IN STATU CONFESSIONIS

Kjære venner og medarbeidere i Kristus!

Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Far, og den Herre Jesus Kristus!

Når jeg på vegne av sentralstyret sender ut et nytt medlemsbrev så kort tid etter det forrige, henger det sammen med den situasjon vår kirke nå er kommet opp i. Det skulle være full dekning for å kalle dette for en skjebnetime for Den norske Kirke. Som de fleste av dere har registrert, har sentralstyrets møte 22. april vært viet stor oppmerksomhet i media. Dette henger sammen med den forventning som var skapt om at vi der og da ville komme med et råd til alle våre medlemmer når det gjelder de praktiske konsekvenser av den kirkesplittelse vi ser stadig tydeligere konturer av. I stedet kom sentralstyret med en offentlig uttalelse, tiltrådt av SKG og KF ved de respektive formenn, der vi kommer med en bedømmelse av situasjonen, og råd av mer allmenn art. Uttalelsen ligger vedlagt. (I parentes bør jeg kanskje komme med et par kommentarer til uttalelsen. Den er sterk i sitt språklige uttrykk. Dette henger sammen med at vi har bestemt oss for en språkbruk som svarer til sakens alvor, og samtidig står i korrespondanse med Skriftens språk når det gjelder disse ting. Dernest til den avsluttende henvisning til Matt 7,15. Denne er tatt inn pga. at dette er det skriftbelegg som anvendes i Augustana 28 når det der er tale om biskoper som påbyr noe i strid med Skriften.) At sentralstyret valgte å ikke komme med noe konkret råd til våre medlemmer i Hamar, Tunsberg og Nord-Hålogaland på det daværende tidspunkt, henger sammen med at vi i en så alvorlig sak ikke ønsker å bruke pressen som kommunikasjonsmiddel overfor våre medlemmer. Det ville føre til at vi ville binde opp våre medlemmer på en måte som ville berøve dem deres frihet, og den tid hver enkelt trenger for å kunne vurdere saken i ro og under bønn for Guds ansikt. Pressen ville da neppe ha gitt noen den nødvendige ro, men i stedet satt den enkelte under press. Likevel har vi i sentralstyret, i forståelse med lederne i SKG og KF, ønske om å komme med noen klare råd når det gjelder forholdet til de tre vranglærende biskoper. Premissene for disse råd er lagt i den offentlige uttalelsen fra sentralstyret. Derfor behøver jeg ikke å si så svært meget mer som begrunnelse for dem. Men jeg finner det nødvendig å tilføye at den måten forholdet til kvinnelige prester har vært taklet på, kan utgjøre et passende mønster for handling også i denne sammenheng: Her har vi frasagt oss gudstjenestelig fellesskap i enhver form. I det bispedømme der det er kvinnelig biskop har våre medlemmer sagt at de betrakter seg som værende uten tilsynsmann. Skal vi ut fra dette slutte 'per minorem ad majorem', ønsker derfor sentralstyret å råde de av våre medlemmer som er kirkelig tilsatte i de aktuelle bispedømmer til:

• å frasi seg det gudstjenestelige/sakramentale fellesskap med biskopen,
• å frasi seg biskopens åndelige tilsyn (dvs. kun forholde seg til ham som statstjenestemann),
• å bryte det kirkelige fellesskap med enhver i kirkelig (eller en kristen organisasjons) tjeneste som offentlig fastholder samme eller tilsvarende vranglære.

Når dette gjøres, bør det skje skriftlig, eller ved direkte samtale med den respektive biskop, ledsaget av alvorlig oppmodning om å vende om.

Til våre lege medlemmer vil vi gi det råd som står under pkt. 3) i sentralstyrets uttalelse: "- ingen kristen bør høre på disse, søke råd hos dem, eller stå i gudstjenestelig fellesskap med dem." For de som står i kristne organisasjoner, skulle det være klart at det er nødvendig å bryte det åndelige samarbeid med disse biskoper. Og for de som sitter i menighetsråd, bør saken tas opp i dette forum, slik at det, om mulig, kan komme klare og entydige reaksjoner fra menighetene: Kristne menigheter ønsker biskoper som forkynner i samsvar med Den hellige Skrift og ingen andre.

Når det gjelder de av våre medlemmer som bor i de øvrige bispedømmer, vil vi oppfordre dem til å ta kontakt med sine biskoper med tanke på å få oppklart den uklarhet de som flertall har vært med å skape rundt homofilispørsmålet i kirken. Nettopp flertallets vilje til å nedtone spørsmålets betydning og uvilje mot å tale om synd og omvendelse i denne sammenheng, representerer et stort problem, og det er all grunn til å utfordre dem på dette.

Når sentralstyret går til det skritt å gi disse konkrete råd, er det fordi situasjonen er så alvorlig, at det ikke er tilstrekkelig bare med verbale reaksjoner. Kirken er de facto splittet, og dette må få nedslag i den kirkelige hverdag. Jeg tror det er rett å reagere på disse biskopers lære, og ikke å vente til det eventuelt kommer ordinasjoner eller velsignelseshandlinger av praktiserende homofile. Ei heller å vente på Kirkemøtets behandling av saken. Det er læren som i denne sammenheng er surdeigen, og som danner premissene for alt som senere måtte komme av praktiske konsekvenser. Det vil bare tjene de liberales strategi om vi utsetter det å reagere.

Sakens alvor gjør at vi befinner oss "in statu confessionis". Derfor er ikke problemstillingen hvor vidt vi er "moderate" eller "ekstreme" i våre reaksjoner (dette er kun politiserende termer), men om vi er sannheten tro. Sanne i den forstand at vi heller ikke går på akkord. I møte med de tre biskopers læreavvik handler det derfor ikke om hvor vidt vi er villige til å "samtale" eller ei. Sannheten i Guds Ord står ikke til debatt. Derfor bekjenner vi; vi går ikke med på pluralismens premisser og diskuterer sannheten.

For mange vil det være slik at å gå til de skritt som her anbefales, vil kjennes meget tungt, og det vil ha sine helt klare omkostninger. Men jeg tror at har vi ikke nå åndskraft til å ta et oppgjør med den utglidning som så tydelig har vært på gang gjennom en årrekke, vil Den norske Kirke i løpet av få år være tapt/ødelagt som en bekjennende kirke.

Hver enkelt må ta den tid han finner nødvendig i disse ting. Og vi trenger å be meget om visdom fra Gud til å vandre og handle rett. (I tillegg er det kanskje rett å be om at dere i det lengste unngår å la dette brevet tilflyte offentligheten, - nettop på grunn av behovet for å overveie alt i stillhet for Guds ansikt.)

Til sist ønsker jeg å hilse dere alle med løftet fra Apgj 26,19: "-Jeg vil fri deg fra alle de folk jeg sender deg til", og ordene i Ps 56,12: "Til Gud setter jeg min lit, jeg frykter ikke; hva skulle et menneske kunne gjøre meg?"