Hvordan skal vi se på og bruke det gamle testamente?

Det er et iøynefallende trekk ved svært meget av dagens kristenliv, at det gamle Testamente (GT) i liten eller ingen grad blir lest eller brukt. GT er snarere blitt et problem enn en gave. Dette gjelder både i det personlige trosliv, i forkynnelsen, og i teologien. I det personlige trosliv leses GT lite, og når det leses, blir det ofte ikke forstått. I forkynnelsen hører man sjelden at det blir talt over GT'lige tekster, og nesten aldri at man tar frem hele bibelbøker og gjennomgår dem i sammenheng. Alt dette henger sammen med at etter opplysningstiden har vi blitt fratatt det gamle kristne syn på GT. Teologien har via en ny tilnærmingsmåte overfor GT kommet i forlegenhet: GT er blitt uhåndterlig som kristent dokument og troskilde. En kjenner på en grunnleggende fremmedhet overfor GT selv, og det Guds- og verdensbilde vi der møter.

Det er av avgjørende betydning at vi påny kan komme til rette med GT, for amputeres GT fra troen, vil også forholdet til NT etter hvert bli ødelagt. Her vil det være nyttig allerede i utgangspunktet å stille opp følgende tese:

Vår forståelse, og dermed bruk av GT henger nøye sammen med hvordan vi forstår forholdet mellom GT og NT.

I denne artikkelen vil vi først se litt på hvordan dette forhold mellom de to testamentene har vært forstått opp gjennom kirkehistorien, for så å se nærmere på hva en rett kristen forståelse av GT er.

Glimt fra kirkehistorien.

1. I NT og blant de første kristne representerte GT overhodet ikke noe problem. NT var enda ikke blitt til, det var GT som var Den hellige Skrift, og helt uproblematisk så de første kristne på GT som vitnesbyrd om Messias, jfr. f.eks. Romerbrevets innledning: "-utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte i hellige Skrifter, om hans Sønn - -" (1,1-3).

2. Den første virkelige protest mot GT finner vi hos kjetteren Marcion, som virket i Rom, og ble utstøtt av menigheten der i år 144 p.g.a. sin vranglære. Marcion anerkjente kun et renset Lukas-evangelium, samt 13 av Paulus' brev som hellig skrift. Han så på GT som jødenes bibel, og GT's Gud var en annen Gud enn Jesu Kristi Far. Denne Marcions protest var teologisk motivert. Han stod selv under sterk påvirkning fra gnostisismen og dens dualistiske verdensbilde. Her så man på det materielle, skapningen, som noe som var ondt i seg selv, og det å bli frelst innebar da å bli løst fra materien, for igjen å bli et "åndelig vesen". Men var skaperverket ondt, da måtte den gud som skpte altet også være ond, og nettop slik tenkte gnostikerne: GT's Gud var den onde skapergud, Demiurgen. På denne bakgrunn blir det både lett forståelig hvorfor Marcion fokastet GT. I Marcions tankeverden er der et brudd, en radikal motsetning mellom GT og NT. Denne motsetning er uløselig, og innebærer altså at om man aksepterer det ene av testamentene, må man med nødvendighet forkaste det andre.

3. Det må være tillatt å si at Marcion provoserte oldkirken til å klargjøre sine GT'lige røtter, og til mer prinsipielt å gjennomtenke forholdet til GT. I samme retning har nok den livlige debatt som på denne tid stadig foregikk med jødedommen virket. Vitnesbyrd om dette finner vi både i Barnabasbrevet og Justin Martyrs "Dialog med Tryfon". ¹⁾

På dette tidspunkt finner vi en stadig sterkere dominans av hedningekristne innen kirken. Disse hadde ikke på langt nær det intime og selvfølgelige kjennskap til og forståelse av GT som de jødekristne. Derfor var det et stadig behov både for å forsvare og legitimere GT som kristent skrift på denne tid. Dermed dukker etter hvert de såkalte "Tesimoniesamlingene" opp. Dette var samlinger av GT'lige skriftsteder som var egnet til å bevise at Jesus var den lovede Messias. I skriftlig form finner vi slike samlinger først hos Melito av Sardes (ca. år 200), og senere hos Cyprian (ca. 250). (Enkelte nytestamentlige forskere mener at slike testimoniesamlinger allerede fantes blant Jesu disipler og NT's forfattere, men dette kan vel neppe sies å være bevist. Derimot skal der være funnet to slike samlinge blant dødehavsrullene, selvfølgelig med et annet sikte enn det vi finner blant de første kristne.)

