Hvordan forstå sekulariseringen?

Denne finner forfatteren roten til i kirken selv, og den består dypest sett i at troen ikke får konsekvenser i samfunnet, og at man begynner å leve som om Gud ikke finnes. Et formelt oppgjør med troen skjer på sin side ikke nødvendigvis. Malm tar også et kritisk oppgjør med postmodernismen og peker på paradokset at dens parole om dekonstruksjon selv er fritatt fra dekonstruksjon. Vi skal i denne anmeldelsen imidlertid konsentrere oss om hans tanker om sekulariseringsprosessen.

De kristne sekulariserer verden, ikke omvendt, er altså en grunnleggende tese for Malm. Som årsaksforklaring er dette naturligvis for enkelt. At man «privatiserer troen sin», er resultat av en kompleks interaksjon med verden omkring. Tenk på kristnes kår flere steder i Midtøsten for eksempel, hvor rammebetingelsene for kristent liv er begrensede. At kristne kjølner, er en del av kirkens kår i verden til alle tider. Det virker som om Malm tar utgangspunkt i en tenkt kirkelig gullalder med entydige prosesser.

Fremstillingen er preget av ensidige påstander. Malm kunne også dokumentert mer hvilke posisjoner og trender i fortiden han henviser til. Han opererer med begrepene «fundamentalismen» og «sekularismen» uten videre redegjørelse og analyse. At Gud tilpasser seg tidsånden for å kommunisere, er i beste fall et upresist uttrykk. At den vestlige teologien (i entall, bestemt form) har gått i ledtog med opplysningsidealene likeså.

Mer eksakt er den lutherske troen ifølge Malm årsak til sekulariseringen. «Denne makthaveren», skriver Malm bittert om Luther, har hittil fått stå uimotsagt. Han er kommet på sporet av denne tanken ved å observere at de nordiske, lutherske landene er blant verdens mest sekulariserte. På forskjellige områder mener så Malm å påvise at Luther har hatt en sekulariserende innflytelse.

Toregimentslæren er ett mål for Malms kritikk av lutherdommen. I motsetning til Malm mener jeg at toregimentslæren er en god beskrivelse av hvordan Gud styrer verden på to måter. At mennesker og kirker, også lutherske, handler i strid med denne læren, rokker ikke ved dette. Likevel, toregimentslæren gjør tilværelsen mindre, er Malms oppfatning. Men ikke dersom man med utgangspunkt i toregimentslæren anerkjenner også den sekulære sektoren som Guds. Kirken skal ikke være allmektig i samfunnet.

Læren om regimentene har blitt misbrukt, ja, men vi forkaster ikke alt som noen har misbrukt. Og har det vært mer munnkurv på kirken overfor verdslige makthavere i lutherske land enn i andre? – Uten at det skal rettferdiggjøre praksis hos oss. Og i hvor stor grad klosterlivet som Malm henviser til, har utgjort en kristen motkultur i alle faser av sin eksistens, kan jo diskuteres.

Fyrstenes makt over de lutherske kirkene i Norden fremstår i lys av toregimentslæren som et paradoks. Det er ikke vanskelig å se det urettmessige i dette, men hvis ikke de evangeliske kristne var blitt beskyttet av fyrster på 1500-tallet, ville de blitt utryddet. Jeg kan heller ikke se at dette førte til privatreligiøsitet, som Malm antyder. De evangeliske menighetene var kristne, sakramentale fellesskap.

En protestbevegelse som reformasjonen førte, ifølge Malm, lett til ensidigheter. Og noen oppgjør var kanskje kontekstuelt nødvendige på reformasjonstiden, kan man medgi, som med enkelte fysiske (ikke-nødvendige) uttrykk for troen (til forskjell fra de nødvendige fysiske uttrykk som sakramentene).

