Hvorfor skriver ikke Gud på himmelen? Litt om min tvil. Mest om min tro

I denne boka arbeider Espen Ottosen med en spørsmålsstilling som har fulgt ham hele hans voksne liv, hvorfor Gud ikke gir seg mer umiddelbart til kjenne, med ungdomslederens ord: hvorfor Gud ikke skriver på himmelen. Ottosen løser problemet ved å peke på frelseshusholdningens primat. Tro på Guds eksistens er ikke det egentlige poenget. Han argumenterer likevel for Guds eksistens for å minske eller «plassere» trosvanskeligheten der den hører hjemme. Utviklingslæren trenger ikke å komme i konflikt med troen i og med at den har begrenset rekkevidde; det er mye den ikke sier noe om, blant annet hvordan livet ble til.

Ottosens bok vitner om omfattende lesning, men er ikke båret av et eget konsept. Forfatteren er både uredd og ærlig. Det er en mangfoldig fremstilling. Vekten ligger på norsk og angloamerikansk debatt. På plussiden noterte jeg gode og treffende ideer og observasjoner. Ottosen påpeker paradokser og inkonsekvenser i konsepsjoner som han går i debatt med.

Men boka er ikke nyskapende. Lærd, ja, men litt pratete i form, og litt løs i argumentasjonen noen ganger. Det er mye sitater, mange innføres ikke. Ottosen skriver at mange ser ut til å tenke at det holder å finne ut etter døden om det er et evig liv (s. 167). Livet er vanskelig for mange, vil jeg minne om, og det er menneskelig talt ulike årsaker til at enkelte ikke makter å forholde seg til evangeliet. Jeg ser en moralistisk tone når Ottosen skriver at han nødig vil være garantist for at en kristen serievoldtekstsmann blir frelst (s. 207). Hvem fortjener frelsen mer enn en voldtektsforbryter?

Enkelte formuleringer stusser jeg også over, som når forfatteren skriver at frelse handler om at mennesker – på grunn av Jesus og ved troen på ham – kan komme inn i et personlig forhold til Gud, men at dette dessverre ikke skjer fullt og helt her nede på jorden (s. 197). Selv for kristne er Guds fortsatt usynlig, bemerker Ottosen. Jeg skjønner godt hva Ottosen vil si, men mener det er viktig å fremholde at det nye gudsforholdet er fullt ut realisert allerede selv om avleggelsen av det gamle menneske utstår til oppstandelsen og den endelige seieren over døden. Med fare for å ri egne kjepphester merker jeg meg også en lite sakramental profil, idet det stadig er Bibelen det henvises til som sted for gudskontakt.

Men uansett er det grunn til å kreditere Ottosen med en imponerende utgivelse som de færreste ville fått tid til ved siden av fullt arbeid og mange andre gjøremål.