På 200-tallet er det også begrepet "Gamle Testamente" begynner å bli brukt som betegnelse på den del av Bibelen som tidligere har vært Den hellige Skrift rett og slett.

4. Innen den hedningekristne kirke kjennes forholdet til GT nå som problemfyllt. Kirken står under stadig trykk fra rabbinsk polemikk, og en viss forlegenhet i forhold til denne kan spores på denne tid. Dette er antagelig noe av grunnen til at den allegoriske metode for å tolke tekstene nå holder sitt inntog. Origenes av Alexandria (ca.250) er den første til systematisk og konsekvent å bruke denne metode på GT, og står i dette stykke som arvtager til Philo av Alexandria. (Allegorisk metode er en tolkningsmetode som ser bort fra tekstens bokstavelig-historiske betydning, og i stedet ser de ulike beretninger som billeder på noe annet, f.eks. åndelige og evige sannheter som skjuler seg bak tekstene. Det er klart at denne metode fører til at man kan lese hva som helst inn i teksten, i stedet for å lese ut av teksten det den selv vil ha frem, og slik har til følge den rene vilkårlighet og subjektivisme i tekstarbeidet.) Den allegoriske metode kom på mange måter til å bli en redningsplanke for en kristen forståelse av GT blant disse fortolkere. Først på 400-tallet kom metoden til anvendelse også innen Vest-kirken, og fikk da størrelser som Augustin og Ambrosius som talsmenn. Via disse to kom metoden til heder og verdighet, og var i alminnelig bruk gjennom hele middelalderen.

5. Luther tar et skarpt og fundamentalt oppgjør med den allegoriske metode. Det eneste vern mot vilkårlighet i tekst-arbeidet lå for Luther i en bokstavelig-historisk forståelse av bibelteksten. Skriftens egentlige og opprinnelige mening lå for ham nettop i å forstå tekstene grammatisk-bokstavelig. Samtidig er det slik at der er en grunnleggende enhet mellom GT og NT. GT's hovedsak er å vitne om Krisus, og den Kristus Skriftene vitner om, konstituerer enheten. Luther satte GT overmåte høyt, og foreleste i 28 av sine 32 år som doktor i teologien over GT'lige tekster og bøker. Et sitat fra innledningen til en av postillene hans kan belyse dette bedre enn mange ord: "Men se nå hvor "gode", "svake" og "fromme" barn vi er: Forat vi ikke skulle granske Skriften(=GT) og der lære Kristus å kjenne, så holder vi hele GT for intet, som om det var ute med det, og det ikke gjaldt mere. Og så er det det alene som bærer navnet "Den hellige Skrift", mens evangeliet egentlig ikke skulle være skrift, men et muntlig ord som fordrog Skriften, slik Kristus og apostlene selv har gjort. Derfor har Kristus selv ikke skrevet noe, men kun talt, og han har ikke kalt sin lære for "Skrift", men for "evangelium", dvs. "godt budskap" eller forkynnelse, som ikke utbres med pennen, men med munnen. Men det er ikke underlig at Herren har latt oss fare inn i pavens lære og løgner, når vi har latt Herrens Skrift fare, og i stedet for Den hellige Skrift lært en løgnaktig narrs og en sakmmelig skalks lære."

Vi skjønner at for Luther er GT ikke et problem, men en gave, ja, det er "den krybbe som den Herre Kristus ligger svøpt i".

6. Den grunnholdning som vi finner hos Luther i forhold til GT, kommer til å prege teologi og kirkeliv dypt og varig like frem til opplysningstiden på slutten av 1700-tallet. Da finner en radikal dreining sted i forhold til GT sted, og som gjør sterke krav gjeldende overfor teologien: Nå lyder det at om man skal forstå historiske tekster rett, kan det bare skje ved hjelp av en vitenskapelig metode som står fri og uavhengig av enhver dogmatisk eller konfesjonell binding. Å gjøre forholdet til GT avhengig av en bestemt trosinnstilling, vil binde forskeren, og bare hindre en sann og vitenskapelig holdbar forståelse av Skriften. I kjølvannet av dette nye fundament for bibelgransking, utmyntes etter hvert den såkalte historisk-kritiske metode.

