Indføring i den evangeliske dogmatik

Det virker som boken er tenkt som en lærebok for teologiske studenter og andre interesserte. Den er delt i tre hoveddeler. Første del handler om dogmatikkens oppgave, den andre om dogmatikkens grunnlag, og den tredje om den materiale dogmatikk (gudslære og skapelse, kristologi, læren om Ånden og kirken). Alle problemstillinger behandles ut fra et teologihistorisk skjema som også er tredelt: Luther, den gammelprotestantiske dogmatikk (ortodoksien) og nyprotestantismen. Det er i stor grad forfatterens forståelse av nyprotestantismen fra opplysningstiden av som bærer framstillingen, men Luther, og i noen få tilfeller også eldre tenkere, hentes inn for å utdype problemstillingene.

Luthers teologiforståelse var orientert ut fra Bibelen og siktet mot selverkjennelse i gudsforholdet. I ortodoksien ble dette omformet til et læresystem med systematisk stringens og høye normative krav. I møte med den historiske bibelkritikk og den nye vitenskapelige verdensbilde gikk dette systemet i stykker, slik at teologi måtte utformes på et nytt metodisk grunnlag. Grunnleggende for denne nye metode var et skille mellom levd religion og teologi som profesjonell fagvitenskap, som Danz redegjør for med særlig henvisning til Johann Salomo Semler. Dette skillet er en forutsetning for å kunne befri teologi fra religiøse, ikke-historiske sannhetskrav, slik at dogmatikk kan oppfattes som en historisk betinget og derfor foranderlig disiplin, som skal beskrive kristendommens identitet på de moderne og endrede betingelser. Dette tenkes å ha en frigjørende oppgave i forhold til levd religion, som på denne måten beskyttes mot formynderi og normativ tilpasning også overfor modernitetens egen religionsoppfatning. Denne oppgaven ivaretar dogmatikken ved å forstå troen som grunnleggende for menneskets selvforståelse. Den ivaretar altså Luthers teologiforståelse i en sosialt og ideologisk endret kontekst. Dette innebærer at dogmet forstås som forholdet mellom kirkens forkynnelse og åpenbaringen slik denne er bevitnet i Bibelen; det er troens selvrefleksjon.

Gudstroen blir på denne måten etter Luthers forbilde det grunnleggende element i selvforståelsen; i troen blir mennesket gjennomsiktig for seg selv i møtet med Guds nærvær formidlet i Guds ord. Ortodoksien er mer opptatt av troens læremessige innhold. Troen kan imidlertid ikke bestå i å anse bestemte trospostulater som sanne; da gjør man et delaspekt til det hele. Den må forstås som en bestemmelse av hele mennesket, sier Danz, og viser i denne sammenheng både til Barth og Tillich. Troen kan ikke avledes av noe annet, og må derfor forstås som uttrykk for gudsforholdet. Tro og Gud oppstår sammen, sier Danz med henvisning til Luthers utleggelse av første trosartikkel i Store katekisme. Tro må derfor oppfattes som reflektert endelighetsbevissthet. 

Den historiske kritikk medførte at det ikke var mulig å tale om et overlevert åpenbaringsinnhold frigjort fra den historiske betingethet. Åpenbaringsbegrepet flyttes dermed til historiefilosofien og forstås i den dialektiske teologi som kritikk av religion forstått som menneskelig selvdyrkelse. Pannenberg forsøkte å utforme et alternativ, men hans alternative tilnærming har ikke vunnet fram. I nyere protestantisk teologi forstås derfor åpenbaring i tilknytning til Luther som åpning mot en ubetinget visshet.

Den siste del av drøftelsen av dogmatikkens grunnlag dreier seg om Bibelens betydning. Etter å ha redegjort for Luther og ortodoksien, viser Danz til Pannenbergs forståelse av skriftprinsippets krise; det maktet ikke møtet med opplysningstidens utfordringer. Pannenbergs egen løsning var å gå bak tekstene til det han kalte universalhistorien. Danz vil heller følge Schleiermachers forslag om å forankre trosforståelsen i religionsbegrepet og på den måten frigjøre Bibelen fra den oppgave å skulle begrunne troens innhold. Læren om Skriften hører hjemme i læren om kirken. Bibelen er slett ikke uvesentlig i kirkens liv, men den historiske bevissthet har gjort den tidligere protestantiske skriftlære umulig.

