Del  1

Teologi er både revelatorisk og rasjonal vitenskap

Uten en overnaturlig åpenbaring kan en ikke tale om teologi som en vitenskap atskilt fra for eksempel religionshistorie og religionsfenomenologi. Teologien har både en revelatorisk og en rasjonal dimensjon. Det vil si: Teologiens egenart er å tale om Guds åpenbaring (revelatio) og vurdere alt ut fra den. Men da Guds åpenbaring hører heime i tid og rom, er det rundt det teologiske i teologien en omkrets av filologiske, historiske og andre data som teologene studerer med hjelp av fornuften (ratio).

Naturvitenskap og humanistisk vitenskap brukes som to store kategorier når vitenskapene inndeles etter undersøkelsesobjekter. Metodisk kan en skjelne mellom formalvitenskap og empirisk vitenskap. Som formalvitenskapene matematikk og logikk ikke lar seg innordne i naturvitenskap eller humanistisk vitenskap, lar heller ikke teologien som Teo-logi seg innordne i noen av disse kategoriene. Om en deler humanistisk vitenskap inn i samfunnsvitenskap og åndsvitenskap og betrakter åndsvitenskapene som hermenevtiske fag (tolkningsfag), kunne det ligge nær å inkludere teologien her som tolkningsfag. Teologien har det til felles med åndsvitenskapene at den er hermenevtisk. Men tar åndsvitenskapene utelukkende sikte på forståelse av menneskelige åndsverk som sådanne, har de ennå ikke rom for teologiens forutsetningsmessige egenart. Det vil si at de mangler de overnaturlige forutsetninger som teologien som Teo-logi – lære om Gud – har, og som andre vitenskaper i vår kultur vanligvis ikke opererer med i dag.

Teologiens vitenskapelige selvstendighet postulerer at Gud har åpenbart seg, at det er mulig å si at kristendommen er sann, og at det er mulig å skille mellom sann og falsk kristendom. Dette er grunnleggende postulater som må begrunnes i en tid preget av omfattende sekularisering og relativisme. Hva er den teoretiske begrunnelsen for teologiens egenart, nemlig å tale om Guds åpenbaring og vurdere alt ut fra den?

Teologiens overnaturlige forutsetninger er at Gud eksisterer og har gitt seg til kjenne. En ateist og en kristen kan ikke enes om dette er hypotese, teori eller kjensgjerning. Det er prinsipplærens og apologetikkens oppgave å redegjøre for kristentroens grunner. Og grunnene ligger både i den ytre virkeligheten og i den troendes indre erfaring. I tid og rom finner troen vitnesbyrd om en historisk åpenbaring. En kjede av historiske hendinger med Jesu død og oppstandelse i sentrum, som ikke bare er sannsynliggjort gjennom eksistensen av de bibelske skrifter og andre data, men som den troende er overbevist om og viss på. I Det nye testamentet står Jesu oppstandelse fra de døde som en avgjørende kjensgjerning. Hele kristentroen står eller faller med den. Se om dette 1Kor. 15,1-20. Ved å oppreise Jesus fra de døde har Gud gitt bevis (gresk: pistis) for ektheten i det kristne budskapet, sier Paulus til atenerne, Apg. 17, 31. ”Pistis” sikter her som i Aristoteles’ retorikk til en tillitvekkende og overbevisende kjensgjerning. I dette perspektivet er spørsmålet om kristendommen er sann, et historisk spørsmål. I 1Kor. 15,12-20 gjør Paulus bruk av nå klassisk falsifisering av den forestilling at ingen står opp fra de døde. Jesu oppstandelse motbeviser at ingen står opp. At Jesus faktisk stod opp fra de døde, tror vi fra en side sett på andres autoritet, nemlig de nytestamentlige forfatteres, som enten selv framstod som øyenvitner, eller kjente apostlene og andre som gjorde det (og svært mange vitenskapelig trenede forskere finner beretningene troverdige). Men det forklarer ikke den kristne tro som garant for håpet og overbevisning om usynlige realiteter (Hebr. 11,1). En slik tro er kvalitativt annerledes enn rimelige antakelser og sannsynlighetsberegning. Den er ensbetydende med viten: Vi tror og vet, Joh. 6,69. Denne troen er basert på Ånds og krafts (tvingende) bevis, som Paulus i 1Kor. 2,4 kaller det med et kjent uttrykk fra klassisk logikk for sikker slutning (gresk: apodeixis). Det er en empirisk faktor som unndrar seg vanlig empirisk analyse. Det får erkjennelsesmessige konsekvenser som bare oppnås på denne måten. Men det er et samsvar mellom budskapets ytre drakt (Skriftene) og den indre overbevisningen (troen, tiltroen, vissheten), som det ikke står i menneskemakt å ta seg til: ”Dere farer vill fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft.” (Matt. 22,29) Det teologiske i teologien er derfor ikke intersubjektivt i vanlig mening. Det krever et ”innenfraperspektiv”. Dette ligger også i Jesu ord, som gjør erkjennelsen avhengig av den enkeltes holdning: ”Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg. Vil noen gjøre hans vilje, han skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg taler av meg selv.” (Joh. 7,16f) I denne forstand gjør troen altså krav på å være empirisk, mens den for en utenforstående er en teori. Som vanlige vitenskapelige teorier hevder den seg ved å motstå alle kjente falsifiseringsforsøk, men i motsetning til vitenskapelige teorier gjør den også krav på å være verifisert.