Konsekvensen er at GT påny blir et problem for den kristne kirke, og det i like radikal grad som det var det for Marcion. Nå blir det et grunnspørsmål hvorvidt GT i det hele tatt kan sees på som et kristent dokument. Når NT er fullt av utleggelse av GT-tekster, blir denne skriftutleggelse sett på som "uhistorisk" (dvs. at de ikke forstår de aktuelle GT-tekster slik de "opprinnelig" var ment, men river dem ut av sin sammenheng for så å gi dem et nytt innhold). Dermed blir også NT's GT-utleggelse illegitim. Følgelig blir det ikke uvanlig i kjølvannet av denne metode å høre at den kristne/NT'lige forståelse av GT er et hinder for en korrekt historisk forståelse av tekstene.

Nå er GT i stedet blitt et kildeskrift til forståelse av "Israels religion", et religionshistorisk dokument som bevitner et trinn i utviklingen som står betydelig lavere enn det kristne stadium (jfr. f.eks. Wellhausens religionshistoriske skole). Dermed er forholdet GT - NT påny blitt antitetisk, motsetningsfyllt. Det som bestemmer forståelsen av disse to skriftsamlingene, og dermed forholdet mellom dem, er et utviklingsskjema som er satt opp av bestemte filosofer innen tysk idealisme og som er adoptert av de toneangivende teologer. Her kan man passende sitere A.Harnack: "Å forkaste GT i det 2. århundre var en feil storkirken med rette avviste; å holde fast på GT i det 16. århundre, var en skjebne reformasjonen ikke kunne komme unna; men å holde fast på GT som kanonisk kilde i protestantismen etter det 19. århundre, er en følge av en religiøs og kirkelig lammelse".

Vi ser av dette at den nye måte å arbeide med GT på, forårsaker en grunnleggende fremmedgjørelse i forhold til den gamle kristne forståelse av GT, ja, overfor GT selv. Dette må kunne sies å være hovedårsaken til at GT etter hvert har mistet sin plass iblant oss. Fra de teologiske læresentra har denne kristne forlegenhet overfor GT via prester og forkynnere trengt ut til vanlige lege kristne, slik at GT idag blant det store flertall som bekjenner troen, er en lukket bok, en bok som hverken brukes eller blir forstått.

7. Når man ser tilbake på den utvikling som har funnet sted i forhold til GT de siste 200 årene, kan det være grunn til å stille en lang rekke grunnleggende spørsmål her:

Er det sant at den historisk- kritiske metode er forutsetningsløs, fordi om den vil være uten troens og de gamle kristne forutsetninger?

Er det ikke i stedet slik at man bare har erstattet troens forutsetninger med et sett andre, som er hentet fra fra et annet verdensbillede og en annen virkelighetsforståelse enn den kristne?

Går det overhodet an å arbeide sakssvarende med bibelens tekster og samtidig se bort fra Skriftens egen lære om inspirasjonen? Og er ikke denne lære en grunnleggende og nødvendig hermeneutisk forutsetning?

Når NT, dvs. Jesus og apostlene hevder at Jesus er den i GT lovede Messias, og at denne bekjennelse er selve nøkkelen til å forstå GT, hvordan kan en da hevde (med sin kristne identitet i behold) at denne nøkkel intet åpenbarer, bare stenger?

Hvilke konsekvenser har det for troen, både på inkarnasjonen og inspirasjonen, om man her vil hevde at Jesus og apostlene tar feil?

Er det i det hele tatt mulig å forstå GT uten NT? Dette siste spørsmålet vil vi i det følgende besvare med et klart nei, mens de øvrige her kun vil bli stilt for å antyde noen av de alvorlige og ødeleggende følger som den historisk kritiske metode får for troen, og dermed også for Kristi kirke på jord. For den omvurdering av GT som vi finner etter opplysningstiden, går hånd i hånd med en ny kristendomsforståelse. Denne kristendomsforståelse kommer aller klarest til uttrykk i den såkalte liberale teologi, men finnes forøvrig i mangfoldige avskygninger og varianter rundt om i kristenheten.