Den materiale dogmatikk innledes med en redegjørelse for Luthers gudsforståelse med vekt på forståelsen av Gud som den alltid virkende. Skillet mellom det Gud gjør som skjult og det han gjør som åpenbart, ligger i den enkeltes trosvisshet. Tro på skapelsen er for Luther en del av frelsesvissheten. Treenighetslæren er imidlertid ifølge Danz problematisk i protestantisk sammenheng, fordi den ikke kan forankres i Bibelen. Hume og Kant gjorde det dessuten av med den overleverte, metafysiske gudsforståelsen. Schleiermacher gir imidlertid læren om Gud et nytt utgangspunkt når han legger vekt på gudstankens betydning for menneskets religiøse selvbevissthet. Skapertroens utgangspunkt er menneskets forståelse av seg selv i gudsforholdet.

I kapitlet om kristologien legger Danz vekt på at Luther omformer det oldkirkelige Kristus-dogme til et uttrykk for enheten mellom Gud og menneske i troen. I opplysningstiden går tonaturlæren i oppløsning. Schleiermacher opptrer imidlertid igjen som redningsmann ved å framstille Jesus som fromhetens forbilde. Hos ham er den lavere selvbevissthet hele tiden bestemt av den høyere selvbevissthet. Problemet er at dette Jesus-bildet, som påvist av David Friedrich Strauss og Albert Schweitzer, er historisk uholdbart. Dette problemet er blitt forsøkt løst på ulike måter. Ifølge Danz kommer vi imidlertid ikke utenom det forhold at det foreligger mangfoldige og uensartede kristologiske ansatser i NT. Løsningen ligger da, slik han ser det, i å forstå kristologien som troens selvbeskrivelse, ikke som en beskrivelse av en konkret historisk skikkelse. Kristologi må forankres i forståelsen av troen som individuell tilegnelse av sannheten.

Også pneumatologien er forankret i forståelsen av at troen ikke kan utledes av noe annet, men her utfoldes dette som et sosialt fenomen. Kirken som institusjon sikter mot troens tilblivelse, men kan ikke forklare den. 

Danz’ tilnærming har to overordnede, normerende perspektiver, Luthers tenkning og den teologiske nyorientering som fant sted i protestantisk teologi i opplysningstiden. Bokens store svakhet etter min oppfatning er den ensidige og lite problematiserte måte disse perspektivene brukes på. 

For det første er det i dag overraskende å møte en dogmatikk-lærebok som er så ensidig Luther-orientert. Normalt vil en i dag arbeide med dogmatikk med en helt annen bevissthet om økumeniske problemstillinger og med en mye bedre forståelse av oldkirkens og middelalderens teologiske debatter. Dobbelt overraskende er det når dette ensidig protestantiske perspektivet målbæres av en som selv arbeider i et land med romersk-katolsk majoritet. Ikke en gang i det lutherske Skandinavia skriver vi i dag dogmatikk-lærebøker som utleggelse av Luthers skrifter. Det er da ikke så lett å forstå hvorfor en fortsatt gjør det i den tysk-språklige protestantisme.

For det andre er Danz forbausende ukritisk i sin omgang med opplysningstidens teologiske nyorientering. I alle andre sammenhenger er forfatteren opptatt av å redegjøre for historisk betingethet og kontingens, men på dette avgjørende punkt er den kritiske bevissthet helt borte. Dermed absolutteres en ikke-bevisstgjort normativitet på en måte som virker svært påfallende. Også opplysningstidens tenkere hadde sine historiske og filosofiske forutsetninger som det er viktig å kjenne til når deres tanker hentes inn i arbeidet med dogmatikken. Fordi dette er noe Danz ikke drøfter, framstår boken hans som et ukritisk forsvar for en bestemt teologisk tradisjon som tiden nå er ferd med å løpe fra.

Resultatet av disse to svakhetene er at Luther hentes inn for å svare på spørsmål han ikke kjente. På denne måten blir også Luther-bruken ahistorisk og kontekstløs. Som Luther-leser har Danz mange gode sider; her er det mange relevante og gode observasjoner. Helhetsbildet blir imidlertid misvisende, fordi Danz så raskt går forbi spørsmålet om historisk kontekst både når det gjelder det 16. og det 18. århundre.

