I Jesu følge

Salmen utfordrer meg til å ta del i Jesu liv og å følge ham etter. «Følg meg!» sa Jesus. Dette er kristenlivet i et nøtteskall. Kristen er den som følger Jesus. 

Jesu disipler fulgte ham. De første disiplene var der da døperen Johannes sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» De hørte Jesu ord til den lamme: «Din tro har frelst deg». Disiplene var til stede da en liten nistepakke ble mat nok for tusener. De så hvordan en kvinne ble helbredet fordi hun rørte ved Jesu kappe. Og disiplene ble igjen da alle andre forlot Jesus fordi de ikke likte det han sa.

Disiplene fulgte Jesus. Men da Jesus ba og kjempet i Getsemane, sovnet de. Og da Jesus ble tatt til fange, rømte de. Disiplene (unntatt Johannes) sto ikke ved Jesu kors. Og de var ikke til stede ved graven da han oppsto fra de døde.

Hvor er vi? Deler vi vår Herres smerte i fastetiden? Våker vi med Jesus? Lar vi Jesu sorg over verdens vantro også være vår sorg? Paulus sier at «Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham.» (Rom 8,17)

Den som lider med Jesus, skal også få del i Jesu herlighet. Derfor er fastetidens program ikke en orgie i selvpining, men å forene seg med Jesus på hans vei til Getsemane og Golgata – som deretter fører til oppstandelsens morgen. Den person – og den kirke – som er der med Jesus i hans lidelse, vil nemlig også være der med Jesus i hans seier. Det er vel dette som ligger i det avsluttende verset i salmen vi begynte med: «Se, vi går opp til Jerusalem / til byen med glans og ære, / for Frelseren sa oss / at der han er / skal vi ved hans nåde få være.»