I disse #metoo-tider

Og foranledningen? Jo, de siste måneders omfattende avsløringer av uønsket seksuell oppmerksomhet og de følgene dette har for enkeltmennesker, både ofrene og dem som blir anklaget. Sistnevnte er som regel innflytelsesrike menn innen politikk eller filmverdenen, men også saker fra andre yrkessammenhenger er offentlig kjente.

Disse sakene har noen typiske kjennetegn. De som varsler, er ofte jenter, kanskje med politiske ambisjoner, på grasrota i en organisasjon. Eller det kan være snakk om unge kvinner med usikre ansettelsesforhold som søker fast jobb og inntekt. De personene det varsles mot, er oftest menn høyt oppe i et hierarki. De er til dels mye eldre enn kvinnene, har gjerne stor innflytelse og kan påvirke arbeids- og karriere-muligheter for unge mennesker. Det handler med andre ord om asymmetriske makt-forhold.

Et annet kjennetegn er høyt alkoholkonsum. Trakasseringen foregår ofte i forbindelse med «fuktige», festlige sammenkomster knyttet til arbeids- og organisasjonsliv. Folk i ulike aldre er sammen, og det drikkes åpenbart mye blant både unge og eldre. Alkohol oppfattes tydeligvis som en selvfølgelig del av den sosiale settingen, også for dem som er svært unge. At alkohol ved arrangementer i politiske ungdoms-organisasjoner har vært gratis for alle, er jo et tydelig tegn i så måte.

Vi har her å gjøre med mangel på grenser i menneskers omgang med hverandre. Noen som har makt og innflytelse, utnytter sin posisjon og viser med det at de ikke har respekt for andre og deres integritet. Godt voksne personer har i offentligheten sagt at de ikke har skjønt hvordan deres oppførsel har blitt oppfattet, og de har beklaget på det sterkeste. Når man beklager først etter å ha blitt satt under sterkt press, klinger det hele nokså hult. Det er heller ikke ukjent at alkohol brukes som en slags unnskyldning for dårlig oppførsel. Dømmekraften svekkes av alkohol, noe som selvsagt også gjelder dem som utsettes for uønskede seksuelle handlinger. I den pågående debatten er det mye snakk om varslingsrutiner innad i organisasjoner. Disse må nødvendigvis ha med grensesetting å gjøre. Og alle organisasjoner med respekt for seg selv har jo verdidokumenter. Da burde ikke refleksjoner rundt verdier og moral – inkludert følger av drikke(u)kultur – være under radaren, verken for den enkelte eller de miljøene han eller hun tilhører. Og spesielt ikke for ledere.

Det er sjelden vi har en så stor offentlig debatt som går så nær inn på personlig moral. Nye temaer ser plutselig ut til å ha blitt stuerene. Vi har jo lenge levd i et klima der moralspørsmål blir relativisert, ikke minst alt som har med seksualitet å gjøre. På skolen lærer ikke de unge lenger forpliktende normer for rett og galt i seksuallivet. I mange menigheter råder antakelig de samme trendene i opplæringen som ellers i samfunnet. I siste instans blir den enkelte dermed overlatt til seg selv når det gjelder å orientere seg i moralske spørsmål. Man havner da lett i en «det-som-er-rett for meg»-tankegang. Det kan høres fint og liberalt ut med en slik frihet, men dette er neppe like lett å hanskes med for alle. Der den enkelte bare er forpliktet overfor seg selv, kan resultatet bli at en tar seg friheter på andres bekostning. Og de frihetene noen tar seg, kan øke proporsjonalt med makt og innflytelse. Men de som nå har reagert når grenseoverskridende atferd har rammet dem, har ikke alltid kjent seg så frie. I mange tilfeller har de ønsket å melde fra tidligere, men har latt være bl.a. av redsel for å bli oppfattet som snerpete.  

I månedsvis har både nasjonale og internasjonale media nå vært fulle av #metoo-saker. Kanskje har det aldri over lang tid vært så mye fokus på seksuell trakassering av ulik alvorlighetsgrad. Det kommer stadig nye varslingssaker, også her til lands, og det er virkelig blitt satt flomlys på klanderverdig oppførsel. Ofte kommer forhold fra flere år tilbake opp. De som varsler, har kjent seg alene og ikke visst hvordan de skulle forholde seg, ofte fordi miljøet stilltiende godtok kritikkverdig oppførsel. Da må de ha kjent seg nokså maktesløse.
Men nå er dette helt omsnudd. Nå er alle ledere fulle av beklagelser. Alle tone-angivende media stiller opp og gir alle varslere en sympatisk vinkling. Nå er utgangs-punktet at varsleren alltid blir trodd. Da er det ikke rart at mange kommer med det de har brent inne med. Det betyr ikke at alt er sant. Et slikt ensidig mediekjør har utvilsomt også sin pris. De anklagede har ingen sjanse til å forsvare seg, i alle fall ikke i offentligheten. Det oppstår en ubalanse som kan ramme svært urettferdig.

Mektige menn har alltid og overalt seksuelt utnyttet sin stilling overfor kvinner som er i et avhengighetsforhold til dem. «Deres tid» – hvis man med det mener en reell holdningsendring – er nok ikke over, og en tid med generell normoppløsning er ikke egnet til å skape optimisme. Men en «skammekrok» for ukorrekt opptreden er opprettet. Og der er det for tiden ikke greit å være!