels synder, men ikke nok med det. Herren har sagt til ham: "Det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende" (Jes 49, 6).

Vi møter her Guds soningsgjerning som menneskenes mest fundamentale behov, som legedom for våre sykdommer og bortvendthet fra Gud, han som er livets og velsignelsenes kilde. Synd, skyld og urett bringer vrede, dom og ulykke. Synden er en altomfattende makt som fører oss mennesker inn i skyld som vi selv ikke kan lege. Bare Gud selv kan forløse oss fra våre synder. I dette har jøder og kristne et felles trosgrunnlag. Men den sorg Paulus uttrykker er at hans landsmenn, Israels folk, ikke tar imot Jesus som Herre og heller ikke med sin munn bekjenner at Gud har oppreist ham fra de døde. (Rom 10, 9). Han er Herrens lidende tjener som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi - og det gjelder både Israel og alle jordens mennesker - skulle bli rettferdige for Gud (Rom 3, 29f; 4, 25; 5, 8; Ef 5, 2. 25). "Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han overlot ordet om forsoningen til oss," sier Paulus (2 Kor 5, 19). "Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet." (2 Kor 5, 20-21).

Soningstanken er ikke uforståelig. Det gamle testamente vitner om stedfortredende soning. I kritiske situasjoner kan mennesker ofre livet til andres beste. Noen sultestreiker seg til døde. Andre brenner seg til døde. De kaster seg inn i kamp og blir drept for å berge andre. Likevel er ordet om Jesu kors og hans dyre blod en anstøtssten for jøder og en dårskap for hedninger.

Men det er Jesu oppstandelse som gir det avgjørende perspektiv på Jesu død. Oppstandelsen viser Guds vilje og evne til både å sette livet til for vår skyld og til å ta det igjen. Han seirer over synden og døden og reiser mennesker opp til nytt liv i Jesu etterfølgelse. Jesu død kvalifiseres som forsoningsgjerning gjennom oppstandelsen. Jesu oppstandelse viser at Gud vedkjenner seg hans stedfortredende død som en begivenhet som skaper rettferdighet. Han døde for våre synder etter skriftene, men han oppsto også på den tredje dag etter skriftene (1 Kor 15, 3-4). Disse gjerninger er Guds forsoningshandling. "Hvis ikke Kristus har stått opp fra de døde, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder," sier Paulus (1 Kor 15, 17).

Gjennom sin død og oppstandelse viser Herren seg som den han er: Herren som går foran og som følger etter. Herren som omgir oss på alle kanter: Hør Israel og alle jordens folk: " Herren, - Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet! Han lar sin miskunn vare i tusen ledd; han tilgir synd og skyld og brott. Men han lar ikke den skyldige slippe straff." (2 Mos 34, 6).

"Lys er sådd for den rettferdige og glede for den oppriktige av hjertet." "Kom, la oss vende om til Herren, for han som tuktet, vil lege oss. Han som slo, vil forbinde våre sår. Han vekker oss til liv etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt." (Hos 6, 1-2).

Så viktig er Forsoningen. Den gis for at vi kan leve for hans ansikt! Gjennom Jesu Kristi dyre blod lærer vi å kjenne Herren. Jesus Kristus, den Rettferdige, taler vår sak hos Faderen. Han er en soning for våre synder, ja ikke bare for våre, men for hele verdens." (1 Joh 2, 1-2). Disse ordene fra jøden Johannes kan vi høre som en bekjennelse fra jøder til jøder. Jesus Kristus, den Rettferdige taler Israels sak hos Faderen og er en soning for Israels synder, men ikke bare det: Han er en soning for hele verdens synder! "Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre. Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss." (1 Joh 4, 11f).

Så viktig er Forsoningen i Jesus Kristus for Gud og for mennesker, for jøder og hedninger. I Jesus Kristus fullendes Guds kjærlighet. Denne kjærlighet er så stor at "Han som ikke sparte sin egen sønn, men ga ham for oss alle, heller ikke kan gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham " (Rom 8, 32). Jøden Paulus forkynner her at Gud i Jesus Kristus ikke bare har gitt sin Sønn for jøder, men for alle (Jfr Rom 3,29f). Det betyr at den ene Gud vil gi alle som holder seg til ham, både jøder og hedninger, full seier. Intet kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

"Lys er sådd for den rettferdige og glede for den oppriktige av hjertet."

Fred være med dere!