DEN NYE PAKT

Som nevnt dukket selve termen "Det gamle testamente" opp omkr. år 200. Det har vært hevdet at denne termen i seg selv nærmest har virket hypnotiserende på hele tankegangen om forholdet mellom de to testamentene. Fra ordet "gammel" til å tenke i retning av betydningsnyanser som "foreldet, avlegs, uaktuell" er ikke spranget så svært langt. Ikke minst for vår tid, som i utstrakt grad er tatt til fange av utviklings-tankegangen.

Uttrykket "den gamle pakt", som i noen oversettelser er oversatt med "det gamle testamente", dukker opp bare en gang i NT, i 2.Kor.3,14f (jfr. og Gal.4,21ff og Hebr.8,13). Denne teksten kan være et nyttig utgangspunkt for å se nærmere på forholdet mellom testamentene:

Men deres sinn er blitt forherdet; for like til denne dag

blir det samme dekke liggende når de leser den gamle pakt,

uten at det blir åpenbaret at den oppheves i Kristus.

En rekke oversettelser, særlig engelskspråklige, har et forklarende tillegg i dette verset, slik at de f.eks. oversetter "the old testament"(King James), eller "den gamle pakts bøker". Da vil en overfladisk lesning av dette verset komme til å innebære at GT, som skrift, er det som er opphevet, for verbet "oppheve" refererer seg nettop til substantivet "pakt". Om en slik oversettelse var korrekt, ville Paulus komme til å slå seg selv ettertrykkelig på munnen. Han har jo en rekke sterke prinsipielle utsagn om GT som Guds Ord også for den kristne menighet, se f.eks. Rom.15,4; 2.Tim.3,14-17. I tillegg ville han også komme til å motsi Jesus selv, Joh.10,35: "Skriften kan ikke gjøres ugyldig."

Dette medfører at begrepet "den gamle pakt" her må sikte til noe annet enn den skriftsamling vi kaller GT, nemlig den pakt som ble inngått ved Sinai, og som vi leser om i 2.Mos.19-24. Den er avskaffet som fundament for gudsforholdet. Denne forståelse understøttes av v.3 i 2.Kor.3, samt av k.4,2.

Skriften som sådan er altså ikke gjort ugyldig ifølge Paulus, tvert om. Apostelens språkbruk her er analog med Luthers, som kan bruke begrepene gammel og ny pakt som synonyme med lov og evangelium. Og begge deler finner han i GT.

JESU FORHOLD TIL GT

Vi er nå kommet frem til den hovedsak som ble nevnt innledningsvis: Vårt forhold til GT blir bestemt av hvordan vi ser på forholdet mellom GT og NT. Her tror jeg det er i tråd med NT å sette opp denne hovedtese:

Vi skal ikke ha noe annet forhold til GT enn det Jesus og apostlene hadde. Uten en slik grunnholdning , gjør vi ikke alvor av at vår Herre Jesus Kristus i og ved Skriften er vår eneste lærer i alle troens saker. Ingen utenombibelsk teori har rett til å få komme og bestemme i disse ting.

Dette innebærer at det først og sist er et eksegetisk og bibelteologisk arbeid med tekstene i NT som kan vise vei her. ²⁾

En viktig tekst i denne sammenheng er Luk.24,13-31, hvor vi møter den Oppstandne i samtale med Emmausvandrerne.

Av v.17-24 ser vi at de to disiplene både er ytterst forvirret og motløse etter begivenhetene omkring Jesu korsfestelse og oppstandelse. For det første kunne de ikke begripe at Jesus, som de trodde var Israels Messias, skulle dø en slik ynkelig død. Ifølge jødenes messiasforventninger skulle han tvert om ha seiret på alle kanter. En messias som lider et så forsmedelig nederlag som Jesus gjør på korset, var for en jøde ensbetydende med han var en falsk messias. Til Jesus hadde disse to satt alt sitt håp. På ham hadde de bygget sitt liv og sin fremtid. Så når han dør, er det for dem som om verden raser sammen, og de ikke lenger kan finne forfeste noe sted. De har ikke lenger noe å håpe på, noe å leve for, og må uvegerlig spørre seg selv om deres tro til Jesus bare har vært selvbedrag.

Situasjonen blir heller ikke bedre av de rykter de får høre påskemorgen: Kvinnene som har vært ved graven, forteller at Jesus lever og er stått opp. Dette bare øker forvirringen for dem, det hele er kort og godt ubegripelig.

