Indre spenninger eller ny lære?

Johnsen var med på gjennomføringen av Kirkemøtets vedtak (2016/17) om ny bekjennende liturgi og lære i Den norske kirke. Både i forkant og i etterkant av kirkemøtets vedtak var det uttalelser fra lutherske frikirker og organisasjonsledere som mente at dette var kirkesplittende vranglære.

Jens-Petter Johnsen trekker parallell til kirkestriden mellom konservative og liberale på begynnelse av 1900 tallet. Det førte ikke til kirkesplittelse, registrer han. Det Johnsen unnlater å nevne, er at kirkens lære eller trosbekjennelse ikke ble endret under den teologiske striden dengang. Nå er kirkens lære endret. Liturgi er som kjent uttrykk for kirkens lære. Det er en vesentlig forskjell på den gang og nå.

Det har alltid vært strid i kirken og det er ikke annerledes i våre dager, sies det ofte. Også Dagen har flere ganger fremhevet dette, blant annet 20. mars: «Den kristne kirke har vært gjennom utfordrende faser før. Så lenge den består av mennesker, vil den bære med seg indre spenninger».  Det er ikke noe nytt at det alltid har vært spenninger i kirken. Noe helt annet er det når lære i konflikt med Guds skaperordning, Jesus ord og apostlenes undervisning blir etablert i kirken. Dette angår mennesker, - det har følger for sjelesorg, undervisning og forkynnelse. Det handler om hva Bibelen sier om synd og nåde. Det har, som vi vet, også følger for mor, far, barn relasjonen, biologiske og slekts forhold.

I et intervju med Vårt Land 12. april, advarer Jens-Petter Johnsen mot å lage nye menigheter. Han sier til Vårt Land: «Det svekker muligheten som kristne i Norge har hvis vi trekker oss ut og lager andre menighetsdannelser og kirkesamfunn». Sett på bakgrunn av utviklinga i Dnk, er det ikke til å undres over at nye menigheter, forsamlinger og fellesskap etableres. Det må også være lov å stille spørsmål om folkekirken Dnk er det best tjenlige redskap for Guds rike i vårt folk. På tross av at størsteparten av folk i Norge tilhører denne kirken, er Norge trolig et av de mest sekulariserte land i Europa.

På flere områder kan vi komme i «fangenskap» og tilpasse oss den vestlige kulturens verdinormer. Skulle ikke kirken være et profetisk vitne overfor samfunnet, en positiv motkraft, lede, trøste og vokte de troende? Dette står ikke i motsetning til den skjulte tro som Jens- Petter Johnsen trekker frem. Hva betyr det egentlig å være Jesu disippel i en tid med stort konformitetspress? Er situasjonen den at vi må gi slipp på noe? Kan det frigjøre til å gripe noe nytt? Gud, som skapte oss og fornyer oss i Kristus, han kaller oss ikke bare ut på troens ferd, men til også å vare på oss underveis.

Jan Roald Dahlstrøm
Nærbø