For ateisten eller agnostikeren er teologiens overnaturlige forutsetninger aksiomer som det ikke er ført avgjørende bevis for. For den kristne - og som vi treffende kan si: for den vakte, som har fått med Gud å gjøre - stiller dette seg annerledes. ”Da sannet Manasse at Jahve er Gud”, sier kronisten (2Krøn. 33,13).

Teologien arbeider med empiriske metoder, særlig slike som den har felles med filologi og historieforskning, og i likhet med religionsvitenskapen studerer den religiøse påstander. Men det som gjør den til en egen vitenskap, altså til Teo-logi, er dens overnaturlige forutsetninger, som igjen gjør at den også kan komme fram til normative resultater, ikke bare beskrivende. Uten disse forutsetningene er Teo-logi umulig.

Normative teologiske utsagn forutsetter at det er samsvar mellom åpenbaring og teologi. Identifiseringen av åpenbaringen (normgrunnlaget) er derfor en forutsetning for å kunne formulere normative teologiske utsagn. Og de normative utsagn vil alltid framstå som beskrivende utsagn om normgrunnlaget. Slik vil de også være intersubjektivt etterprøvbare.

Del  2

Skriftens klarhet gjør teologi mulig

En forskers grunnleggende virkelighetsoppfatning – hans ontologiske grunnparadigme - tilhører primært han selv og subsidiært hans fag. Det dreier seg her om forskerens egen virkelighetsoppfatning, som nødvendigvis bestemmer hans perspektiv på forskningen. Med vitenskapelige forskningsparadigmer er det nærmest motsatt. De er formet av faglige tradisjoner. Men subjektiv ærlighet krever at det er samsvar mellom forskningsparadigmer og grunnparadigmer. Og krever teologien som særegen vitenskap alt i utgangspunktet et bibelsk grunnparadigme, det vil si er det bibelsk-revelatoriske grunnparadigmet teologiens første mulighetsvilkår (sml. første del av denne dobbeltkronikken), setter det sine rammer for hvilke forskningsparadigmer som kan tenkes å være fruktbare.