Ikke nok med denne kritikken fra Malm. Hans kritikk retter seg like mot kjernen av den lutherske teologien. Luthers spørsmål etter «en nådig Gud» reduserer mennesket ifølge Malm til sitt problem, synden, og Gud til et svar på dette problemet. Dette er vanskelig å forstå all den stund Luther for eksempel i sin lille katekisme sterkt betonte Guds faderlige omsorg for menneskene på skapelsens plan med daglig opprettholdelse av alle ting (forklaringen til første trosartikkel). Dette finner vi også i salmediktningen hos oss i tiden etter reformasjonen. Og tenk på Luthers kallsetikk. Det skulle derfor ikke være nødvendig å gå med Malm til Irland for å finne en fromhet for det hverdagslige. Om det er denne keltiske fromheten som har gjort den irske kulturen «svært motstandsdyktig mot sekularisering», som Malm retorisk spør, lar det seg ikke gjøre å svare enkelt på.

Å gjøre rettferdiggjørelsen ved tro til sentrum i troen er etter Malms oppfatning videre i strid med det han kaller «den felleskirkelige teologien», et uttrykk han gjentar noen ganger, men som han aldri gjør nærmere rede for. Denne ser nemlig ifølge Malm Jesus som person som dette sentrum. Og den lutherske rettferdiggjørelseslæren innebærer dessuten ifølge Malm at evangeliet reduseres til kun én ting, noe som i sin tur gjør at en stor del av det menneskelige havner utenfor troen. Dette virker sekulariserende, skriver Malm, med en vending som er blitt som et mantra i boka.

Hadde han ikke avskrevet toregimentslæren, hadde Malm kanskje ikke trukket denne konklusjonen. Denne læren innebærer nettopp at mye av det menneskelige er ivaretatt som liv i Guds verden – utenfor kirken. Men tilsagnet om syndenes forlatelse og evig liv bygger ikke på det vi får til i livet for øvrig, og der kommer rettferdiggjørelsen i Kristus alene inn. Heldigvis taler Gud et helt annet ord om dette (evangeliet) enn om hvordan vi skal bygge og bo (loven). Når Malm skriver at mistenksomheten mot lovgjerninger i lutherdommen fører til passivitet og motvilje mot åndelig fordyping og radikal etterfølgelse, spør jeg meg hvor mye dypere enn mottagelsen av nåden i Kristus han vil. Og dette er i så fall en fordypning og en etterfølgelse jeg betakker meg for. Sann etterfølgelse kan ikke springe ut av noe annet enn rettferdiggjørelsen selv om Gud vil lede folk på ulike veier så lenge dette er utgangspunktet. Den troende gjør spontant Kristi gjerninger. Malm hevder at siden den lutherske læren om syndefordervet gjør menneskets indre helt syndig, blir utviklingen av et indre liv uinteressant. Men noe annet indre liv enn møtet mellom synderen og Jesus har vi da ikke.

Malm skriver også at læren og rettferdiggjørelsen utstyrer bibellesningen med et filter og fører til at fokuset flyttes fra de fire evangeliene til Paulus’ brev. Når man sitter med fasiten, blir det ifølge Malm vanskeligere å lytte til hva bibelteksten faktisk sier. Men den lutherske veiledningen for bibellesningen er jo et uttrykk for at kirken er et tolkningsfellesskap. Malms påstand at «kirken opphørte [ved reformasjonen] å være et forpliktende fellesskap og liv», blir ut fra dette meningsløs. Han sier dette til dels på bakgrunn av Luthers utsagn på riksdagen i Worms i 1521: «Hier stehe ich und kann nicht anderes.» Dette innebærer åpenbart en utålelig individualisme. Men dette beror på synet på det profetiske i kirkens historie. Reformasjonen kom ikke istand ved simpelt flertall på et møte, men var en skjellsettende fornyelse av kirken som ikke innebærer at enhver kristen har det samme reformatoriske kallet.

