Hvorfor luthersk – i dag?

En mener at de mange skillelinjene som går gjennom kristenheten, er et dårlig vitnesbyrd, - det ville vært så meget bedre om en kunne stå sammen og være ett. Internasjonalt signaliserer – dessverre – betegnelsen «luthersk» ofte at en representerer en liberal og bibeloppløsende teologi.

Dernest er det mange i dag som spør seg om ikke hele det lutherske prosjektet fra reformasjonsårhundret er gått ut på dato. En sier gjerne at den gang var spørsmålet etter en nådig Gud det mest brennende spørsmål mennesker strevde med. Og den lutherske gjenoppdagelsen av evangeliet representerte det beste og sjelesørgerisk klareste svaret på spørsmålet.  Men i dag er det andre spørsmål mennesker er opptatt av, - ingen spør etter en nådig Gud lenger. Derfor ser man det som er lutherdommens hjertesak som noe som er irrelevant. Skal kirken med sin forkynnelse få det moderne menneske i tale, må den i stedet ta opp det som dagens mennesker strever med og er opptatt av, og svare på det som er menneskenes følte behov.

Til dette siste punktet er det å svare at spørsmålet etter den nådige Gud, aldri er noe et menneske stiller av seg selv. Det er et spørsmål som bare kan skapes av forkynnelsen, - og dette er faktisk en av forkynnelsens hovedoppgaver. Spørsmålet etter den nådige Gud forutsetter et minimum av bibelkunnskap, først og fremst kunnskap om hva Bibelen lærer oss om hvem Gud er: Han er Skaperen, den allmektige og hellige, som er all jordens dommer, den som hvert menneske skal svare regnskap.

Dette er en sannhet mennesket til alle tider har vært på flukt fra, - ikke bare det moderne menneske. I dagens vestlige kultur kommer dette ikke sjelden til uttrykk på det vis at mennesker sier at «hvis det i det hele tatt finnes en Gud, er det en selvfølge at han skal være nådig og godta meg slik som jeg er.» En dommens Gud vil en ikke vite noe av. «Gud tilgir nok, - det er jo jobben hans», sa Voltaire, og med det setter han ord også på det moderne menneskes tro på at nåde er noe vi har krav på, likesom vi også kan kreve Gud til regnskap når livet går oss imot.

Dette er alt sammen uttrykk for en rådende antinomisme i kulturen. Antinomismen stiller seg motvillig til Guds bud og Guds lov, ja, til at Gud i det hele tatt har rett til å stille krav til mennesket. Da er det mye behageligere å kunne stille krav til Gud. Den postmoderne filosofen Foucault mener at det å si til mennesker at noe er rett og noe annet galt, er et overgrep og representerer en type hersketeknikk. Det sier seg selv at i et slikt klima blir det å kalle mennesker til omvendelse ikke populært. Det å tale om synd mot Guds bud kalles mørkemannssnakk.

Men er der ingen lov, blir der heller ikke noe evangelium. Det bibelske evangelium bli meningsløst dersom mennesket ikke oppfatter seg selv som en synder som har med en hellig Gud å gjøre. Hva skal en da med en stedfortreder som soner min synd? Hvorfor skal en behøve å be Gud om syndenes forlatelse, når det er så meget enklere å tilgi seg selv?

I møte med disse strømdragene og tankene som gjør seg gjeldende i tiden, ligger det en utfordring til forkynnelsen om å holde frem Bibelens tale om hvem Gud er og hvem mennesket er. Det er akkurat dette Paulus gjør i sin tale på Areopagos (Apgj 17,22-31). Dette er den eneste talen i NT som har adresse til mennesker som er helt kirke- og Bibelfremmede. I talen starter apostelen med forkynne om Gud som Skaperen og om mennesket som hans verk (v. 24-29). Dette innebærer at mennesket er en skapning som må svare Gud regnskap, og Gud har selv utpekt den som skal være Dommer over levende og døde (v. 30f). Fordi det er dette som er virkeligheten, sier apostelen: «Derfor befaler Gud nå alle mennesker alle steder at de skal omvende seg!» Gud kommer ikke med en høflig henstilling: «Kan du tenke deg å forandre livsstil?» Nei, han komme med en befaling, en befaling som krever omvendelse.

