Innsikt i et livsløp

Nils Heyerdahl,

Den andre historien: Katolikken og humanisten Lars Roar Langslet,

Oslo: St. Olav forlag 2023,

324 s.

Lars Roar Langslet (1936-2016) berettet selv om sitt politiske liv i 1994. En biografi om politikeren Langslet skrives dessuten for tiden av en historiker. Vennen Nils Heyerdahl ville på sin side skrive om «den andre historien», nemlig Langslets liv utenfor politikken, og resultatet av det er boka jeg her skal gi en omtale av. Hovedpersonen etterlot seg mye, brev, notater og manuskripter; dette har gjort det mulig for Heyerdahl å skrive såpass inngående som han gjør i denne biografien. I tillegg kommer alt Langslet selv publiserte i tillegg til Heyerdahls personlige fortrolighet med Langslet og med flere av miljøene han deltok i.

På lettlest og interessant vis forteller Heyerdahl om livsløpet til Langslet, konsentrert om feltene han særlig engasjerte seg i. Språksaken var et av disse. Den bråmodne hallingen, født i 1936, følger vi fram gjennom studietid, studentpolitikk og magistergrad i 1962, til konversjon til den romersk-katolske kirke året etter og stortingsplass få år senere. Vi får se ham i venners og kunstneres lag, som statsråd, debattant og ikke minst som engasjert lekmann i sin kirke. Det er en gunst å få del i egenrefleksjoner om troen hos et annet menneske, og boka gir også et raust bilde av sider ved det helt personlige hos Langslet, som lengselen etter menneskelig nærhet.

Langslet var knyttet til miljøet rundt dominikanernes kirke i Neuberggaten i Oslo. Både dette miljøet og andre miljøer Langslet var del av presenteres ganske inngående. Dette gjelder blant annet den intellektuelle kretsen som har vært omtalt som «den annen front», knyttet blant annet til professor A. H. Winsnes ved Universitetet i Oslo (d. 1972). Om katolske framstøt mot Norden ute i Europa får vi også beskjed. Det benediktinske klosteret St. Maurice i Clervaux i Luxemburg hadde tilbakeføringen av Nordens folk til den romerske kirke som særlig programpost. Dette klosteret stod Langslet i forbindelse med. Opplysende er også det Heyerdahl skriver om Langslets kontakt med dansk katolisisme. Forholdet til Danmark og dansk kultur var som kjent et av hans hovedanliggender.

Fordypet kunnskap om en del av det Langslet var opptatt av, er en av fruktene lesningen av boka gav meg. Forfatteren beskriver hvordan Langslet fra barndommen av søkte kontakt med kjente kunstnere og trådte i forbindelse med dem. Ganske utførlig presenterer Heyerdahl også Langslets kunstsyn. Dette hadde Langslet gjort offentlig rede for i flere publikasjoner. Kanskje sinker refereringen av innholdet i enkelte romaner av Graham Green progresjonen i framstillingen, men jeg synes i det store og det hele at gjennomgangen av deler av Langslet lektyre, beriker bildet av hovedpersonen.

Langslet konverterte i en tid hvor dette ennå var et ganske oppsiktsvekkende valg. Her lå ikke motstand mot Den norske kirkes liberalisering under. Dette var enda en tradisjonell kirke. Og Langslet var innad i den katolske kirke på den liberale siden i spørsmålene om fødselsregulering og homofilt samliv, men ikke når det kom til abort. Langslets konversjon er nok vitne om at katolisismens tiltrekningskraft på mange i forrige århundre er uttrykk for oppbruddet fra idealistiske tilnærminger (tanken om det åndeliges forrang framfor det materielle) på 1800-tallet og et nytt grep om det objektive. Denne realismen gjorde seg også gjeldende i protestantisk teologi og kirkeliv i samme tidsrom, som det forsterkede synet på kirken, nattverdens renessanse osv. I det minste i de sitatene fra Langslet som Heyerdahl gjengir om dette, trer sansen for det kollektive fram. Det subjektive aspektet ved troen var for Langslet klart underordnet dette. Dette kaster også lys over et av Langslet-sitatene i boka: «De kristnes oppgave er å være redskaper for verdens helliggjørelse».

Så her er svar å finne dersom man spør etter innholdet i konvertitten(e?)s teologi, i hvert fall bruddstykkevis. Heyerdahl lar Langslet komme til orde i brevet hvor han meldte seg ut av Den norske kirke. Her konstaterer Langslet at han allerede i ni år hadde vært i en prosess hvor «min smule teologiske og filosofiske innsikt bragte meg i ulægelig motsetning til de lutherske kirkesamfunns særlige bekjennelsestradisjon». Et annet sitat understreker et strengt teologisk poeng i motsetningen mellom romersk-katolsk og evangelisk-luthersk antropologi: «Selv om mennesket er skadet ved syndefallet, er fornuften og den frie viljen fortsatt intakte. Vi er i stand til å søke det gode og Gud.» Troen er primært kirkens tro, men også individuell tro, slår Langslet fast. Jeg gjør et særlig poeng av Langslets trosoppfatning i en bokomtale på FBBs nettsted selv om det ikke er tid og sted for å tre inn i noen debatt om dette. Langslet har dessuten redegjort for den kristne tro i en egen publikasjon. Uansett vet jeg allerede at jeg kommer til å vende tilbake til Heyerdahls Langslet-biografi for å bruke flere passasjer i min egen refleksjon over noen av de mange ting Langslet var opptatt av.

Ole Fredrik Kullerud