Hvorfor konverterer de til den romersk-katolske kirke?

Hyppigheten av konversjoner varierte. I tidsalderen med konfesjonelle motsetninger og polemikk fram mot ca. 1750 var det mange, færre deretter i en tid med rasjonalisme og mindre vekt på forskjeller mellom kirkesamfunnene. Dette ble igjen annerledes etter den nye bølgen med konfesjonalisme etter napoleonskrigenes slutt omkring år 1814. Mens konversjonene nesten opphørte etter Annet Vatikankonsil, begynte de å ta seg opp igjen under Johannes Paulus II’s pontifikat (1978-2005).

Werner viser også hvordan konversjonsmotivene har variert med tiden. Fra napoleonskrigene, preget av den såkalte «ultramontanismen», ble pavedømmet alt viktigere i den romersk-katolske kirke og en motivasjonsfaktor ved flere konversjoner. Ved slutten av 1800-tallet fikk den liberale teologien innflytelse i de lutherske kirkene, og nå ble pavens antimodernisme en viktig grunn til at flere konverterte. En interessant forskjell mellom kvinnelige og mannlige konvertitter som framgår av en av flere spørreundersøkelser om konversjoner som forfatteren anvender (Sverige 1935), er at bare kvinner angir sakramentstilbedelsen som motiv, mens menn i større grad betoner lærespørsmål. Etter Annet Vatikankonsil (1962-65) taler den romersk-katolske kirke offisielt ikke lenger om «konversjon», men om «opptagelse i den katolske kirkes fulle fellesskap», og denne «upptagningen» er, skriver Werner, «insatt i ett ekumeniskt sammanhang». Den som melder overgang, bekjenner den katolske kirkes tro «utan att därmed ta avstånd från någon annan religion eller konfession». Det positive står dermed i fokus. I dag er heller ikke kirkens hierarkiske struktur og faste lære fremtredende konversjonsmotiver, men snarere åndelige verdier som «gudsgemenskap», mystikk og helliggjørelse. Dette er i tråd med den romersk-katolske kirkes justerte selvforståelse fra og med Annet Vatikankonsil: fortsatt den sanne kirken, men med kirker ved siden av seg som også har del i frelsesverket, om enn i mindre fullkommen forstand. Likevel skimter forfatteren en ny trend på 2000-tallet hvor det læremessige og kirkens autoritet igjen er i fokus. Birgitta og Ulf Ekmans overgang for noen år siden er et eksempel på dette. Blant enkelte, særlig yngre, konvertitter i Norden er nå dessuten den eldre liturgien en grunn til å konvertere, et trekk forfatteren mener henger sammen med interessen for ritualer i vår tid. Når liturgien i dag ellers ikke er en så sterk driver i retning av konversjon til den romersk-katolske kirke, som Werner skriver, bunner vel det i, tenker jeg, at de liturgiske forskjellene har blitt mindre. De protestantiske kirkene har blitt liturgisk fornyet, og den romersk-katolske kirke har lagt om sin liturgi.

Særlig den romersk-katolske kirkes angivelige fasthet og autoritative basis framholder flere av konvertittene som motivasjon. Dette går igjen over flere historiske perioder. Samtidig får vi ikke tak i hva som konkret ligger i en del av parolene, dypere åndelig liv osv. Forfatteren er her selvsagt utlevert til hvor mye kildene sier. Men hun ordlegger seg slik også om sin egen konversjon: «Gud har jag alltid trott på, men den katolska trosläran erbjöd en logiskt sammanhängande förklaring på tillvarons mysterier. Den historiska kontinuiteten tilltalade mig, liksom också kyrkans hierarkiska struktur och bekännelse till evigt giltiga sanningar.» Opplevelsen av å ha «kommet hjem» som flere av dagens konvertitter fremholder, kan man naturligvis ikke fradisputere dem. Hva gjør nettopp en slik konversjon til en erfaring av hjemkomst?

Werners perspektiv er skandinavisk, og på flere punkter sammenligner hun, slik at visse forskjeller i religionslovgivningen (med Danmark som mest liberalt ved midten av 1800-tallet) får betydning for mengden av konversjoner. Svenske forhold vies betydelig oppmerksomhet, ikke minst de praktiske innretningene i Roma for å lette situasjonen for dem som ville konvertere eller hadde konvertert der. Dronning Kristina (1626-89) er viktig, og Werner kontekstualiserer hennes konversjon ved å gi eksempler på andre fyrstekonversjoner i Europa i samtiden. Vi får også høre om prestene som i hemmelighet var katolske i vårt land i den etterreformatoriske tiden, i Onsøy og Tønsberg for eksempel. Om forholdene hos oss har jo Garstein og senere Laugerud skrevet utførlig.

Boka er godt skrevet. Også enkelte tilfeller hvor personer konverterte tilbake til den lutherske kirke nevner forfatteren, også innvendinger mot egne analytiske grep, dessuten personlige overtramp som konvertitter gjorde seg skyldige i. Hun unnlater ikke å nevne sekulariseringen som en forutsetning for den åpne katolske misjonen i Norden. Framstillingen av den lutherske kirke synes jeg gjennomgående er etterrettelig. Noen utsagn fremstår på sin side forenklende, som når det sies at den protestantiske reformasjonen innebar et brudd med middelalderens kirke, mens den katolske reformasjonen på sin side ville «verne og befeste» denne. Snarere vokste vel den tridentinske katolisismen fram som konsolidering av én tradisjonsstrøm innen middelalderkatolisismen. Noen underlige uttrykksmåter finner jeg i boka, som for eksempel av kardinal Arborelius i Stockholm, om klostrene som kanaler for å «förmedla kristen gemenskap till privatreligiösa lutheraner». Er det ikke-«praktiserende» kardinalen tenker på her? Troende lutheranere som går i messen og deltar i et kristent fellesskap er vel ikke privatreligiøse.

Boka har henvisninger og angivelse av kilder og litteratur. Konversjonsberetningene som boka gjør oppmerksom på, letter videre arbeid med disse spørsmålene. Og jeg tenker det er mer arbeid å gjøre på dette feltet for å finne ut hva som dypest sett beveger mennesker til å melde overgang til den romersk-katolske kirke.

Yvonne Maria Werner (2021), En kort introduktion till Vägen till Rom: Om nordbors konversion til den katolska kyrkan, Stockholm: Veritas förlag (Veritas skriftserie 3), 193 s.