Da er det Den oppstandne griper ordet (v.25):

Når han bebreider dem at de ikke har forstått kors og oppstandelse, peker han samtidig på hva årsaken er til at de ikke forstod: Den lå i deres forhold til Skriftene! Fordi disiplene sto i et feil forhold til GT, forstod de heller ikke Messias og den nye pakt. Grunnen til at disse sannhetene ikke var gått opp for dem, lå altså ikke i manglende forstand eller i at de bare hadde misforstått et og annet. Nei, årsaken lå i selve fundamentet for deres gudsliv, i forholdet til GT.

Nå fortsetter Jesus med å undervise disse to (v.26f):

Det uttrykk som grunnteksten bruker i v.26 er meget sterkt, og kunne like gjerne vært oversatt slik:

Hvorfor var det nødvendig? Jo, fordi det var skrevet i GT. Gud har fra evighet bestemt at hans Sønn skulle lide døden i synderes sted på korset, og dette sitt råd har han åpenbart igjennom de hellige skrifter. Dette begynner Jesus så å peke på for Emmausvandrerne. Han går gjennom hele GT med dem, slik at veien til Emmaus også blir en vandring gjennom Skriften, like fra 1.Moseboks 1. kapittel, og frem til det siste hos profeten Malakias. Og mens de lytter, blir øynene deres åpnet. De begynner å se at Jesus er den Messias Skriften taler om. De begynner å se at hele Jesu verk, og ganske særlig hans lidelse, død og oppstandelse, er gitt i GT. De får øye på at Jesus og Skriften, korset og Skriften, er uløselig bundet sammen og vevet inn i hverandre. Og denne oppdagelsen virker livgivende i bokstavelig forstand, slik at de ganske naturlig bryter ut:

Det er verd å legge merke til at Jesus ved dette høvet ikke gjør det han vanligvis gjør når han ellers åpenbarer seg for disiplene etter oppstandelsen: Han viser dem ikke naglegapene i hendene sin, og sier: "Det er meg". Heller ikke minner han dem om sin tidligere undervisning: Vi har beretning i evangeliene om at Jesus tre ganger før sin lidelse utførlig tok disiplene for seg for å undervise dem om sin forestående lidelse og død. (jfr.Luk.9,21f; 9,44; 18,31ff; o.a.st.). Jesus hverken minner dem om tidligere undervisning, eller åpenbarer seg "direkte". Han går i stedet en "omvei" med disiplene, en omvei gjennom Skriften. Og når Herren fører oss omveier, er det i sannhet til gagn!

Går vi nå noen vers videre i Luk.24, blir disse sannheter videre utdypet for oss. De to vender tilbake til Jerusalem, der de finner de øvrige displene samlet. Og mens de alle er sammen, kommer Jesus påny og åpenbarer seg for hele disippelflokken. Etter at han nå har vist dem naglegapene i hender og føtter (v.39), sier han (v.44):

Når vi legger merke til ordlyden i dette verset, blir det tydelig at Jesus her sammenfatter hele sin undervisning i en sum:

Og summen av all Jesu undervisning gjennom de vel tre år han har vært sammen med disiplene er dette: Alt som er skrevet må oppfylles.

Dermed sier Jesus for det første at han ikke har undervist uavhengig av Skriften på noe område. All hans undervisning har referert seg til Skriften og vært i Skriften. Dermed blir det tydelig at Jesus ikke har ønsket å komme med noe nytt i forhold til det som allerrede er gitt i GT. Hele Jesu verk, hele Jesu undervisning, ligger gjemt i GT.

For det andre beskriver Jesus forholdet mellom Skriften og seg selv ved hjelp av ordet "oppfylle". Skriften, fordi den åpenbarer Guds råd, definerer hele Jesus liv og kall. På grunn av sitt forhold til loven trodde fariseerne at Jesus ville oppheve loven når han forkynte evangeliet. Den samme beskyldningen møtte senere både Stefanus (Apgj.6,13f) og Paulus (Rom.3,8 og 6,1). Dette svarer Jesus på allerede i bergprekenen:

Når Jesus taler slik, gjør han det klart at hele hans livsgjerning er bestemt av GT. At disiplene ikke hadde sett dette, var hovedårsaken til at de forstod så lite av Jesu verk. Denne manglende evne til å skjønne hang sammen med at også disiplene hadde et "dekke" hengende over sine øyne og hjerter (jfr.2.Kor.3). Dette dekket tar Jesus nå bort:

