Hvordan forstår vi apostelens lære om tjenestedeling?

Skapt som mann og kvinne 

Da Gud skapte mennesket, skapte han det i sitt bilde og i to utgaver: mannlig og kvinnelig Når det gjelder forholdet mellom de to kjønn, rommer Bibelen både et likeverdsprinsipp og et ordningsprinsipp. Både mann og kvinne er skapt i Guds bilde, det fjerde bud krever samme ære for mor som for far, frelsen og saligheten er den samme for menn og kvinner. Men det er en komplementaritet mellom kjønnene som kommer til uttrykk i ordet i 1Mos. 2,18 om kvinnen som en medhjelp som er mannens like - direkte oversatt: en hjelper som-overfor-han; dvs. en som svarer til han og utfyller han. Og her kommer ordningsprinsippet inn. 

Hodeordningen 

Legg nøye merke til at hodeordningen som apostelen Paulus skisserer i 1Kor. 11,3, er bakgrunn for de nytestamentlige formaningene om å underordne seg. Gud er Kristi hode, Kristus er mannens hode, mannen er kvinnens hode. Det er denne ordningen, som er gitt i skapelsen og stadfestet i frelseshistorien, som er bakgrunn for disse formaningene, ikke sosiale mønstre i samtida. Det handler om tjeneste, ikke selvhevdelse. Kristus er forbilde for alle kristne. 

Det er utfordrende for mange i dag å komme til rette med noe så motkulturelt som det bibelske kjønnsrollemønstret. Men hodeordningen har konsekvenser i ekteskapet og i menigheten. Skapelseshusholdningen og frelseshusholdningen griper over i hverandre: Forholdet mellom ektemann og hustru skal gjenspegle forholdet mellom Kristus og menigheten. Og forholdet mellom Adam og Eva ligger til grunn for forholdet mellom menn og kvinner i menigheten. Det er tilspisset blitt sagt at hvert vers i NT har de grunnleggende kapitler i Første Mosebok om skapelse og syndefall som bakgrunn (Hugo Odeberg). 

Tjenestedeling 

Apostelen lærer oss hvordan vi skal ferdes i Guds menighet (1Tim. 3,15). Og vi har særlig tre tekster der Paulus trekker konsekvenser av hodeordningen for menighetslivet: 1Kor. 11,4-16 samt 1Kor., kap. 14 og 1Tim., kap. 2. De tre tekstene kan ikke tolkes mot hverandre, men må brukes til å belyse hverandre. I 1Kor. 11,4f er det tale om menn og kvinner som ber eller taler profetisk. Det svarer til at Joel-profetien om åndsutgytelsen gjelder både menn og kvinner (Joel 3,1f), og vi leser at profetinnen Anna endog talte offentlig på tempelplassen (Luk. 2,34). Ingen er ute etter å hindre kvinner i å tjene, vitne og bruke nådegaver. Det er behov for begge kjønns tjeneste i menigheten, og ikke minst har nok kvinner kall til å være forbilder, vegledere og sjelesørgere for kvinner. Men hvordan kan da apostelen si at kvinnene skal tie i menighetssamlingen (1Kor. 14,34; 1Tim. 2,11f)? 

Jeg tror at vi roter det til dersom vi går ut fra at det i 1Kor. 11,5 handler om bønn og profeti i menighetens forsamling. Det er ikke noe i 11,4-16 som viser at det handler om menighetssamlingen. Menighetssamling handler det imidlertid om i kap.14 og i 1Tim. 2. Og flere tolkere (jeg nevner Hugo Odeberg, Sverre Aalen og Erling Danbolt) hevder at apostelen i 1Kor. 11,5 har andre samlinger for øye enn den menighetssamlingen han omtaler i kap. 14. De som mener at kvinner etter kap. 11 kan be og profetere i menighetssamlingen, men etter kap. 14 ikke kan delta i læresamtale, synes ikke å komme til rette med tiepåbudet i det hele tatt. Ville det ikke være påfallende om Paulus mente å si at kvinner kan ta ordet i menighetssamlingen i bønn, profeti, undervisning, tungetale, tydning, bare de ikke snakker og stiller spørsmål? 

Etter 1Kor. 14,33b-38 skal kvinnene tie i menighetssamlingen. Der er det med andre ord menn som skal føre ordet. Det er ikke så vanskelig å holde dette sammen med bønn og profetisk tale i kap. 11 når vi forstår det slik at der er det tale om uformelle sammenhenger, mens det i kap. 14 er tale om menighetssamlingen. Og jeg mener at vi får en bekreftelse på at dette er rett forstått, når vi sammenlikner med 1Tim. 2. Vi må se dette kapitlet som et hele som handler om menighetens gudstjeneste og menns og kvinners plass i gudstjenesten. Og da legger vi merke til at det er mennene som taler høyt, også i bønn, mens kvinnene er stille. "Jeg vil derfor at mennene på hvert sted skal be med oppløftede hellige hender, uten vrede og trette." (V. 8) "Ei kvinne skal ta imot lærdom i stillhet, i all underordning." (V. 11) Jeg tenker at dette er ikke til å ta feil av. Men vi kan ha oversett det fordi vi har diskutert 1Tim. 2,11-15 isolert fra sammenhengen. Dersom det stemmer at apostelen skjelner mellom frie sammenkomster (1Kor. 11,5) og menighetssamlingen (1Kor. 14 og 1Tim. 2), er det ikke bare visse funksjoner apostelen forbeholder menn, men også det å ta ordet i en bestemt sammenheng eller situasjon, nemlig menighetssamlingen. 

Dette får en konsekvens som kanskje ikke så mange tenker på. I Det nye testamentet er menigheten både en gudstjenesteforsamling og en besluttende rettsforsamling (sml. Matt. 18,17; Apg. 11,22). Og er det et prinsipp begrunnet i hodeordningen at kvinnene skal tie når menigheten er samlet, er det også en utfordring til menighetens styringsstruktur. Hva betyr dette for menigheten som besluttende fellesskap? Det er virkelig grunn til å drøfte rekkevidden av disse ting. 

Tidsbestemt eller fortsatt gjeldende? 

Konkrete vegledninger i Det nye testamentet kan være tids- eller situasjonsbetinget. Da vil det etter sakens natur framstå slik (sml. Matt. 10,5), eller uttrykkelig være betegnet som tids- eller situasjonsbetinget (sml. 1Kor. 16,2). Men når apostelen krever at kvinnene skal tie i menigheten og ikke tale (1Kor. 14), at de ikke skal opptre som menighetens lærere, men ta imot læren i stillhet, og ikke utøve autoritet over mennene (1Tim. 2), begrunner han dette med forhold som har gyldighet for alle kirketider. Han begrunner det i kirkens orden, Guds lov, åndelig erkjennelse, Herrens bud (1Kor. 14,33-38), skapelsen og syndefallet (1Tim. 2,13f). Bare sømmelighetsnormen (1Kor. 14,35) kan tolkes som tidsavhengig. Du kan trygt gå ut fra at forfatteren av Galaterbrevet, som er kalt den kristne frihets Magna Charta, ville ha latt oss forstå det hvis han bare hadde ment å gi en situasjonsbestemt, praktisk vegledning ut fra omstendighetene. 

Ragnar Andersen 

pastor, ph.d. 

(Artikkelen ble publisert som kronikk i Dagen 22. april 2021)