Uten å ha tilegnet seg den virkelighetsoppfatningen som er den kristne menighetens, og som bestemmer dens forhold til Bibelen som Guds ord, kan en ikke drive teologi. En kan samle opp kunnskap, men mangler forståelse. Selv om Bibelen i og for seg kan studeres filologisk, litterært, sosialhistorisk eller kulturhistorisk og kristendommen kan studeres historisk eller religionsfenomenologisk uavhengig av forskerens grunnleggende virkelighetsoppfatning, er teologi strengt tatt en vitenskapelig virksomhet som krever et ”innenfraperspektiv”. Teologi må drives i troens og den kristne kirkens rom. Og for troen og kirken er ikke Guds eksistens hypotetisk, men den er erkjent. Fordi Gud selv har gitt seg til kjenne. Bibelsk-revelatorisk virkelighetsoppfatning tar på alvor at verden ikke bare er skapt av Gud, men også er tilgjengelig for hans nærvær både i en ”allmenn” og i en ”særskilt” åpenbaring. Og foreningen av Kristi to naturer – hans guddommelige og hans menneskelige - kan ses som et paradigme på Skriften og den kristne forkynnelsen som Guds ord og menneskelige ord i ett. Vitenskapsteoretisk må det kunne slås fast: Holder ikke forutsetningen om Skriften som Guds enhetlige og klare ord, er kristen teologi som Teo-logi umulig. Men troen vet at den holder. Som apostelen skriver: ”[D]a dere fikk det Guds ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som menneskeord, men, som det i sannhet er, som Guds ord, som også viser seg virksomt i dere som tror.” (1Tess. 2,13)

Forstått slik jeg her i korthet har skissert det, er teologi mulig som lære om den åpenbarte Gud og en vitenskap som i praksis betyr gransking av Den hellige skrift med sikte på å forstå og formidle dens budskap. Og også en kritisk gransking av kirken i verden i fortid og samtid, ja, også av ideologier og samfunn.

I vår tid brytes modernisme med postmodernisme. I den ”moderne” kamp om tolkningsmonopol lå fristelsen nær å tro at et historisk-kritisk studium av Skriften gav et tilnærmet korrekt bilde både av dens tilblivelse og av meningen i de forskjellige tekstene. Forskerens personlige innstilling skulle gjerne i størst mulig grad holdes utenfor forskningsprosessen og sannhet og mening snarere søkes bak tekstene enn i tekstene En slik vitenskapelig ”positivisme”, snyltet i realiteten på statusen til mer eksakte naturvitenskapelige metoder. Men den resulterte ofte i tolkninger som mer var funksjoner av konjunkturer innenfor samtidig religionshistorie og filosofi enn etterprøvbare forskningsresultater. I postmodernismen tillates nok troens refleksjon over Skriften - som én blant flere lesemåter. Postmodernister vil involvere forskerens personlighet og finne mening i møtet mellom tekst og forsker. Forskeren kommer da først og fremst i betraktning som leser. Men dersom tekstenes mening blir til i møtet med leseren, og ulike tolkninger, som alle gir mening for de ulike leserne subjektivt sett, ikke kan angripes ut fra objektive kriterier, hvordan skal det da gå an å si noe normativt? Dersom meningen stadig produseres i en kontinuerlig samtale om tekstene ut fra hverandres perspektiver i et pluralistisk forskningsfellesskap, er sannhetsspørsmålet prinsipielt relativisert. Det postmoderne subjektivistiske idealet framtrer således som en motsetning til det moderne objektivistiske. Mellomleddet er imidlertid erkjennelsen av at forskeren ikke er og ikke kan være forutsetningsløs. Tolkningen skjer i en hermenevtisk sirkel der også tolkerens ”forutforståelse” spiller en rolle, der han søker en sammensmelting mellom sin kontekstuelle horisont og tekstens horisont. Men postmoderne kritikk av forutsetninger og ideologier er ofte prinsipielt skeptisk: All viten betraktes som kontekstuell og subjektiv, og tekst og tradisjon står til disposisjon innenfor det perspektiv tolkeren velger å identifisere seg med.

