Ideologiske momenter i bibelkritikken: Et apropos til den lærde biblisisme

Biblisisten utlegger Bibelen «på egen hånd» (2 Pet 1:20).  Resultat legges fram som «mitt» syn, «kirkens syn», «bispemøtets syn» osv.  Slik inviterer man mennesker til en interessestyrt bibelbruk, løst fra ubekvemme tekster og bibelord, men tilpasset yndlingsidèer i samtiden. 

Utallige sekter kan slutte seg til argumentasjonen med ”Skriften alene” (formalprinsippet).  Hva er så problemet?  Det er ikke sektenes tilslutning i og for seg, men biblisistens forhold til den rett utlagte Bibel, gitt kirken fra dens Herre, Jesus Kristus.  Det karakteristiske uttrykk er bekjennelse med forbehold.  En biblisist kan erklære «mitt» eller «vårt» syn, men kan aldri bekjenne kirkens tro på nytestamentlig vis ved å stadfeste apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Problemet aktualiserer spørsmål om kompetanse, autoritet og gyldighet i lærespørsmål.

Biblisistens bekjennelse med forbehold medfører selektiv bruk av Konkordieboken.  Første offer er som regel Konkordieformelens presiseringer av Den augsburgske bekjennelse fra 1530 (CA).  Biblisistens tilflukt er den bekvemme løsning på «en bredere plattform» hvor samling finner sted om merkesaker og paroler.  Med stor konsekvens ble folkekirker og landskirker omdannet fra evangelisk-lutherske kirker av formalitet til Leuenberg-kirker.  Hjertenes frafall var skjedd for lenge siden.  Da tiden var moden, ble avtaler om kirkefellesskap inngått i tur og orden, og begrunnet med enighet «på tilstrekkelig grunnlag».  Slik unngikk man å konfirmere Skriftens indre meningsgivende klarhet ved hjelp av Skriftens ytre, språklige klarhet (claritas Scripturae).  I klartekst: Man unngikk å praktisere apostolatets kompetanse, autoritet og gyldighet.  Skriftens Herre og hans apostler ble lærde biblisisters læregutter (2 Kor 11:4f).

Troen på den fromme fornuft i bibeltolkningen

Den lærde biblisist bruker sin kritiske fornuft i god hensikt.  Det må vi tro.  Problemet er kristeliggjort adferd uten gudsfryktens kraft (2 Tim 3:5).  Den ligner på kristendom, men mangler Guds kraft.  Hvorfor?  Fordi den setter Skriften ut av kraft (Joh 10:35, jf Rom 1:16, Heb 6:5).  Skal Bibelens ytre, språklige klarhet formidle sin indre, meningsgivende klarhet, må bibelbruken skje på Guds premisser - med Jesus Kristus som Lærer.  Det er fort sagt.  I praksis er vi alle liberalere av naturen, og alle mer eller mindre innviklet i troen på den fromme fornuft.  En Jesu disippel ber om ører til å høre på disiplers vis (Jes 50:4).    

Apostelen Paulus formante sin disippel Timoteus: «Vend deg bort fra slike folk!» - og illustrerer alvoret i situasjonens med henvisning til faraos trollmenn, som ikke ville være dårligere enn Aron.  Med sine hemmelige kunster gjorde de det samme som Aron med sin stav, men Arons slange slukte stavene deres (2 Mos 7:11, 22).  Det er ikke bare lærde professorer som har falt for fristelsen å underkjenne apostelordets lære med henvisning til «dypere innsikt».  Skulle ikke vi være like gode som Paulus med sitt «Herrens bud»?  Slik oppstår kirkeimitasjoner med hensiktsmessige begrunnelser eller hemmelige kunster.  Får ikke åpenbaringsordets Gud styre tanken, vil uhyrligheter i lære og liv avsløre fornuftens dårskap (ànoia).  Var det nødvendig å formane Timoteus, bør vel også vi anvende formaningen, enhver på seg selv.       

Eksempler: Sadduséerne holdt seg til Mosebøkene og fornektet den legemlige oppstandelse.  Men Jesus viste til 2 Mos 3:6 og avslørte ”moderne” teologi uten støtte hos åpenbaringsordets Gud (Mt 22:23-33).  «Dere farer vill», sa Jesus, «siden dere ikke forstår Skriftene og heller ikke Guds kraft» (v 29). 

