Hvorfor er trinitetslæra viktig?

Det er ikke så mange år siden den kjente katolske teolog og filosof Karl Rahner slo til lyd for en fornyet konsentrasjon om trinitetslæra, med den tese at Gud, slik han er i sitt indretrinitariske vesen, er identisk med Gud, slik han kommer til syne i sin frelseshistorie (det er identitet mellom den immanente og den økonomiske trinitet). For Karl Rahner var denne tese et forsøk på å fornye oldkirkas tenkning om den treenige Gud. Han mente at kirka i sin mangehundreårige lange tradisjon nok hadde talt og skrevet om at Gud er treenig, men at treenighetslæra likevel ikke hadde hatt grunnleggende betydning for utforminga av hele kirkas tro og tenkning.

Rahners tese er senere blitt diskutert og kritisert. Hans anliggende er likevel for viktig til at det uten videre kan feies til side. I realiteten dreier det seg om å bevare det genuint kristne i den kristne tro, til forskjell fra filosofisk spekulasjon om Gud.

I filosofisk tenkning, fra Aristoteles (384-322) av, er gud ikke annet enn resultatet av en lang tanke-prosess, forsåvidt som gud her betegner begynnelsen på alt som er til. Som begynnelsen på alt som er til, er gud nødvendigvis forskjellig fra alt som er til. Han er f.eks. både ubevegelig og uforanderlig. Som «bevegeren» er han heller ikke underlagt tiden. Og slett ikke er han underlagt denne verdens lidelse og smerte. Gud er i det vesentlige hinsidig, og angår ikke mennesket på annen måte enn at han svarer på spørsmålet om hvordan det er mulig å tenke denne verdens enhet og helhet.

Nå er det i og for seg ikke galt å tenke at Gud er denne verdens enhet og helhet. Som Skaperen er det nettopp Gud som holder verden oppe, Gud forhindrer at kaoskreftene tilintetgjør verden, og Han bringer orden og rettferdighet i en verden som ellers ingen av oss kunne leve i. Gud er så å si garantien for at verden ikke «ramler av hengslene» og tilintetgjøres.

I så måte er det samsvar mellom den første trosartikkel, som bekjenner at Faderen er skaperen av himmel og jord, og den filosofiske tenkning om Gud. Men nå sier Bibelen at Gud har flere kjennetegn enn det å garantere verdens enhet og helhet. Og den sier at Gud, Faderen, ikke var alene da himmelen og jorden ble til. Å si at Gud er den første årsak, eller begynnelsen til det som er, er forsåvidt riktig, men langt fra tilstrekkelig. Det er ikke engang hovedsaken. For Bibelen sier at Gud skapte verden av ingenting ved et Ord, eller ved Logos, som er Jesus Kristus, Joh. 1,1, Hebr. 1, 1-3. Først ved denne kunnskap om Gud vet vi hva det betyr at Gud var i begynnelsen, dvs, at Gud var begynnelsen til alt som er til. Gud var begynnelsen ved at han skapte himmelen og jorden. En begynnelse som karakteriseres nærmere ved at han skapte ved Logos, eller ved Sønnen. Det er denne skapelse ved Sønnen som er det helt enestående i den kristne skapertanke. For skapelsen ved Sønnen forteller oss at Gud nettopp ikke bare er den hinsidige i forhold til verden, som filosofene syntes å mene, men at han er i denne verden som verdens fortsatte skaper.

Guds skapelse er noe langt mer og noe annet enn det mennesket kan tenke seg frem til ved en lang tankeprosess... Som resultatet av menneskets tankeprosess, blir gud «bare» begynnelsen. Som skaperen av himmel og jord, blir Gud begynnelsen her og nå! Hvert øyeblikk i våre liv.

Det kristne gudsbegrep blir ikke kristent før Gud, Faderen, blir tenkt og forstått i forhold til Sønnen.

Den filosofiske gud hadde imidlertid nok et kjennetegn utover det å være hinsidig denne verden: som den hinsidige kunne gud hverken lide eller dø. Gud var jo ikke underlagt tidens smerte og foranderlighet! Det er først når vi tenker kristent om Gud, dvs, når vi tenker Gud, Faderen, i forhold til Sønnen, vi skjønner hvor ettertrykkelig denne (filosofiske) tanke kolliderer med det kristne: «- han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død», sier Paulus i Fil. 2,8.

Hvorfor er trinitetslæra viktig? Trinitetslæra er viktig fordi den forteller oss at den Gud vi møter i skapelsen, er ett med den Gud vi møter i Jesu død på korset. Som betyr at når Gud synes ikke å være annet en «hinsidig», når Gud skjuler seg og blir uforståelig, når vi «møter veggen» gjennom lidelse og smerte, da vet vi at Gud også er «forståelig», i den mening at han er på vår side, og at han er hos oss, forsåvidt som Gud, Faderen, ikke kan tenkes uten Sønnen, som åpenbarer kjærligheten.

Kan vi tro det? Den tredje person i guddommen, DHÅ, overbeviser oss om sannheten i det. Det gjør DHÅ ved nettopp å binde Faderen og Sønnen sammen.

Og da er vi tilbake til Karl Rahners anliggende: å tenke at Gud er trinitarisk, er ikke spekulasjon. Slik Gud møter oss i frelseshistoria, som skaperen, som frelseren og som forløseren, slik er Han virkelig i sitt vesen. Eller rettere: fordi Gud, i sitt vesen er en og likevel tre, kan vi vite at den skjulte Gud i skapelsen ikke er noen annen enn den åpenbarte Gud på korset, slik Gud selv har gitt seg tilkjenne gjennom DHÅ.

Å tenke trinitarisk om Gud er dessuten å vite at det å være en kristen, er å være sant menneske. Å være frelst er å vende tilbake til skapelsens opprinnelse, dvs, det å være i Guds bestemmelse med sitt liv. Denne enhet mellom skapelsen og frelsen blir umulig om vi ikke tenker Gud trinitarisk! Og, - først ved denne enhet ser vi hvor meningsløst det er å rive en person i triniteten løs fra de andre, som om den ene kan «eksistere» eller «fremtre» uavhengig av de andre. Gjør vi det, tenker vi filosofisk om Gud og ikke kristent. For det er Gud selv (det indre-trinitariske Guds vesen) som definerer seg i den frelseshistoriske økonomi! Det er en enhet og en sammenheng mellom den immanente og den økonomiske trinitet!