Hyklersk mørkemannsjakt i Den norske kirke

Ledelsen i Den norsk kirke (Dnk) vil ikke lenger å ha to syn i embetsteologien slik den har hatt de siste 60 årene. Det er forståelig at en kristen kirke ønsker å ha en lære i et teologisk spørsmål, men i prosessen med å stramme inn og ensrette Dnk bør man vel likevel kunne forvente en viss respekt for de som tenker annerledes enn majoriteten?

Mediedekningen av tilsettingen av en vikarprest i Møre bispedømme gir inntrykk av at det er en slags variant av Taliban som er engasjert. Prest Anders Barstad forteller til NRK 10.10. 21 at han er glad for at biskopen har tatt vikarpresten på Sunnmøre ut av tjeneste, og at han «ventar no på å sjå kva som skjer med dei fast tilsette prestane med det same synet». Olav Gading, fungerende biskop i Møre, utaler til NRK 5. oktober: «at dei var klar over kvinnesynet til vikarpresten før han blei tilsett, men føresetnaden var at reglane i den norske kyrkje skulle fylgjast.»

Selv vet jeg ingenting om den aktuelle vikarprestens kvinnesyn. Så langt jeg har kunnet registrere har han ikke uttalt seg om det. Det han derimot har sagt noe om, er sin overbevisning når det gjelder prestetjenesten. Tro det eller ei, det er noe helt annet. Det er faktisk mulig å være overbevist om at presteembetet er lagt på menn og samtidig mene at kvinner kan ha andre ledende stillinger samfunn og kirke. Det er derfor viktig å kunne skjelne mellom disse to synspunktene.

Vanlig praksis for prester i Dnk, som mener prestetjenesten er kjønnsbestemt, har vært at de ikke har alterfellesskap med kvinnelige prester, og at de ellers samarbeider med kvinnelige kollegaer på vanlig måte. Normalt er det bare en prest på ordinære gudstjenester. Det hender det er flere, og praksis har da vært at det alltid er mannen som må vike dersom det er både kvinnelige prester i ornat og mannlige prester med tradisjonelt embetssyn til stede på samme gudstjeneste.

Prinsippet om at en kirke ikke skal ha to motstridende lære i viktige spørsmål, er lett å forstå, men at noen få mannlige prester (anslått til 10 -20 prester av 1 200) skulle utgjøre en reell trussel er derimot langt verre å forstå. Er anerkjennelse fra alle mannlige prester virkelig så viktig at kvinnelige prester blir utrygge om de ikke får det? Svaret burde gi seg selv. Derfor er det mer nærliggende å tro at det er ønsket om å fremstå som åpen, tolerant og inkluderende som er motivet for å tillegge disse mennene en makt og innflytelse de åpenbart ikke har. De som har makten lager spillereglene, men samtidig å prøve å skjule seg i offerrollen er hyklersk.

Det er forstemmende å se hvordan det nå bæres ved til det digitale bålet. Disse utskuddene av menneskeheten, som vikarpresten og andre med samme overbevisning tydeligvis skal regnes som, har i denne prosessen ikke noe krav om å bli forstått eller trodd hvis de skulle prøve å fortelle sin versjon om hva dette handler om. Her har øvrigheten sagt sitt, bygdedyret skriker i redsel for kvinnefiendtlighet, og mørkemennene må utstøtes, fratas stilling, inntekt og ære.

Wenche Langeland

Høgskolelektor, NLA Høgskolen

(Tidligere publisert i Dagen)