Fariséerne betraktet «Moses og Profetene» som en lovsamling og lærte frelse ved lovlydighet.  I likhet med all lovreligion, forutsetter også fariséismen at menneskets vilje er fri til å velge mellom rett og galt – og fri til å gå Herrens vei.  Man kan være uheldig å velge feil, men med lovkunnskap kommer man på rett vei igjen.  Farisèeren brukere syndefallsberetningen som en eksempelfortelling: Slik går det, hvis man velger feil!  Jesus avviste også denne form for ”moderne” åndelighet (Mt 22:34-36, jf 16:1-6, 11f).  Den følger kirken som en skygge på grunn av arvesyndens kraft.  Likevel blir Jesu varselrop overhørt i den moderne ekumenisme (Mt 16:6.  Merk redigeringen.  Advarselen går forut for Kristus-bekjennelsen).

Fluktveier under skinn av fri forskning

Den ene fluktveien går fra bibelordet til en ytre historie, for der å søke meningen i erfarte og begripelige hendelser.  Ved å etterprøve påliteligheten i bibeltekstene, og særlig underberetningene, søker man åpenbaringen i «den historiske Jesus», som forutsettes å være en annen enn evangelistenes Jesus.  På denne vei går teologer og prester i den liberale teologitradisjon (siden Kant og Schleiermacher). 

Den andre fluktveien går fra bibelordet til en indre historie - til opplevde Ord-hendelser i eget liv.  Slik vil man unnslippe spørsmål om bibelordets sannhet og søke den bekvemme redning i erfaringsbegrunnede bibeltolkninger, enten i vekkelsens opplevelsesmystikk eller i såkalt eksistensial interpretasjon (Bultmann).  Veien må gå hvor hen den vil. 

Fluktveiene står i grell kontrast til Jesu utleggelse av Det gamle testamentes skrifter om sin persons hemmelighet og sin lidelse, død og oppstandelse, slik Skriftene har sagt.  De tar heller ikke på alvor Guds vitnesbyrd, som oppreiste ham fra de døde og stadfestet Jesu læres sannhet som sin egen.  Jesus fra Nasaret er Guds rettferdighet i egen person og i alles sted, og Gud er en forsonet Gud.  Hva Nytestamentet formidler, reduseres til et mangfold av «menighetsteologier» og blir gjenstand for spekulative teorier som tradisjonsvitenskapelig sett faller på sin egen urimelighet.  Man tar ikke på alvor øyenvitnenes beretninger om de mange disippelmøter i løpet av de førti dagene før han opptagelse til himmelen.  Det blir ubegripelig hvor kirken framstår på Pinsedagen uten noen uklar initieringsfase.  Alt som kjennetegner kirken i den nye pakt, er kjennetegn fra første stund.  Alt er gjort ferdig og vitner om den Oppstandnes befalinger til kirken, og om Jesu utleggelse av «Skriftene», den Peter målbar på Pinsedagen.  Alt er indikasjoner som viser hen til den Oppstandne Jesus.  Han er den historiske Jesu, Skriftenes Herre og Faderens enbårne Sønn fra evighet.  Indikasjonene eller tegnene er underfulle og unike, men nettopp derfor begrunner de evangeliets troverdighet. 

Kirken lever av den rett utlagte Skrift fra dens Herre – «den historiske Jesus».  Etter sin oppstandelse innstiftet han løse- og bindemaktens embete, ga apostlene dåpbefalingen og misjonsoppdraget.  «I den natt da han ble forrådt», innstiftet han den nye pakts måltid i rammen av det årlige påskemåltid og befalingen om å holde hans nattverd ofte.  Uten Jesu oppstandelse ville ingen av hans befalinger blit ord i handling. 

Kirken lever av «de ting som har med Guds rike å gjøre» (Apg 1:3), takket være det store under som hans oppstandelse fra de døde bekrefter på endegyldig vis – Sønnens unnfangelse  av Den Hellige Ånd i jomfru Marias liv.  Kirkens tro gjelder ingen tankens gudskonstruksjon, men den Gud som gjør undere (Sal 77:15).  Tegnene bærer den forsamlede menighet med seg, samlet om sin prest i prekenembetets gjerning.  De samles ikke om denne verdens tilbud som forgår, men om de ting som har med Guds rike å gjøre og varsler den kommende verden.  Det er med denne innfallsvinkel menigheten bør arbeide i det sekulær-liberale samfunn.  Vi må bære påskejubelen med oss.  «Trøsten står som klippen fast, at hans død og blod skal gjelde» osv.  Vi må stadig begrunne vår søndagsfeiring og påskeuke-feiring fra Første Påskedag og fram til den åttende.  De gamle testspørsmål fra lutheranere i kirkebenken har adresse – ikke bare til nypresten, men hele forsamlingen: Hvorfor preker han/hvorfor samles vi her?   Hvilken erkjennelse har han/vi?  Hvordan begrunner han/vi troen?  Bibelske svar virker sann kirkeidentitet.

