Hvorfor kommer kravet om liturgisk fellesskap med kvinnelige prester først nå?

Hvis Olav Fykse Tveit har rett i at Den norske kirke (Dnk) avklarte spørsmålet om kvinnelige prester for flere tiår siden, er det oppsiktsvekkende at den ikke allerede den gang sikret allmenn tilslutning til nyordningen.

Olav Fykse Tveit, preses i Den norske kirke, hevder i Vårt Land/Verdidebatt 23. november (Samarbeidsnekt er ledelsens ansvar) at ordningen med kvinnelige prester er læremessig avklart i Dnk for flere tiår siden, og at alle prester av den grunn må forutsettes å slutte opp om den i praksis. Jeg mener at det historiske premisset for denne påstanden ikke holder, og at Dnks behandling av spørsmålet gjennom flere tiår vitner om dette.

Det var staten som påførte Dnk ordningen med kvinnelige prester ved hjelp av et kirkelig mindretall. Ingen læremessig avklaring lå bak. Biskoper og andre protesterte mot ordinasjonen av Ingrid Bjerkås i 1961. Dette har jeg redegjort utførligere for i et innlegg på VL Verdibatt og i Dagen i oktober. Selv når det særlig fra 1970-tallet av ble flere tilhengere av ordningen med ordinasjon av kvinner, ble ikke saken avklart i ansvarlige organer. Dette kom senere etter at ordningen var innført og hadde fått gjøre sin gjerning og også i praksis satt mennesker under press om å revurdere sin oppfatning. Press fra det politiske miljø var en del av bildet. Det var en kirkelig unormal situasjon, til dels på grunn av Dnks mangel på egne representative organer. Det blir derfor feil når man nå forholder seg til spørsmålet som om det ble behandlet på en kvalifisert kirkelig måte den gangen. Dermed legger man et normalitetens teppe over statskirkeligheten på 1900-tallet med dens åpning for politisk innflytelse over kirken.

Og var det som Tveit hevder, er det oppsiktsvekkende at kravene han nå fremmer ikke ble stilt på 1960- eller 1970-tallet. At det ikke skjedde, er nettopp et argument for min historiefortelling her. Det at Dnk, eller rettere sagt statsmakten, gikk såpass varsomt fram i dette spørsmålet, viser bevisstheten om det kirkelig urimelige i det som skjedde. Det ble heller ikke satt noen tidsbegrensning på praktisk motstand mot ordningen med ordinasjon av kvinner; åpenhet for to syn ble ikke forstått som «tålmodighet» med slike som trengte tid på å tilpasse seg. Kirkens gamle syn var snarere fortsatt hovedløpet i kirken selv om stat og hamarbiskop på underlig vis hadde innført noe nytt og omstridt.

Ole Fr. Kullerud

(På trykk i VL 30.11.20)