Ikke en smule tvisyn, politikere?

Antakelig mener forslagsstillerne at de handler i det godes tjeneste. De røper ikke engang et tvisyn. Kampen for lesbiskes, homofiles, bifiles, transpersoners og interkjønnpersoners likestilling må kjempes kontinuerlig og med full styrke, sier de. Vi ser konturer av en aktiv formynderstat som også vil styre tankene våre. De åtte folkevalgte setter seg til doms over folket og klager over landets befolkning. Norge kommer dårligere ut enn sammenlignbare skandinaviske land når det gjelder holdninger til LHBTI-personer, påstår de. Hva er bedre og hva er dårligere? Det skinner gjennom at vi skal måles på om vi aksepterer den pågående omformingen av vår kulturelle grunnstruktur eller ikke. Og fordi mange av oss ikke gjør det, vil de åtte blant annet øke bevilgninger til LHBTI-organisasjoner forat de skal endre våre holdninger. Med store offentlige bevilgninger blir skoler og andre samfunnsarenaer alt nå matet med normkritisk propaganda når det gjelder kjønn og seksualitet. Et flagrant opprør mot vår kristne og humanistiske arv, - og så ikke engang en smule tvisyn!

Vi kan ikke skjønne annet enn at grunnlaget for denne politikken er en postmoderne individualisme som får politikere til å tro at de tar de undertryktes perspektiv og gjør en god gjerning når de gir full støtte til en minoritet som vet å organisere seg og jobbe tett med politiske miljø. Hvem er det som iscenesetter en kjønnsforvirring som griper om seg helt ned i barnehagen? Bryr de seg ikke om advarende ord? Her i Norge har ikke minst Øivind Benestad og stiftelsen MorFarBarn gjort en kjempeinnsats for å avsløre hva som skjer, og peke på langsiktige følger som kan komme.

Blant de nye forslagene i Stortinget er både å forby konverteringsterapi på den ene side og å trappe opp behandling for kjønnsdysfori (misnøye med sitt biologiske kjønn) på den andre side. De åtte politikerne synes å oppfatte konverteringsterapi som noe skummelt og skadelig i seg selv og snakker derfor om nulltoleranse. Men når det gjelder behandling av kjønnsdysfori, som de er opptatt av, bruker faktisk kirurger ordet kjønnskonvertering om en behandling som mange nå innser er et stort sjansespill med liv og helse.

Det kan ikke være tvil om at forvirrende påvirkning gjennom sosiale medier og iscenesatt av LHBTI-organisasjoner er en vesentlig årsak til mangedoblingen av kjønnsdysfori i en rekke vestlige land. Men internasjonale studier viser at 80-95% av barn med slik mistilpasning, faller til ro i sitt biologiske kjønn om de får tilbud om samtaler, familieterapi eller ulike andre ikke-medikamentelle tiltak.

Det høres altså ut som de åtte politikerne mener at folk skal få kirurgisk hjelp til såkalt kjønnsskifte, en behandling som vekker stigende uro i flere land, men på den annen side at ingen må få naturlig hjelp til å arbeide med uønsket følelsesmessig dragning. Det finnes jo faktisk kjempende mennesker som vil ha støtte til å leve ”som kristne det kan seg søma”. Er forslagsstillerne blinde for at de finnes? Vil virkelig demokratisk valgte politikere forby normal sjelesørgerisk kontakt eller normale psykoterapeutiske metoder fordi de ikke godtar konfidentens eller pasientens ønske om hjelp?

Styret i Østfold lokallag av For Bibel og Bekjennelse

Ragnar Andersen, formann

Jon Fredrik Wisløff Norborg og Sverre Nilsen, styremedlemmer