Deretter fortsetter Jesus med å si:

Her beskriver Jesus disiplenes fremtidige kall: De skal være vitner for ham. Han sier også hva vidnesbyrdet skal gå ut på: De skal ikke bare være vitner om Jesu lidelse død og oppstandelse, og i den sammenheng også forkynne omvendelse og syndsforlatelse, slik en overfladisk lesning av dette avsnittet kunne synes å peke hen mot. Nei, disiplene skal være vitner om at det står skrevet at Messias skulle lide, dø og stå opp igjen, og at han så virkelig oppfyllte det som sto skrevet! Disiplenes vitnesbyrd skulle altså inneholde to grunnsannheter:

1. Det står skrevet, og
2. Vi er vitner om at dette er fullbragt.

Disiplene var følgelig ikke bare øyenvitner, som skulle videreformidle hva de hadde sett og opplevd. Men de var like mye "ørevitner", vitner om Skriftens budskap om Messias.

Gjør vi nå et spang over i Apostlenes gjerninger, og tar for oss de taler vi der finner gjengitt, vil vi se at samtlige av de taler Jesu disipler holdt etter Pinsedag, bestod av disse to hovedingredienser: "Det står skrevet", og "vi er vitner om dette". Det apostoliske vitnesbyrd var altså ikke blott og bart et vitnesbyrd om "den historiske Jesus", men like meget et vitnesbyrd om Skriften. Jesus og Skriften, Jesus Messias i Skriften var summen av deres forkynnelse.

Nøyaktig samme grunntrekk vil vi finne om vi går inn i brevlitteraturen i NT. Vi finner ingen lære eller praksis på noe område som ikke er begrunnet i Skriften, i GT. Apostlene var seg klart bevist at de ikke kom med noe nytt. Det var jo den samme Gud som åpenbarte seg både i den gamle og den nye pakt, og derfor var disse to pakters skrifter også vesentlig ett. Derfor kan Paulus si i Rom.16,25f:

Evangeliets hemmelighet er altså, paradoksalt nok, både skjult og åpenbart i de profetiske skrifter, og er derfor en hemmelighet som bare kan åpenbares ved at Jesus får "opplate skriftene" for hjertene.

Derfor blir forholdet mellom GT og NT primært å forstå som forholdet mellom løfte og oppfyllelse. Vi skjønner dermed at det uttrykk som påny og påny dukker opp i NT, nemlig "det står skrevet", eller "dette skjedde for at det skulle oppfylles som står skrevet", o.l. er noe langt mer enn anførselstegn som skal angi at vi nå kommer til et skriftsitat. Nei, disse små setningene peker på den grunnleggende sammengeng det er mellom de to testamentene, og på den fundamentale frelseshistoriske sammenheng som er gitt i og med dette. Skriften er derfor Guds evige gave, gitt for at vi skal kunne kjenne Messias og hans gjerninger rett. De hellige skrifter "kan gjøre oss vis til frelse", - 2.Tim.3,14.

HVORDAN FORSTÅ FORHOLDET MELLOM GT OG NT?

Det er særlig på tre områder det er av avgjørende betydning å ha klart for seg den sammenheng som vi har beskrevet over.

1. Forholdet mellom GT og NT er som forholdet mellom løfte og oppfyllelse, se f.eks. Rom.1,2. Under dette punkt kan man gjerne også regne det forhold som finnes mellom profeti og oppfyllelse.Dette fører til at budskapet om Jesus først og fremst er et budskap om Guds store gjerninger til vår frelse. Disse gjerninger har Gud selv lovet å fullbyrde.
   
   

   Der GT tas bort eller blir fortiet, fører det lett til at NT i stedet for å åpenbare evangeliet om en fullbragt frelse, blir en ny lovbok. Vekten i forkynnelse og kristendomsforståelse vil fort komme til å ligge på menneskenes gjerninger og tjeneste for Gud, og slik føre til loviskhet.

   Det løfte Gud i GT har gitt om frelse for en fallen meneskehet, er både i GT selv, og i NT knyttet til Guds pakt med Abraham, jfr. 1.Mos.12,1-3;17,1-10; 22,15-18; samt Salm.105,8f; og i NT: Luk.1,54f og 70-73; Rom.4; Gal.3,13f og 4,21ff. Denne pakt er noe Gud "kommer i hu" for å virkeliggjøre innholdet av, og slik stadfester budkapet om Messias' gjerninger Guds ordholdenhet, hans trofasthet.