Med dette sies der to avgjørende ting: Som Skaperen av alle ting viser Gud seg som Gud i at han har rettmessig krav på mennesket. Mennesket er på sin side – som skapning – henvist til å bøye seg for Den allmektige og hellige. Her er ikke rom for parlamentering eller protest. Det avgjørende er ikke hvilke spørsmål mennesket måtte ha å stille Gud, men hva Gud vil spørre meg om.

På denne måten forkynner Paulus Loven: Loven er intet annet enn en åpenbaring av Guds hellighet og majestet, og derfor absolutt. Loven setter mennesket på plass. Loven fratar mennesket innbilningen om egen autonomi. Loven krever mennesket til regnskap. Loven kaller til omvendelse. Loven peker på det første bud: Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Loven avslører sannheten om det falne menneske: I all sin selvrettferdighet er det en avgudsdyrker som har satt sitt eget ego i Guds sted. Loven roper til samvittigheten: Skyldig, skyldig!

Der dette blir hørt og tatt imot, skapes det samme spørsmålet som lød etter Peters tale på Pinsedag: «Hva skal vi gjøre for å bli frelst?» (Apgj 2,37). Forkynnelsen hadde skapt spørsmålet etter den nådige Gud. Og der dette spørsmålet stilles av hjerter som er rammet av Guds ord, der blir det tørst etter evangeliet, etter å få høre om Han som kom «for å søke og frelse det som var fortapt.»

Vi ser med dette at det som er noe av sentrum i den lutherske tro og bekjennelse, sannheten om lov og evangelium, i høy grad er aktuelt også for dagens mennesker. Men det er forkynnelsen som gjør det aktuelt. For i sann bibelsk forkynnelse stilles mennesket under Guds tiltale: Gud kommer ikke det falne menneske i møte på dets egne premisser, men tvinger mennesket til å møte Ham på Hans premisser!

I Konkordieformelen (det siste av de lutherske bekjennelsesskriftene, 1570) sies følgende: «Forskjellen mellom lov og evangelium er et særlig herlig lys som tjener til at Guds ord blir rett delt og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forklart og forstått …» (FC SD 5.1) Dette betyr at Gud i og med dette «herlige lys» har gitt en tolkningsnøkkel til Den hellige Skrift, en tolkningsnøkkel som ikke bare gjør at Skriftene forstås rett, men som også gir klarhet i troen. En slik troens klarhet er uomgjengelig nødvendig for at samvittigheten skal ha fred, og for at troen ikke skal gå seg vill i lovisk selvstrev. Det er denne troens sannhet som har sin kjerne i læren om rettferdiggjørelsen for Kristi skyld uten medvirkning fra vår side (Rom 3,21-28), en trossannhet som Luther kalte «den artikkel kirken står og faller med.»

Loviskhet er alltid uttrykk for at en blander lov og evangelium i stedet for å skjelne rett mellom dem. Bare når det skjelnes rett, kan evangeliet lyde «klart og rent» (slik det formuleres i bekjennelsen). Der lov og evangelium blandes, får en fariseisme og lovtrelldom, selvstrev og fortvilelse.

Det er den lutherske kirkes skatt at disse sannheter her er sett og erkjent klarere enn i noen annen teologisk tradisjon. Samtidig er dette en erkjennelse som må vinnes påny i hver generasjon. Og dét er slett ikke selvsagt, det må tilkjempes og fornyes. Problemet er ofte at ordene og trossannhetene kan lyde velkjente, og derfor så selvsagte at det er lett å tenke at det er andre saker som er langt viktigere å engasjere seg i, det er andre ting som «brenner». Da står en i fare for at de mange gode og viktige saker kommer til å skygge for det som er selve Saken, og som ofte har vært samlet i de tre slagordene «Kristus alene», «Troen alene» og «Skriften alene».

Disse sannheter er noe en aldri kan vokse fra, bare stadig dypere inn i.

(Denne kronikken stod først i avisen Dagen.)