Fluktveiene representerer reduktive, forvirrende og selvbekreftende metoder.  Karakteristisk er bruken av tradisjonshistoriske, kildekritiske og litteraturvitenskapelige synspunkter på tekstene.  Med stor konsekvens må større eller mindre deler av Bibelen betraktes som mytologi, som uhistorisk og upålitelig, og Nytestamentet som en samling menighetsteologi osv.  Sprikende resultater overgir døpte mennesker til en redusert Bibel, og til forvirring i forkynnelse og undervisning.  Med stor konsekvens blir kirkefellesskapet innordnet yndlingsidéer i samtiden, og den organiserte kirkevirksomhet utlevert til kirkeødeleggende prosesser på allmennreligiøse vilkår.  Den sosiale motor i menighetsbyggende virksomhet er smågruppen, hvor to eller tre er samlet, men den virker også med  kraft i den kirkeødeleggende virksomhet…

Den lærde biblisist på flukt fra bibelordet tilslører sin tillit til eget intellekt med skjønnmalende ord om «fri» forskning, «akademisk frihet» osv.  Mitt poeng er flukten fra Skriftens  meningsgivende innhold, gitt i og med Skriftens ord.  Denne flukt fra «Skriftens klarhet» er en flukt fra Jesu Kristi og hans apostlers utleggelse av «det som står skrevet».  For min egen del verdsetter jeg den akademiske frihet og kravene til vitenskapelighet, blant dem samsvar mellom metodevalg og kildens art.

Bibelkritikkens prosjekt siden 1700-tallet

Prosjektet er selvmotsigende, hovedsakelig av to grunner: 

(1) Man tar stilling til Guds åpenbaringsord og undergjerninger ved hjelp av det som empiri kan sannsynliggjøre eller etterprøve (verifisere).  Først søker man kunnskap gjennom bibeltekstene, for deretter å angripe teksten og underkjenne dens åpenbaringskarakter.  – Men Guds underfulle inngripen i en bevitnet historie lar seg ikke etterprøve ved hjelp av den kritiske fornuft.  Selvmotsigelsen avslører en forutinntatt grunnholdning begrunnet i en omfattende virkelighetsteori.  Man har på forhånd utelukket Guds løfter og oppfyllelser i den frelseshistorie som Bibelen bevitner.  Hvor har man vært?  Guds inngripen uavhengig av naturlovene lar seg ikke forklare med naturlover.   Guds løfters oppfyllelse i Jesus-historien handler om forutsigbarhet av en annen art enn den som kjennetegner vår sanseverden. 

(2) Det er ikke samsvar mellom metoden og kildens art (inkongruens).  En forskerkompetanse er begrenset av mennesketankens mulighet og kildens egenart.  Begrensningen krever samsvar mellom metoden og kildens art.  I motsatt fall oppstår den kvasiteologi som består i å etterprøve bibelordenes gudskunnskap ved hjelp av historiske og filologiske metoder - og med støtte i arkeologi og andre forskningsfelt. 

Nevnte selvmotsigende virksomheter kjennes på to ting hypotesemakeriet, begrunnet i gudsfornektende (positivistiske) teorier, og presentasjonen.   «Resultatene» presenteres med tilslørende språkbruk og generelle funderinger på høyt abstraksjonsnivå, tilgjengelig for en innvidd krets av forståsegpåere.  De behersker formalbegrepenes nyanser og skiftende innhold, fjernt fra åpenbaringsordets realiteter i en bevitnet historie, og fjernt fra kirkens brukerside i det gudstjenestelige rom.  Konklusjonen er forhåndsgitt: Man har på forhånd avskrevet øyenvitnenes troverdighet, Guds handlende allmakt og skiftbeviset for løftenes oppfyllelse.  Tilbake står kirkens bekjennelse uten begrunnelsen i unike hendelser og begripelig ord (Skriftens klarhet).  Surrogat-løsningen er den magisk-terapeutiske deisme. 