Er det i strid med den postmodernistiske ”tidsånden” å hevde at det normative ligger i en historisk åpenbaring i fortida (og er tanken om normativitet i det hele satt på avskrivning), er det ikke å undres over at empirien får stor plass i en teologi influert av denne tidsånden. En klassisk teologi båret av overbevisningen om en dualisme mellom sant og falskt, rett og galt, åpenbaring og uvitenhet, guddommelig og demonisk spør derimot etter Guds åpenbarte ord. Mye av dagens teologi er tradisjons- og ideologikritisk, i virkeligheten ut fra en samtidsideologi. Det slår ut ikke bare i kritikk av tolkningstradisjoner, men en tror også at en må separere budskapet i Skriften fra tidsbestemte og undertrykkende ideologier. Konkrete skriftord blir satt til side til fordel for slutninger ut fra overordnede perspektiv, eventuelt perspektiv en skal være blitt oppmerksom på gjennom empirien og samtidskonteksten. En slik metode kan vi kalle deduktiv fordi den trekker konkrete slutninger ut fra tolkerens helhetsoppfatning av hva kristendom er, eller spekulativ fordi den tar utgangspunkt i tolkerens ideer om kristendommens vesen. Det er noe annet enn en klassisk hermenevtisk sirkel som bygger på en vekselvirkning mellom tolkning av enkeltord og enkelttekster og helhetsoppfatningen. Dette kan kalles en induktiv metode fordi utformingen av helhetsoppfatningen alltid vil være et resultat av tolkning av enkeltord og -tekster, eller realistisk, fordi den tar utgangspunkt i det konkret gitte tekstmaterialet. Den deduktive metoden fører til slutninger som aldri kan verifiseres, men som i gitte tilfelle kan falsifiseres såsant Bibelen er Guds ord og ikke motsier seg selv. Den induktive metoden fastholder bibeltekstens vetorett. Tekstene rommer kontraindikasjoner overfor bestemte deduktive slutninger. Det er min påstand at den deduktive metoden virker oppløsende på teologi som normativ vitenskap, det vil si på teologien som Teo-logi. Derfor trenges det et fornyet induktivt vitenskapelig paradigme i systematisk teologi.

Teo-logi er avhengig av Guds tale, hans Logos. Som Blaise Pascal (d. 1662) spissformulerer det, er Gud ikke filosofenes Gud, men Abrahams og Isaks og Jakobs Gud. Ja, han er den som han er (2Mos. 3,14), den analogiløse, som bare kan kjennes når han gir seg til kjenne. Teologi er avhengig av åpenbaring. Som andre fenomener i tid og rom har åpenbaringen etterlatt et kildemateriale, som lar seg utforske. Men immanent analogi- og kausaltenkning, som hører til vanlig kritisk tilnærming til et historisk materiale, stiller her forskeren overfor ubesvarte spørsmål i et sett. Bare med teologiens overnaturlige forutsetninger er en sammenhengende forståelse av materialet mulig. De uløselige gåter som måtte være tilbake, er etter min oppfatning for ingenting å rekne sammenliknet med dem som en forsker som er bundet til immanente forklaringsforsøk, sitter med.

Da Jesu oppstandelse fra de døde er en bekreftelse av at hans budskap er sant, er det dermed gitt at hans autorisasjon både av den gammeltestamentlige Skrift og av hans nytestamentlige vitner viser oss til Bibelen som normgrunnlag. Som vitenskap er teologien en intellektuell virksomhet der fornuften søker sannheten ut fra teologiens særegne forutsetninger. Rasjonalismens krav om immanent analogi og kausalitet må avvises som inadekvat i teologien som Teo-logi. Det er elementært, men det er ikke nok. Kritikken må også rettes mot at tradisjon eller spekulasjon brukes til å fortrenge den bibelske åpenbaring (revelatio). Og mot at empiri og samtidskontekst tilskrives en erkjennelsesmessig status som settes opp mot Skriftens egne perspektiver. Fornuften (ratio) har samtidig nok å gjøre, også i teologien. Den skal finne data, analysere, systematisere, anvende, i det hele utfolde seg kritisk og fritt, men ut fra de premisser som ligger i Guds åpenbaring i Jesus Kristus og Den hellige skrift, Ordet som ble kjød, og Ordet som er overgitt gjennom profeter og apostler.