Det er gudsbildet som er Malms viktigste innvending mot den lutherske troen. Dette går, skriver Malm, tilbake på Luthers angst og innebærer en splittelse: Den korsfestede Kristus blir en tilflukt mot Gud. Denne dobbeltheten er vanskelig for Malm selv om han for øvrig foretrekker ordet «og» fremfor ordet «alene». Dette blir for ham også en av årsakene til sekulariseringen. Det lutherske gudsbildet er nemlig så skremmende at det bare er rimelig at folk sier nei takk til samfunn med en slik Gud som dette bildet gir uttrykk for. Denne guden er, med Malms ord, «selvmotsigende og lunefull». Dette bringer en splittelse i menneskelivet hvor mennesket er «syndig og verdiløs», men tross alt elsket av Gud. Selvforakt og skamfølelse blir det psykologiske resultatet av dette. Janteloven skal være uttrykk for det samme. Men Gud er etter luthersk tro ikke lunefull, men tro mot sine løfter. Dette er et kjernepunkt i den lutherske spiritualiteten. Forholdet til Gud beror imidlertid på Kristus; det må vi leve med, og mer selvstendige blir vi ikke.

Det er uten empirisk materiale ikke lett å diskutere de antatte psykologiske virkningene som Malm postulerer av den lutherske troen. Jeg kan riktignok for min egen del si at vissheten om synd aldri har ført til at jeg skammer meg over å være menneske eller kjenner meg verdiløs. Mer teologisk vil jeg imidlertid peke på at dramaet om mennesket har så store dimensjoner at oppgjøret for å bryte syndens og dødens makt måtte skje ved en kamp i Gud selv. Læren om at Sønnen tok straffen for Faderens vrede er så langt jeg kan skjønne, solid belagt i Det nye testamente. Jeg vet ikke hvordan Malm kan komme utenom det. «Helgenene forteller en annen historie», skriver han, og viser at Guds hellighet er god og ikke farlig. Men det er først gjennom Kristus helligheten kan prege oss. Det er den lutherske forsoningslæren som forankrer frelsen utenfor menneskers luner.

I «den felleskirkelige teologien» er «og» det viktige ordet, ikke det lutherske «alene», skriver Malm: Jesus er «sann Gud og sant menneske». Her blir ikke det guddommelige og det menneskelige spilt ut mot hverandre. Men det blir det jo ikke i lutherdommen ettersom den gammelkirkelige kristologien er et kjernestykke i den lutherske bekjennelsen, og den lutherske kirke ikke henlegger synden til det menneskelige som sådan, det kroppslige og det verdslige livet (som det er det mye av i den katolske tradisjon, ikke minst i middelalderen!), men til menneskets forhold til Gud.

Den klassiske lutherske kristendommen er ikke populær i dag, i motsetning til ulike former for moderne og postmoderne teologi, katolisisme, karismatikk og liberal evangelikalisme. Dette tror jeg henger sammen med den generelle sekulariseringen. Evangeliets lære står generelt ikke høyt i kurs, og dermed naturligvis ikke den lutherske kristendommen. Denne slutningen er naturligvis preget av mitt personlige trosmessige ståsted; luthersk tro står og faller med Skriftens lære.

Malm stiller seg på sin side over motsetningen mellom såkalt konservativ og liberal teologi. Han refererer disse begrepene og distanserer Jesus fra begge. De konservative sammenligner Malm med fariseerne som Jesus ifølge evangeliet tok et oppgjør med, og Malm nevner eksplisitt selvrettferdigheten. Jeg savner her konkrete eksempler. Et sted skriver forfatteren at den konservative blindheten betoner adskillelsen fra verden, den liberale derimot utsendelsen til verden. Malm sier aldri om han også har liberal teologi i tankene, men ved å bruke begrepene såpass upresisert bidrar han indirekte til å legitimere «liberal teologi». Et spørsmål til Malm er jo om han mener det er de kirkelig liberale som har påskyndet utsendelse av misjonærer til verdens ender.

Ett sted lar han imidlertid et kritisk syn på liberal teologi skinne igjennom, og det er når han henviser til Luthers vurdering av Jakobs brev som et «stråbrev». Dette innebar at den liberalteologiske metoden ble introdusert, skriver Malm. Men den lutherske kirke har alltid hatt Jakobs brev med i kanon, og også i oldkirken var det jo en tid usikkerhet om enkelte av de nytestamentlige skriftenes kanonisitet. Dette er en vurdering kirken har vært nødt til å gjøre.