Denne kirkeødeleggende virksomhet kan den bekjennende kirke imøtegå med stor frimodighet på apostolisk vis – med det prekenembete som i ord og handlinger har sitt utspring i den oppstandne Jesus Kristus – og ingen annen.  Apg 4:20 – vi kan ikke la være å tale om det si har sett og hørt.  (Jf 1 Kor 15:1-3.)  Kjenner man forhistorien, gjør allerede kirkerommets inventar et overveldende inntrykk.  Det vitner taust om en forsonet Gud, og om forsoningens gaver som den Oppstandne gir med ytre ord og midler.  Ut med snusfornuft og utagerende opplevelsesmystikk!  Ut med lissom-kristendom og menneskepåfunn!  Her er stedet for de ting som har med Guds rike å gjøre.  Den som her trer inn, skal få ekte saker: De mysterier som Gud har beredt fra evighet av (1 Kor 4:2, Ef 1:1), mere underfulle enn verdens skapelse – og her få lære den gode Skaperen å kjenne ved den han utsendte, Jesus Kristus – og ha evig liv (Joh 17:3). 

Det sekulær-liberale samfunn får bekreftet sin gudløshet med den lærde biblisisme.  Den bekjennende kirke blir utfordret til å begrunne og presentere Kristus-bekjennelsen med den rett utlagte Skrift fra dens Herre – med profetisk tale og liturgisk handling – ikke for vår skyld, men for menneskenes skyld (1 Kor 14:24f). 

Bibelkritikkens prosjekt siden 1700-tallet (Johann Salomo Semler 1725-91) har virket og virker fordummende og kirkeødeleggende.  Dens ryggdekning i akademisk forskning er pinlig for de universiteter og høgskoler som verner om bibelkritikk og liberalteologi på ideologiske premisser.  En skinnløsning er virksomhetens status som «religionsvitenskapelig» institutt, innordnet relativismens terror ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. 

Det fins ingen fornuftsbegrunnet metode som lar oss forstå Bibelens innhold og Herre, eller etterprøve åpenbaringsordets sannhet.  Universitetet er ikke kilden til teologiens vitenskapelighet.  Alternativet er den bibelforskning som tar tekstene på alvor som bevitnet og utlagt åpenbaringshistorie.  Jesu utvalgte apostler lærte alternativet først.  Utrustet med Den Hellige Ånd på Pinsedagen - mer enn andre kristne, overga de den rett utlagte Skrift til kirken.  De la kirkens grunnvoll med den oppstandne Kristus som dens hovedhjørnestein.  Han sammenholder og sammenføyer den forsamlede menighet, hvor han er virksom og Den hellige Ånd bygger sitt tempel (Ef 2). 

Vil vi være kristne og praktisere vår dåp, må vi lære å motta Nytestamentets tekster som åpenbaringsord og holde Kristi kirkebefalinger.  Det er sitt ords etterfølgere Herren vil ha.  Derfor holder vi fast ved apostelordets lære som Guds ord fra Skriftens Herre, og blir rotfestet og vokser i Ordets basisviten «om Gud, mennesket og verden» (Axel Valen-Sendstad). 

Konservativ teologi modererer ideologimomentene i bibelkritikken 

Gamle tekster og tradisjoner overført på modernitetens samfunn stiller den konservative teolog overfor en rekke utfordringer.  Strategien er likeså enkel som den er velmenende og problematisk.  Å forholde seg til kirkens tro i den hensikt å bidra til kunnskapsutvikling «på kirkelig hold».  Man fremstår i tjenerskikkelsen, men tjener i realiteten to herrer.  Redelighetskravet kan ikke innfris uten et valg.  Motstykket tl den liberal teolog er ikke en konservativ teolog, men en evangelisk-luthersk teolog.  Viljen til redelighet er nok likelig fordelt.

Det konservative resonnementet er formalistisk, kjent fra liberalisme og modernitet.  Problemene oppstår med forskningens gjenstand, dens art og innhold.  Hertil kommer den doble motivering, å tjene universitas og kirken.  Konservative teologer befinner seg i en uløselig konflikt om interessekontroll.  Hvilken instans kontrollerer teologien?  Den kritiske fornuft?  Eller åpenbaringsordets Herre i apostolatets kirke?  Forskerens tvetydige posisjon er latent til stede i forskningsarbeidet – i en lojalitetskonflikt mellom forskerens kritiske oppgave og kirkebyggende ambisjon.  Konflikt-indikasjoner gir seg til kjenne i uklare valg, konklusjonsvegringer og selvmotsigelser.  En nærliggende illustrasjon er historien om Det teologiske Menighetsfakultet i Oslo siden 1908.