Det begrep Danz bruker for å holde sine ulike perspektiver sammen, er forståelsen av troen som menneskets ubetingede tilnærming til sin egen endelighet. Det er mye i Luthers gudsforståelse og nådelære som med rette kan brukes som en utdyping av dette perspektivet. Når Danz utlegger dette ved å si at «tro og Gud er lige oprindelige, opstået sammen og samtidigt» (s. 52) og som begrunnelse for dette viser til Luther, blir det imidlertid feil. Luther sier nok at Gud og tro hører sammen (fordi det bibelske gudsbildet sprenger et ensidig fornuftsbasert gudsforhold), men han sier aldri at de to blir til sammen. Det ville da også være en underlig måte å ivareta tanken om Guds evighet og uendelighet på. Luther opptrer her som en tradisjonsforankret og økumenisk relevant kristen tenker på en måte som Danz ikke ser, fordi hans eget utgangspunkt er så helt annerledes.

For Danz er teologi antropologi; det dreier seg om å gjøre mennesket gjennomskuelig for seg selv i dets endelighet og betingethet. Det virker ikke som Danz kan tenke seg at gudsbilder og gudsrelasjons-metaforer refererer til faktisk virkelighet. Slikt oppfatter han som uttrykker for en gammelprotestantisk intellektualisme som øyeblikkelig rammes av rødblyanten. Gudsutsagnenes betydning ligger i at de er symboler som anskueliggjør det endegyldige i den religiøse akt. Danz kommer derfor aldri utover referansen til det religiøse menneske, som blir den definitive ramme for det han har å si. 

Danz arbeider altså teologisk med et menneske som er sperret inne i sin egen selvforståelse. Teologiens betydning ligger i at den artikulerer menneskers religiøse symbolbruk på en måte som ikke kan erstattes av en rent religionsvitenskapelig tilnærming. Kanskje har Danz rett i det. Om det er en tilstrekkelig begrunnelse for å arbeide med teologi når teologiske utsagn uansett aldri refererer til noe utenfor den troendes selvforståelse, er et spørsmål Danz ikke stiller. Det er ingen førmoderne teolog som ville ha kjent seg igjen i Danz’ tilnærming, og det fins også tenkere under moderniteten som er tydelig kritiske til en slik ensidig antroposentrisme. De kommer imidlertid ikke til orde hos Danz.

Danz skriver klart og tydelig, og det er lett å følge framstillingen. Hans perspektiver gir også god mening når en først har fått tak i hvor han vil hen. Det er f.eks. god sammenheng mellom det han skriver om bibelsyn og det han skriver om kristologi. Som normativt dokument er Bibelen uinteressant for Danz. Den er imidlertid interessant på to andre måter; den gir næring til troens forestillingsverden, og den et viktig kildeskrift for utforskningen av et stykke religionshistorie. Denne utforskningen avdekker et mangfold av trosuttrykk som ikke gir noe fundament for kirkens trosbekjennelse. Det er altså for Danz ingen sammenheng mellom Bibel og trosbekjennelse. Det vi kan hente ut av Bibelen på dette punkt, er derfor begrenset til en forståelse av betydningen av de individuelle trosperspektiver.

Fordi Gud hos Danz omskrives til et uttrykk for ubetinget menneskelig religiøsitet, faller eskatologien helt ut av dogmatikken hos ham. I hans bok står det ingen ting hverken om dommen eller det evige liv. Det kan selvsagt forklares med at en kortfattet innføringsbok ikke kan si noe om alt. En vel så naturlig forklaring er imidlertid at det ut fra Danz’ utgangspunkt neppe er mulig å si noe om dette uten å gjøre seg skyldig i den objektiverende intellektualisering av trosinnholdet han framfor alt vil bort fra. Det tydeliggjør det begrensende ved hans tilnærming. Det går kanskje å leve ut fra en forståelse av den evangeliske dogmatikk som uttrykk for troens ubetingede visshet om sin egen begrensning. Normalt vil en imidlertid også forvente at kristen dogmatikk kan formidle noe å dø på, og her kommer Danz’ dogmatikk sørgelig til kort.

Christian Danz, Indføring i den evangeliske dogmatik. Oversatt til dansk av Hanne Sander. Fredriksberg: Eksistensen, 2020. 227 s.