Leif Andersen:
Gud og det onde
Bibelselskabets Forlag
København 2020
162 sider
Vi møter Leif Andersen igjen i kjent, utfordrende stil. Mange kjenner ham som generalsekretær i Lagets danske søsterbevegelse, og lærer og lektor på Menighedsfakultetet i Århus. Det spruter når Leif Andersen skriver. I 1989 kom boken Gud, hvorfor sover du? på norsk. Andersen stiller knivskarpe spørsmål. Men de springer ut av dype erfaringer og en gjennomgripende kamp med tvilen. Det virker som Andersen er slept og slipt gjennom tvilens trange nåløye og har fått skrellet av mye av troens trygghet pluss alle kristelige talemåter. I 2004 kom Ateistisk andaktsbok på norsk.
En boktittel som Gud og det onde er vel ikke det de fleste henter med seg fra bokbordet. Men boken er like rett på sak som tittelen. Han går rett inn i trafikkulykker og massakre og spør om Gud er svak eller grusom eller rett og slett borte. Går det an å holde Guds allmakt og hans godhet sammen?
Andersen makter både å ta spørsmålene på alvor, og å vende spørsmålene mot den som spør – (nesten) uten å spolere nærheten og lidelsesfellesskapet. Han har opplevd mye død i sin familie: ”Inntil nu altid grim død. Pinefuld død, skamfuld død, langtrukken død, pludselig død, utidig død. Det, vi endnu har til gode at opleve, er det, nogle kalder den gode død” (side 13). Andersen avkler lettvinte trøstemodeller som leting etter hvorfor og mening.
Av og til undrer jeg meg på hvem Andersen duellerer med i teksten. Er stilen hans apologetikk, polemikk eller brobyggende, anti-kanaans-språk? Han fører et språk så gnistrende og kontrastfullt og grenseoverskridende at jeg spør: ”Hvem kan tåle dette?” Det er så unorsk – uten at det er en anklage. Men er det dansk? Språket kan til tider minne om intern sjargong på et fakultet, eller et lunchrom hvor man overgår hverandre i ”gode formuleringer” – ja, noen ganger kan det oppleves som kjekkasseri: ”Nej, så lett slipper den Almægtige ikke” (side 58). Jeg aner en polemiserende Kierkegaard i ryggmargen hans, ikke minst når han skriver at Jesu forventning om etterfølgelse er et nesten umulig spenningsfelt å leve i: vi befinner oss i nesten permanente kompromisser og ugjennomsiktigheter (side 121). Hvor blir det av gjenfødelse og barnekår og Jesu vennskap i disse finslipte paradoksene? Jo, han skriver riktignok at ”Kristen tro er ikke en mening. Den er en relasjon” (side 130).
Noen ganger går det litt fort i svingene. Jobs bok har ikke som eneste tema lidelsens problem (side 13). Den handler også om Jobs paktstroskap, for Jobs bitre, rasende anklage mot Gud (side 21) er jo et sterkt trosuttrykk. Det blir også skjevt å omtale sannhetskommisjonen i SørAfrika utelukkende som ”Tilgivelse uden retfærdighed” (side 122-23). Forutsetningen for amnesti var jo at overgriperen ga en beskrivelse av hendelsen så fullgod at de overlevende kunne godta den. Alle som har vært i en krise vet at når partene kan bruke de samme ordene (gresk: homologein) om det som har skjedd, da er en helbredende forsoning blitt mulig.
I kampen for Guds allmakt og godhet finner Andersen en fruktbar analogi i Nils Bohrs komplementaritet. ”En partikkel kan måles på både hastighed og position – bare ikke samtidig. En foton kan iagttages som både partikel og bølge – bare ikke samtidig. Tilsvarende kunne man måske sige, at Gud kan anskues som fuldkomment god og fullkomment almægtig – bare ikke samtidig” (side 129-30).
Den som ønsker en vennlig hånd som kan lede en gjennom sorgens landskap, bør nok finne en annen bok. Denne boken er heller til dem som kjemper med Gud selv og nekter å slippe ham før han velsigner, og til dem som er nær ved skipbrudd mellom Guds godhet og hans allmakt.
Tittelen på første kapittel er verdt hele boken: ”Hvorfor holder ikke Gud det præsten lover?” Det er syv ord til ransakelse både for predikant og tilhører.
Harald Kaasa Hammer