Hvorfor gå til gudstjeneste?

Med utgangspunkt i en spørreundersøkelse og noen intervjuer skrev Dagen like før siste årsskifte (30. og 31.12.13) om holdninger til kirke og gudstjeneste. Alle som var med i spørreundersøkelsen, er medlemmer i Den norske kirke. Intervjuene ble utført i forbindelse med en skolegudstjeneste i Fagerborg kirke i Oslo. Både presten og noen skoleelever er intervjuet. I tillegg gjengis noen kommentarer fra blant andre Helga Haugland Byfuglien, preses i Bispemøtet, og Jens-Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet.

I følge spørreundersøkelsen takker en av tre mellom 18 og 29 år nei til å besøke en gudstjeneste, selv om de blir personlig invitert. Som en kommentar sier en av de unge at selve ordet kirke ikke er «veldig fett». En annen sier at kirken «oppleves på en måte litt kjip». Kirken forbindes med «en prest som preiker og leser i Bibelen». Da kan «til og med vi kristne» synes det er «litt kjedelig». Dersom de unge selv skulle invitere venner til en gudstjeneste, er de engstelige for at andre ville få samme opplevelse.  De mener gudstjenestens form er tilpasset 50-åringer og derfor et problem når det gjelder å få ungdom til å gå i kirken.

Presten sier at ungdoms skepsis til gudstjenester i stor grad skyldes at de har for få møter med kirken. Han tror også ungdom kan oppleve noen gudstjenester som mindre relevante. Haugland Byfuglien ser kontakten med ungdom som en utfordring for Den norske kirke. Hun erkjenner at kirkens ungdomsarbeid har mindre oppslutning enn for 20 år siden.

Skolegudstjenesten ble avsluttet med korsang. Dette er de unge positive til. Kor er en måte å gjøre kirken «kulere» på. Men det må være lovsang heller enn salmer. Presten tror bidrag fra folk selv kan få opp interessen for kirke og gudstjeneste. Han ser det som en oppgave å endre gudstjenesten, slik at unge kan oppleve den som mer relevant. De må møte en måte å snakke om sitt liv på som er gjenkjennelig for dem. Haugland Byfuglien sier at det er kirkens oppgave å være relevant for alle mennesker i alle livsfaser.

I den nevnte spørreundersøkelse har ikke bare personer mellom 18 og 29, men et representativt utvalg av personer over 18 år gitt uttrykk for hva de ville svare dersom de ble invitert med på en gudstjeneste. Seks av ti ville blitt med dersom de ble invitert. En personlig utfordring fra en bekjent eller venn ser altså ut til å ha stor betydning. Som Haugland Byfuglien påpeker, er dette gledelige tall. På spørsmål om hvilken kultur kirken har for å invitere folk til gudstjeneste svarer hun at dette nok varierer fra person til person. Hun tror mange kirkefolk er sjenerte, fordi terskelen er ganske høy for å komme på en vanlig gudstjeneste. Haugland Byfugliens utfordring til både enkeltpersoner og menigheter er å få terskelen ned. På den måten kan flere føle seg velkommen og få en oppfatning av kirken som relevant.

*

Det som sies av preses, presten og de unge gudstjenestebesøkende i Fagerborg, har en fellesnevner: Et ensidig fokus på den enkeltes private forventninger. De unge evaluerer gudstjenesten ut fra kriterier som best passer på et underholdningstilbud. Vurdert ut fra det avisen skrev, er det vanskelig å få øye på at andre perspektiver enn hva som oppleves kjedelig eller kult, overhodet er innenfor horisonten.  Et kjernebegrep for presten og biskopen er relevans. Alle skal oppleve at kirken er relevant for dem. Det gjelder for presten og andre med ansvar for gudstjenesten å treffe forventningene til dem som kommer.

Verken den ungdommelige oppfatning av tradisjonelle gudstjenester som kjedelige eller kirkeledelsens betoning av relevans er noe nytt. Snarere er det slik at dette er det har vi vært vant til å høre i tiår tilbake. Med stor iver har den ene reformen etter den andre vært innført. Det uttalte målet er alltid å gjøre gudstjenesten mer ”relevant og tilgjengelig”. Når det gjelder midlene, er det ikke vanskelig å se inspirasjon fra for eksempel underholdningskultur. Ønsket om større oppslutning resulterer i tilpasning til allmennkulturen. Men resultatet er ikke større oppslutning om gudstjeneste og menighetsliv. Likevel anbefales mer av samme ”medisin”.

En skulle tro at det å ”trekke folk” er det viktigste. Det tales ensidig om hvilke reaksjoner og opplevelser en ønsker en kirkegjenger skal sitte igjen med, ikke egentlig hvorfor en vil at mennesker skal komme. Er da ikke innholdet, hva som forkynnes, lenger så viktig? Hvorfor formidles det ikke klarere og oftere at det i en gudstjeneste er Gud som vil ha oss i tale? At det ikke er jeg og mine forventninger som skal være i sentrum? At det ikke er bekreftelse av meg selv i det uendelige jeg først og fremst trenger?

Jens-Petter Johnsen sier at den personlige kontakten ofte er avgjørende for om folk kommer til kirken eller ei: ”Vi er svakest på å frimodig invitere med oss kjente og ukjente naboer”.  Dessverre kjenner mange av oss seg veldig godt igjen i dette. Vi er redde for å støte noen, redde for å trenge oss på. Dessverre kan manglende frimodighet gjøre seg gjeldende også når vi vet vi kan forvente en rett gudstjeneste, en gudstjeneste som er relevant i egentlig forstand: Et møte med Jesus Kristus som veien, sannheten og livet. En rett gudstjeneste kan hjelpe oss i kampen for større frimodighet, til å være Kristi vitner for våre medmennesker.
En utvannet, menneskesentrert forkynnelse kan vanskelig hjelpe noen på dette området. Den er ikke egnet til verken å vekke troen eller å gi hjelp til å bli bevart i troen. Det glatte og strømlinjeformede fra en prekestol genererer kanskje velvilje hos et stort publikum, men knapt noen trofast kirkegjenger.

La oss invitere til gudstjeneste der Guds ord blir rett forkynt. Det gir alltid håp.