I fare for ikke å bli hørt

Hanne Nabintu Herland (2020), Tyranni. Hvordan venstresiden ble den nye herskerklassen. Ventura forlag, 205 s, ib.

Hanne Nabintu Herland blåste som en frisk vind inn i den norske samfunnsdebatten i 2008. Med et tankesett preget av verdier fra en afrikansk oppvekst utfordret hun det norske samfunnets ideologiske demontering av tradisjonelle verdier knyttet til blant annet gudstro, ikke minst slik det ble tydelig i spørsmål om multikulturalisme, kjønn og toleranse. Hennes heftige debattaktivitet i 2008/2009 endte ut i ei svært lesverdig bok fra Luther forlag, med den talende tittelen «Alarm!».

Siden har hun fortsatt å markere seg, men arenaene for hennes stemme er blitt færre og smalere. Noen av grunnene så vi allerede for ti år siden. Dels gikk Herland etter hvert over på repetisjon av seg selv; dels ble hun av main stream media ansett som en unødvendig forstyrrelse av den «nødvendige» utvikling.

Siden 2010 er det kommet flere bøker av henne, den siste i 2020 med tittelen «Tyranni». Allerede der er hennes signatur gjenkjennelig. Herland opptrer som en slags profetinne som ikke inviterer til nyanser, knapt nok til samtale. Denne gangen er fokuset i sin helhet på «hvordan venstresiden ble den nye herskerklassen». Det gyver hun løs på ved primært å hente fram en bærende ideolog for studentopprøret på 1960- og 70-tallet, filosofen Herbert Marcuse fra den såkalte Frankfurterskolen. Hele denne skoleretningen blir angrepet, med unntak av Jürgen Habermas. Hans markante justering av egen posisjon tidlig i dette årtusen gjør at hun har gitt ham positiv omtale helt siden «Alarm!» kom ut. Så også i hennes siste bok.

Marcuse og de andre tenkerne bak Frankfurterskolens «kritiske teori» blir imidlertid kraftig imøtegått. Det som særpreger dem er at de i mindre grad er opptatt av marxismens økonomiske og sosiale modell, en modell som uansett krasjlandet med kollapset av østblokken og med Kinas statskapitalisme. Nymarxismen framstår mer som et ideologisk prosjekt som vil oppløse den bestående samfunnsorden ved å undertrykke de verdier som har vært bærende for den vestlige kulturkrets. Til dette får de vesentlig hjelp av den postmoderne dekonstruktivismen representert ved filosofen Jacques Derridá. Den sosioøkonomiske revolusjonen er erstattet med kampen for en ideologisk og kulturell revolusjon. Nå er det de undertrykte gruppers tid. Jødisk-kristne verdier som klassisk kjønns- og familietenkning må bekjempes og ikke tolereres i det Marcuse med tilslutning kalte «majoritetens tyranni»

Herland framholder med stor tydelighet hva hun tenker om denne nymarxismens totale intoleranse, som dens samfunnsdebattanter gjerne framholder som sann toleranse, men som etter sin natur er repressiv (undertrykkende) mot dem som står opp mot nymarxismens ideologiske prosjekt. Et interessant grep her er Herlands bevisste bruk av «nasjonalsosialisme» til erstatning for «nazisme». Slik vil hun understreke nazismens nære tilknytning til den marxistiske statens sosiale kontroll over befolkningen, selv om fokuset forflyttes fra klassekamp til rasekamp. Hun fortsetter med å vise den rådende ideologiens religionshat og elitedyrkingen i bevegelsens globalisme. Med tyngden i egen tverrkulturell bakgrunn påpeker hun også hvordan hun ved retur til Norge som student reagerte på det hun oppfattet som en «omvendt rasisme» når grupper av mennesker fra andre land ble stakkarsliggjort og ikke ansvarliggjort i sitt nye land. Dette er tanker som også professor Jostein Gripsrud ved Universitet i Bergen har satt ord på som «de lave forventningers rasisme».

Herland angriper og gjør forsøk på å demontere. Har hun dertil et konstruktivt prosjekt? Hennes viktigste positive anliggende er å vinne tilbake definisjonsmakten til det «liberale». Hun vil kombinere tradisjonell konservatisme og liberalisme med den grad av slektskap som disse ideene hadde hos tenkere som John Locke og Edmund Bruke. Den opprinnelige liberalismen bygger på kristen rasjonalitet og et kristent menneskesyn og «vektlegger individuell frihet fra statens kontroll, … fra gruppepress og autoriteters overformynderi». Dette kontrasterer Herland med den politisk rådende nymarxismen.

Boka tar altså opp vesentlige spørsmål knyttet til ideologi og samfunn. Likevel står forfatteren, til forskjell fra en annen verdikonservativ samfunnsdebattant som Asle Toje, i fare for ikke å bli hørt. Det er egentlig å beklage, samtidig som det lar seg forklare. La meg først si litt om bokas manglende kvaliteter som bok. Den har irriterende mye språklig kluss, dels ortografisk, dels elementære grammatiske spørsmål og dels mangel på hjelp til forfatteren til å forenkle og forbedre språket ganske mange plasser.

Verst er likevel de uendelig mange repetisjonene av poenger, ja, mange og lange avsnitt kommer igjen og igjen gjennom boka nærmest identisk, dels i et overflødig noteapparat, dels i ei definisjonsordliste bakerst og dels gjennom brødteksten. Det gjør boka til en irriterende leseopplevelse. Forfatteren står på denne måten fram som ganske monoman, men et poeng blir ikke sterkere av å gjentas til det kjedsommelige. Forlaget burde ha gjort en mye tøffere jobb og kunne uten å ta bort poenger og argumenter ha fått boka ned 25-50 % på størrelsen.

Denne frigjorte plassen kunne brukes til mer drøfting og diskusjon. Nå er det alarmklokkene som ringer. Herland støter i basunen. Påstandene er sterke. Potensielle motdebattanter vil stedvis kunne dra kortet om stråmansargumentasjon. Potensielle meddebattanter holder avstand for ikke å bli stigmatisert. Her var Herland bedre i «Alarm!» i 2010. Hvorfor går hun ikke inn i reelle debatter også i 2020? Hvorfor får vi ikke vite hvem hun diskuterer med i vår samtid? Hvem støtter hun seg til og henter argumenter fra? Herland er ikke del av en samtale; hun nøyer seg med å proklamere. Slik blir leseren plassert i en forvirrende posisjon uten særlig hjelp til å manøvrere i den aktuelle samfunnsdebatten.

Hanne Nabintu Herland har et mot og en energi som trengs i verdidebatten. Hun har stor kunnskap på visse områder. Det hadde vært å håpe at noen ville hjelpe henne inn igjen i en ordinær samtale. Hun blir i liten grad hørt som profetinne.

Rolf Kjøde

Førstelektor NLA Høgskolen