   Likeledes er pakten med Abraham å forstå som et forbilde, en type, på den nye pakt. Den nye pakt er ikke blitt til etter forbilde av Sinai-pakten, som er en lovpakt som gjør lovoppfyllelsen til betingelse for å ha del i Guds løfter og velsignelse. Den nye pakt er en evangeliepakt, som betingelsesløst lover liv og velsignelse til den som tar til seg løftet, jfr. Gal.4,21ff.

2. Forholdet mellom GT og NT er å forstå som forholdet mellom forberedelse og fullbyrdelse. Dette gir rom for at vi i Skriften kan ha med virkelig historie å gjøre, frelseshistorie.
   
   

   Guds frelsesåpenbaring utfolder seg gradvis, og på en slik måte at det blir klart at GT uten NT ville vært et slag i luften. Selve målet for åpenbaringen i GT ligger i den frelse som skal fullbyrdes "i tidens fylde". Israel som nasjon og folk eksisterer ikke for sin egen skyld, men utgjør den historisk-faktiske ramme som Gud selv har dannet med tanke på Messias' komme. "Frelsen kommer fra jødene", Joh.4,22b. Dette innbærer at alle begivenheter og institusjoner som står beskrevet i GT, hver på sin måte er lenket til fremtiden, sikter mot og forbereder Messias, Frelsens, komme. Dette gjelder helt uavhengig av om Israel som folk i lydighet tjener Herren, eller i troløshet vender ham ryggen, se f.eks. Rom.3,5.

   Den person i Skriften som på sett og vis samler hele denne forberedende gjerning i seg selv, er døperen Johannes. Om ham taler profeten: "Rydd i ørkenen vei for Herren", Matt.3,3. Dette var Døperens kall i spesiell forstand, men det samme kan i like høy grad sies om GT og dets budskap. Ifølge Døperens egne ord (Joh.1,31) var hans gjerning nødvendig for at Messias skulle kunne åpenbares, uten ham ville Jesus ikke ha kunnet tre frem og begynne sin frelsesgjerning. Også dette kan i samme grad sies om GT som helhet, og derfor er det også at full forståelse av Jesu gjerning som Messias kun kan nås gjennom at GT blir åpenbart, Luk.24.

3. Forholdet mellom GT og NT gir seg også uttrykk i at NT's terminologi på enhver måte er formet av og preget av GT. Det har gjennom lengre tid vært vanlig innen NT'lig forskning å lete etter bakgrunn for de NT'lige begreper i den hellenistiske kultur og omverden. Der er imidlertid nå en gryende erkjennelse av at den viktigste bakgrunn for NT's språk og begreper ligger i GT. Faktisk er det dekning for å hevde at det ikke finnes et eneste ord eller sentralbegrep i NT som ikke henter sitt innhold og betydningsfylde først og fremst fra GT.

Dermed blir det altså slik at NT ikke bare er preget av GT på den måten at GT stadig siteres. Preget går langt dypere og er langt mer omfattende enn som så: Tankegang, ord, språkføring, teologisk horisont og gudsbilde er alt sammen innbakt i NT som selve fundamentet for alt som forkynnes der.

HVA KONSTITUERER ENHETEN MELLOM GT OG NT?

Avslutningsvis vil jeg her ganske kortfattet få peke på to faktorer som i vesentlig grad kan sies å utgjøre fundamentet for enheten mellom GT og NT.

1) Menneskesynet, som i sin konsekvens også bærer i seg historiesynet. Mest pregnant kan dette kanskje uttrykkes med ordene fra Fork.1,9: "Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen". Sigrid Undset uttrykker samme sannhet med tanke på menneskehjertet slik: "Mennskets hjerte forandrer seg ikke alle dets levedager på jorden". Med dette er det sagt at mennesket etter syndefallet vesentlig er seg selv lik, på godt og ondt. De krefter som rørte seg i menneskesinnet på Moses' eller Davids tid, er vesentlig de samme som rører seg hos oss idag. Vi sliter med de samme synder som de slet med. Der foregår ingen utvikling eller endring av menneskets vesen i løpet av historiens gang, som gjør at det "moderne menneske" har en natur som er grunnleggende forskjellig fra dem som levet dengang. Det eneste som endrer seg i historiens løp, er de "kulisser" som historiens drama utspilles i. Det vi kaller "utvikling", er ikke noe annet enn skifte av disse kulisser.