Det formale resonnement tilslører to momenter av grunnleggende betydning for teologiens kirkelige oppgave: Først kravet til samsvar mellom metodevalg og kildens art, dernest  kravet til troskap i formidlingen av apostolisk-luthersk læreinnhold over kateter og prekestol, etter regelen i 1 Kor 4:6 - Ikke utover det som står skrevet. 

Påstanden - ”min” forskning og undervisning er av teologisk art, aktualiseres begge momenter.  Påstandens begrunnelse kan være intellektets offer, når forskeren begrunner saken med apostelordets lære fra Skriftens Herre.  Da avstår forskeren fra ideologisk betingede konklusjoner, men prisen er dissenser og åpne konflikter.  Sann teologi hører hjemme i kirkens rom.  Der er teologen fri til å drive forskning og undervisning i samsvar med kildens art – sakssvarende og redelig.

Medisinen mot biblisismen

er Kristi gjerning ved apostlenes etterfølgere i løse- og bindemaktens embete.  I Kristi sted forkynner de omvendelse og syndenes forlatelse for alle mennesker.  Guds gode skapervilje gjelder alle, tydeliggjort i Tibudsloven og skjerpet i Bergprekenen og de apostoliske formaninger.  Ingen lovforkynnelse er så skarp som «Jesus Kristus og ham korsfestet» for verdens synder (1 Kor 2:2), og ingen nådeforkynnelse er så mild som budskapet om Guds forsoning med verden i Kristus, Guds gaverettferdighet til alle.  Guds selvhengivende kjærlighet – større enn hans nidkjærhet, lokker og  drar til å vende om og leve forlikt med den levende Gud. 

Kristi gjerning ved prekenembetet er den preken som på apostolisk vis fører skriftbevis for Kristi evangelium.  Da er «evangelium» å forstå i avgrenset mening – om Guds tilgivende nåde på grunn av sin forsoning med verden i Jesu korsdød.  Et annet evangelium er den betingede nåde, med forbehold om viljesbeslutninger og overgivelse i en eller annen form.  En luthersk prest underviser om privatskriftemålet, gir anledning til det og oppmuntrer til det.  Hovedsaken er avløsningens ord i Kristi sted – «jeg forlater deg dine synder, i Faderens» osv.  Er jeg en kristen, er det fordi Gud sier så.  Hva evangeliet meddeler i full offentlighet, det anvender troen, enhver på seg selv.  Men langt fra alle har frimodighet til det til enhver tid.

Hvor presten/predikanten får nåde til å opprette forskjellen mellom lov og evangelium, der blir Kristi helliggjørende gjerning «i oss» ved troen, holdt utenfor «rettferdiggjørelsens sirkel», for nå å bruke Luthers bilde.  I sirkelen hører Kristi gjerning «for oss» hjemme.  Hvor forskjellen mellom lov og evangelium, og mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse opprettholdes, der er den oppstandne Kristus denne forsamlings Lærer, og Den Hellige Ånd virksom med Kristi ord.  Den rett utlagte Bibel fra dens Herre forplikter døpte på en hel Bibel, når og hvor som helst i tidens løp.  Her trer apostolatets kirke fram som kirkehjem for både søkende og troende.  Den oppstandne Kristus - sann Gud og alles bror, er her nærværende og virksom med legedom i sine sår, tilsagt oss med Kristi gave-evangelium over prekestolen, og den enkelte i skriftemålet etter behov, og rakt fram med alterets sakrament, mottatt med munnen. 

Arbeidet med å styrke den apostoliske læreformidling må pågå til stadighet.  Den rett utlagte Skrift er kirkens legedom mot biblisismens bibelutleggelse på egen hånd.  Saken gjelder den nytestamentlige tro, stadfestet på nytestamentlig vis i Konkordiebokens bekjennelser fra oldkirken og reformasjonstiden.  I kraft av det Guds Ord de bevitner, representerer vi den gamle kirke i skriftbunden tradisjon, frie til å etterfølge apostelordet i lære og liv.  Denne representasjon er lutherdommens kirkeidentitet, dens konfesjonelle anliggende og ekumeniske ansvar.  Den lærde biblisisme derimot svikter menneskene med feil medisinering i syndens nød.

Et bibelarbeid i emnet kan starte med Lk 24:45.  Joh 2:22, 7:42, 10:35, 13:18, 17:12.  Rom 4:3, Gal 4:30 osv.

E-post: kaare.svebak alfakrøll gmail.com