Hvorfor filioque?

Det lutherske verdensforbund har nå anbefalt sine medlemmer å sløyfe filioque-leddet i Den nikenske trosbekjennelsen for på den måten å komme de ortodokse kirker i møte. Nikenum ble vedtatt på kirkemøtet i Konstantinopel 381. Der bekjenner vi at Den Hellige Ånd «utgår fra Faderen». I vest ble det etter hvert vanlig og omsider også vedtatt å tilføye Sønnen (latin: filioque). Dette ble ikke godtatt av kirken i øst og førte til det store skismaet i 1054. Reformatorene overtok arven fra vestkirken og har derfor filioque-leddet som forpliktende bekjennelse for sine prester.

Som luthersk teolog er jeg opptatt av å begrunne og forsvare vår bekjennelse med Skriften. For ikke så mange år siden prøvde jeg å finne den bibelske begrunnelsen for filoque. Men jeg fant ingen skriftsteder som overbeviste meg. For filioque handler ikke om Åndens utgytelse eller utsendelse, men om hans utgang innad i treenigheten. Dette skjelner Jesus mellom i Joh 15:26 hvor han sier at han skal sende sannhetens Ånd som utgår fra Faderen.

Det nærmeste jeg kommer, er Gal 4:6 hvor han blir kalt Guds Sønns Ånd. Det må bety at Sønnen har Den Hellige Ånd i sin guddommelige person. Dette er en forutsetning for at han kan utgå fra ham, men ikke noe bevis. For vi vet ikke hvordan det hele henger sammen. Det er noe gåtefullt både over Åndens utgang fra Faderen og at han er en egen person som roper «Abba! Far» fra Sønnens hjerte. Vi har bare fått et lite det glimt inn i Den hellige treenighet, og det er ikke nok til å trekke en sikker linje videre.

Dessuten, er det nødvendig for oss å kikke inn i dette? Vi trenger ikke å vite mer enn det som er nødvendig til frelse. For evangeliet i dette verset handler ikke om Åndens utgang, men om den fortrolige tillit Sønnen har til sin Far, og som også vi får gjennom hans Ånd. Likeså er det en stor trøst i Joh 15:26 at ingen ringere enn Faderens egen Ånd skal vitne gjennom oss når vi møter motstand for evangeliets skyld. Jeg skulle ønske at vi i denne saken kunne gjøre som Luther når det gjaldt utvelgelsen, å nøye oss med det som Skriften har åpenbart, til trøst og oppbyggelse.

Men nå har vi fått denne forpliktende arven fra våre fedre, og da er vi tvunget til å forholde oss til den. Den snek og presset seg inn i løpet av flere hundre år. Teologer som Tertullian (160-225), Ambrosius (339-397) og Augustin (354-430) skal ha uttrykt seg på denne måten. Men det ble ikke brukt i bekjennelsen før på kirkemøtet i Toledo i 589 for å avgrense seg mot vest-goternes arianisme. Men dette kirkemøtet var ikke samlende for kristenheten. På tross av press forholdt kirken i Roma seg lenge avventende. Første gang det ble brukt av paven i Rom, var i 1014. I Sør-Italia kom det inn 1098 og i Paris så sent som 1240. Først på konsilet i Lyon 1274 ble det vedtatt som offisiell katolsk kirkelære, altså lenge etter det store skismaet.

Så ble det altså overtatt av våre lutherske fedre, og da må jeg spørre, var det som en teologisk sannhet, en kreftsvulst eller et rudiment? Selv har jeg ikke funnet mer enn det siste i det lille jeg har fått med meg av dem.

Det var meningen det skulle være et vern mot arianismen som fornektet Sønnens guddom. De ville på den måten likestille Sønnen med Faderen. Men Den Hellige Ånd er jo også likestilt med disse to, enten han utgår fra den ene eller fra dem begge. Derfor kan jeg ikke se at det er nødvendig av hensyn til det. Er ikke den opprinnelige Nikenum nok? Dessuten, dersom det ikke kan begrunnes med klare skriftsteder, blir det da et sannhetens vern som belte om livet?

Jeg kan heller ikke kjøpe østerlendingenes grunn til å avvise filioque, nemlig at Faderen er alle tings opphav. Behøver dette å være et hinder for at Ånden også har et indirekte opphav i Sønnen? Eller er det i det hele tatt rett å bruke dette begrepet? For «utgår» sier vel egentlig ikke noe om Åndens opprinnelse. Det er heller et uttrykk for hans forhold til Faderen. Derfor må jeg spørre om deres gudsbilde er farget av Origines filosofi. For selv om de hadde forkastet ham som vranglærer, beholdt de visst noe av hans tilbøyelighet til å skille personene ad som ulike stadier i guddommen. Da syns jeg mer om vesterlendingenes premisser når de brukte menneskelige analogier til å forklare enheten, selv om de noen ganger gikk for langt (Hägglund: Teologins historia.1967 s.47 og 65-67). Jeg undres på om dette har påvirket begge parters holdning til filioque-leddet.

Jeg har prøvd å sette meg inn i historien og de teologiske tankegangene bak dette leddet. Men det er uoverkommelig for en vanlig teolog som meg. Jeg må si det er frustrerende å være forpliktet på noe som man ikke kan få en skikkelig forklaring på. Dette kan vel ikke være meningen med bekjennelsen? Den skulle vel heller være en hjelp til å oppdage det som står skrevet. Men nå har jeg Skriften, og selv om jeg ikke kan finne noe som motsier dette dogmet, kan jeg heller ikke finne klare skriftsteder som beviser det.

Og vi skal vel ikke si mer enn Den hellige skrift?

Nils Borge Teigen, Lebesby

https://www.fbb.nu/artikkel/gaar-ikke-den-hellige-aand-ut-fra-baade-faderen-og-soennen/