Dette innebærer at de sannheter som lyder fra profetenes munn for 3000 år tilbake, er like gyldige på Jesu tid. Og i vår tid. Budskapet er m.a.o. ikke "tidsbestemt", slik at når tidene endrer seg, så mister budskapet sin aktualitet, og vi av den grunn skulle komme til å trenge nye eller andre sannheter. Av denne grunn kan historien om Abraham, Moses eller David tale til oss idag, fordi vi lever "under samme vilkår som de", Jak.5,17. Denne "sky av vitner" (Hebr.12,1) vil dermed kunne være våre forbilleder og læremestere på troens vei og i troens strid.

2) Herren er en. Dette er som kjent en del av Israels trosbekjennelse (5.Mos.6,4ff), og gjentas med en bestemt presisering i NT:

Gud Herren er ikke en Gud som forandrer seg eller utvikler seg (Jak.1,17). Dette innebærer at det ikke er en annen Gud vi finner i NT i forhold til i GT. Guds hellighet er den samme både i GT og NT, likeledes Guds kjærlighet. Av denne grunn gis der ikke et grunnleggende skifte i premissene for hvordan vi skal forholde oss til ham i spranget fra GT'lig til NT'lig tid. Den gamle pakts fromme ble frelst av tro, likesom vi blir det, Hebr.11 og Rom.3,30.

Denne enhet mellom GT og NT kommer på særskilt måte til uttrykk i det hellige og usigelige Guds navn, som Jesus bærer. Som kjent åpenbarer Israels Gud sitt navn for Moses ved tornebusken, 2.Mos.3,14. Dette navn er "Jeg er", skrevet på hebraisk med de fire konsonantene JHWH, og ble aldri uttalt av fromme jøder når de leste Skriften. (Derfor vet ingen med sikkerhet hvordan det skal uttales.) Istedet for å uttale Navnet, satte man inn et annet ord, som gjerne oversettes med "Herren", slik at vi, når vi støter på navnet "Herren" i Bibelen, da egentlig har for oss Guds navn i grunnteksten.

Nå er det slik at den grunnleggende bekjennelse i NT er at Jesus bærer det hellige gudsnavnet. Til hyrdene på marken sier engelen om barnet: "Han er Kristus (dvs. Messias), Herren i Davids stad"; Luk.2,11. Den samme bekjennelse lyder f.eks. i Fil.2,11:

Med dette lærer vi at Jesus er identisk med den Gud som åpenbarer seg i GT: Det er han som åpenbarer seg for Moses ved tornebusken, han som kaller Abrham ut fra Ur i Kaldea, han som fører Israel ut fra Egypt, osv.

Et utsagn av mer prinsipiell art om samme sak, finner vi i Joh.1,18:

Dette betyr at Sønnen er den evige Midler mellom Faderen og hans skapning, Midler både i GT'lig og NT'lig tid. I GT møter vi Sønnen før hans komme i kjød, i NT møter vi ham etter hans komme i kjød. I begge testamenter er det samme Treenige Gud som åpenbarer seg til dom og til frelse.

På denne bakrgrunn kan vi altså konkludere med at den fundamentale enhet mellom NT og GT er gitt i og med enheten i testamentenes innhold, idet begge vitner om den samme Gud og den samme frelse. Forskjellen mellom testamentene ligger i at GT forkynner løftet, NT oppfyllelsen. Derfor vil NT uten GT bli meningsløst og tomt, som et hus uten grunnvoll. Og derfor vil GT uten NT bli som en grunnvoll uten hus oppå, et vitnesbyrd om en ufullendt frelsesgjerning, der ordene "Det er fullbragt" ikke ville finnes til trøst og til frelse for fortapte syndere.

Dermed kan det ene testamente aldri bli forstått rett uten det annet, og vi kan passende slutte med å sitere de kjente ord fra Augustin: "Det nye testamente ligger skjult i Det gamle, og Det gamle testamente er åpenbart i Det nye."

Noter:

1. Se til det følgende f.eks. O. Skarsaunes: Da Skriften ble åpnet. Shalombøkene, 1987.
   
2. Se H. Odeberg: Kristus och Skriften, Verbum 1970.