Malm bruker en populær utgave av fariseerbegrepet. Det ser noen ganger ut til at det å fastholde den overleverte kirkelige læren for Malm er fariseisme. Hvor blir det av hans tanker om kirken som et fellesskap? Det kristne fellesskapet har stått imot både oldkirkens arianisme og 1800-tallets liberale teologi, og dette er av blivende betydning for kirken. Jesu små som – under motsigelse fra verden – holder fast på evangeliet, søker, sier jeg, ikke å «få tesene [sine] bekreftet» (Malms uttrykk). Det er ikke denne forståelsen kirken skal omvende seg fra (Malm: «Den nye tiden er over oss, og kirken må omvende seg fra sin tradisjonelle teologi»), men alle avveier fra dette, fra synd og selvrettferdighet som truer enhver kristen.

Malm mener det protestantiske (?) spørsmålet: Hva er rett lære? Innebærer «rastløs grubling som aldri fører til noe». Man bør, skriver han, heller stille spørsmålet: Hva berører meg?, og han viser vel dermed at han er postmoderne tross alt. Men det at kirken har drøftet og tilrettelagt autoritativt det kristne livssynet er etter mitt syn av avgjørende betydning.

«Som om Gud ikke finnes» er viktig etter som den viser tankegangen til en innflytelsesrik kristen opinionsdanner i Skandinavia, en «makthaver», for å bruke et uttrykk Malm selv setter på en annen (se over). Jeg kommer til andre konklusjoner enn Magnus Malm. Imidlertid har han flere gode poenger, og bortfallet av bønn for eksempel i sammenhenger det er naturlig, er et uttrykk for sekularisering. Men her bør vi også spørre hvordan bortfall av denne praksisen er et resultat av et frafall som allerede har skjedd i troslivet.

Samtidig viser boka hvor stor forskjell det er på evangelisk-luthersk tro og andre trosoppfatninger. For eksempel: Riktignok får vi tilgivelse av Gud, men det skjer egentlig ikke så mye med oss, skriver Malm; vi er i bunn og grunn like elendige som vi var før vi møtte Gud, og til slutt forstår vi ikke hva synd er. Lutherske kristne vet at vår rettferdighet er en annens. Under korset lever vi til vi dør. Mot dette blir Malms utsagn underlige: «Hvis alt i meg er synd, blir det for eksempel meningsløst med skriftemål. Hva skal jeg bekjenne? At jeg finnes?» Alt er ikke synd, men vi er helt gjennomtrengt av synden. Dette fordervet skal vi bekjenne. Forvandlingen som innebærer at synden ikke hefter ved oss lenger, skjer ved inngangen til det evige liv.

Dessuten: Malm polemiserer mot flere sider ved den lutherske kirke. Men hva er det positivt og systematisk fremstilt han selv står for? Det får vi ikke vite i boka. Ignatius Loyola nevnes enkelte ganger, og hverken han eller «helgenene» som Malm en gang refererer til i bestemt form flertall, er gjenstand for kritikk. Delaktighet i «det verdensvide kirkefellesskapet» er avgjørende for ham. Men individuelt basert tro gir nok dypere kirkelig samhørighet enn noe annet, som tanken om at alle skal være sammen. Denne type fellesskapstenkning har mer å gjøre med New Age enn med Bibelen.

Malm drøfter ikke alternative perspektiver til sitt eget, selv om han ikke er blind for at klosterlivet også kan ha fungert sekulariserende etter som det avlastet andre enn klosterfolket for meditasjon. For min del mener jeg de nordiske land sekularisering har med forherdelsen å gjøre. Fordi evangeliet er blitt så klart forkynt i Norden etter reformasjonen, tar mennesker anstøt. Sannheten sekulariserer i så måte mer enn noe annet.

Magnus Malm (2015), Som om Gud ikke finnes: Hva skjer når livet sekulariseres? Oslo: Vårt Land Forlag, 256 s.