Hvordan kirkefedrene leste Bibelen

Kirkefedrene formulerte ikke noen skriftsynserklæring. Vi finner derfor lite av teoretiske utsagn fra kirkens første tid om hvordan Skriften skal forstås og anvendes. Men deres holdning til Skriften er likevel klar. Typisk i så måte er Augustin (354-430), biskop i Hippo, som i forbindelse med et vanskelig bibelavsnitt skriver i et brev: «Jeg sier deg nemlig, kjære bror, at det bare er de Skriftens bøker vi nå kaller kanoniske som jeg har lært meg å vise en slik aktelse og ære at jeg fullt og fast tror at ingen av deres opphavsmenn har gjort noen feil når han har skrevet. Og om jeg treffer på noe i disse skrifter som ser ut til å stride mot sannheten, da skal jeg ikke hevde annet enn at skriften er blitt forvansket, at oversetteren ikke har forstått hva som menes, eller at jeg selv ikke i det hele tatt har forstått det.»  

Men først og fremst kommer kirkefedrenes syn på Skriften fram i praktisk anvendelse. 

1) Skriften er én og Kirken er én

Kirkefedrene visste godt at Skriften var skrevet av mange ulike forfattere. Men Den Hellige Ånd hadde inspirert dem alle. Derfor leste de ikke enkelttekster for seg selv, men så dem i sammenheng med andre skriftsteder. Dette gjaldt både tekster som var skrevet før og etter teksten man i utgangspunkt så på. Derfor brukte man mye tid og energi på å sammenligne de enkelte skriftord med hverandre. Skriften – med sine mange skrifter – var én. 

Fordi Skriften er én, er også Kirken én, og det samme er Kirkens lære. Kirken hadde overalt sitt utgangspunkt og sin rettesnor fra den samme, uforanderlige kilde, nemlig Skriften slik vi har fått den overlevert fra apostlene (”tradisjonen”). Ireneus (130-200), biskop i Lyon, sier det slik: «Selv om verdens språk er ulike, er betydningen av tradisjonen en og den samme. For de kirkene som er blitt grunnlagt i Germania tror ikke annerledes og overleverer ikke noe annet enn de andre, det gjør heller ikke de i Spania eller de i Gallia, i Orienten, i Egypt, i Libya eller de som er blitt grunnlagt i verdens sentrale regioner.» 

2) Kirkefedrene hadde en umiddelbar og tillitsfull holdning til Skriften

Man gikk ut fra ordene som de sto uten å problematisere dem. I sin tolkning og utlegging av Skriftens ord, la de lite vekt på historisk-kritiske og tekstkritiske metoder. De var ikke uten kunnskap om språk, historie og bakgrunn. Hos noen kommer da også dette mer tydelig fram enn hos andre. Men i sine kommentarer og prekener var man ikke så opptatt av å gi informasjon om historie, bakgrunn og sammenheng. De var mer opptatt av å gi menighetene hjelp til å la Skriftens egne ord tale til oss. Deres bruk av Skriften hadde mer et praktisk og oppbyggelig enn et teoretisk sikte.

3) Kirkefedrene søkte sine svar i Skriften

Når man hadde de dype debatter om forholdet mellom Fader, Sønnen og Ånden, søkte man hele tiden til Skriften for å finne svar. Det samme gjaldt når man skulle bevise at Jesus Kristus samtidig er både sann Gud og sant menneske. De gransket Skriftene for å finne svar. 

 Kirkefedrene var opptatt av å formulere sin tro i nøye overensstemmelse med hva Skriften selv direkte sier. På kirkemøtet i Nikea i 325 førte dette til at man nølende brukte et uttrykk som ikke står i Skriften (homousios – at Sønnen er «av samme vesen som» Faderen). Men man følte seg tvunget til å bruke dette ordet for å kunne avvise arianernes vranglære. På samme måte var noen nølende til å omtale Den Hellige Ånd som Gud, siden dette ikke sies med rene ord i Skriften. Men etter hvert ble også Ånden direkte omtalt som Gud fordi man kunne vise til en rekke skriftsteder som sa det samme, men med andre ord.  

4) Et rett forhold til Gud er avgjørende for å forstå Skriften rett

Å tolke og utlegge Skriften, var ikke noe man satte ”nøytrale” vitenskapsmenn til. Skulle man forstå Skriften rett, måtte man tro at det var Guds ord. Skrifttolkning og eksegese var heller ikke noe man overlot til akademikere i isolerte rom. Det var noe som først og fremst hørte hjemme i den troende menighet.  

Formålet til eksegetene var ydmykt å søke den åpenbarte sannhet Skriften formidler. Ofte var man tilbakeholden med å gi videre denne innsikten til mennesker som ikke var rede til å sette Skriftens ord ut i praksis. Skulle man forstå Skriften rett, måtte man også ha et rett forhold til Skriftens herre. For å få en rett forståelse av Skriftens ord, er det nødvendig med et ærbart liv, en ren sjel og en livsførsel som er i overensstemmelse med Kristi ord.

5) Kirkefedrene hadde et nært forhold til GT

For de første kristne var GT en stor kilde til oppbyggelse. Ikke bare enkelte, «oppbyggelige» ord, men alle skrifter og alle tekster ble lest i lys av Jesus Kristus. Men hvordan man brukte GT, varierte noe. Ved siden av en historisk og direkte forståelse av GT, ble det hos mange etter hvert populært å lese GT allegorisk. Fortellingene handlet altså egentlig om noe annet enn det de syntes å handle om. Vi kan kalle dette for en type åndeliggjøring av historiske tekster. Men eldre er den typologiske tolkningen. De historiske hendelsene ble regnet som forbilder for en ny historisk begivenhet. Nær beslektet med dette er en profetisk lesing av GT. Man så at hele GT er gjennomsyret av profeter om Kristus. Alle disse tre måtene å lese GT på, kan vi også mer eller mindre finne igjen i NTs bruk av GT.