Interreligiøs dialog i kirken?

Bakgrunnen for denne veiledningen er generelt utfordringer som oppstår i et samfunn preget av et stadig større kulturelt og religiøst mangfold. For Dnk kan dette konkret bety ønsker fra flerreligiøse familier om ulike innslag fra ikke-kristne kilder ved kirkelige seremonier. Det kan også være kirken selv som tar initiativ til religionsmøte innenfor rammen av en gudstjeneste. Et eksempel på dette er en gudstjeneste som skal finne sted i Arendal den 28. februar. I følge Vårt Land (18.2.16) inviterer sokneprest Åsta Ledaal og prost Kolbjørn Gunnarson muslimen Josef Hæier, som er en sentral person i byens moské, til samtale med soknepresten. Denne samtalen skal erstatte prekenen den søndagen. Biskopene ser utfordringene både ut fra et dialogperspektiv og et avgrensingsperspektiv overfor andre religioner. Spørsmålet om dialogens plass aktualiseres også i høy grad av saken fra Arendal.

En overordnet målsetting for biskopene er at man unngår å opptre slik at skillet mellom religionene viskes ut. Det innebærer at kirkens gudstjenester og kirkelige handlinger ikke kan romme en kultisk utøvelse av en annen tro, da dette er i konflikt med Det første bud, troen på Kristus og evangeliet. En offentlig bønn i en liturgisk sammenheng er en form for gudsdyrkelse, og derfor frarådes dette. Man mener imidlertid at mennesker med ulik tro kan sitte stille sammen og kanskje be hver for seg. 

Biskopene skjelner mellom bønn (gudsdyrkelse) og resitasjon av en religiøs tekst. Det siste regnes primært som en ikke-kultisk handling, men de viser også til at det kan være glidende overganger her. De ønsker derfor ikke at en imam skal resitere en korantekst på en tradisjonell måte ved for eksempel en begravelse, da dette av en muslim vil oppfattes som tilbedelse. Noe mindre problematisk, men likevel ikke tilrådelig, er det om et familiemedlem fremfører en korantekst. En ”nøytral” fremføring kan oppnås ved at presten leser teksten. Samtidig er det prestens oppgave å relatere teksten til forkynnelsen av Kristus. 

Dette kan høres ut som en form for dialogprosess mellom en ikke-kristen tekst og en kristen fortolkningsramme. Med andre ord noe som er ytterst krevende, ikke minst i en begravelse. Hvem skal avgjøre hva som er passende tekster? Hvis kirken forbeholder seg den retten, hva vil de som eventuelt får et Nei fra presten foreta seg? Det er ikke vanskelig å forestille seg at spesielt prester og kirkelige ansatte, som biskopenes veiledning først og fremst er laget for, kan komme i en presset situasjon. Veiledningen vektlegger gjestfrihet og imøtekommenhet. Det er altså kirkens medarbeidere på lokalplanet som med henblikk på kirkelige handlinger skal tolke og sette disse idealene ut i livet. 

Temaet for gudstjenesten i Arendal er ”Møte med det fremmede”. Josef Hæier kom til Norge som flyktning for mange år siden. Soknepresten vil gjerne høre noe om hans opplevelse av å komme hit til landet, av Norge og av vår kristelighet. Hun ønsker at han skal si noe om Koranens og islams oppfatning av Gud og Jesus fordi det er viktig at kristne setter seg inn i hva muslimer tror for å kunne møte dem med respekt, særlig nå når det kommer så mange muslimske flyktninger hit. Selv vil hun i samtalen bruke Jesu samtale med den samaritanske kvinnen ved brønnen for å vise at Jesus møtte samaritanerne med respekt. 

Soknepresten og prosten ikke bare forsvarer at gudstjenesten kan brukes til interreligiøs dialog, de mener den i dette tilfellet er den beste rammen. Prosten sier: ”Vi gjør ikke dette for å utviske ulikhetene. Nettopp ved å ha en dialog kan vi bli tryggere i vår tro. Ved å få innblikk i den andres tro, kan den oppleves som mindre truende”. Han mener også at kirken skal bidra til samhold i samfunnet. 

Disse uttalelsene tyder på at prosten ikke bare tenker på en dialog basert på ulike teologiske posisjoner, men setter dialogen inn i et samfunnsmessig perspektiv. Den skal bygge ned motsetninger og fungere som et slags sosialt lim i et pluralistisk samfunn. En lignende samfunnspolitisk tankegang, lik en overbygning over kirkelige handlinger, finnes også i biskopenes veiledning: ”Vi har alle en oppgave i å bygge et samfunn der mennesker med ulik religiøs tilhørighet kan leve sammen og bygge et godt fellesskap for alle”. 

”Dialog” er i dag et honnørord. Det brukes overalt, og det er knapt noen som bestrider at dialog i ulike sammenhenger blir stadig viktigere i et samfunn som vårt. Mange vil sikkert mene at det er prisverdig at kirken i Arendal ønsker dialog med Hæier og andre med en ikke-kristen trosbakgrunn. Med hvorfor må man bruke gudstjenesten til dette - og det sågar på en måte som fortrenger forkynnelsen av Guds ord i prekenen? Det finnes da mange andre muligheter for å organisere en dialog ut fra ønsket om bedre kontakt mellom mennesker av ulik tro. De to prestene i Arendal ser ut til å være blant dem som har stor tro på hva dialog kan utrette. Prosten mener vi kan bli tryggere i vår tro ved å ha dialog. Dette sier han helt uten forbehold. Det er utvilsomt riktig at mange kristne vet for lite ikke bare om muslimsk tro, men også om grunnleggende ting i kristen tro. Blir en da tryggere i egen tro gjennom interreligiøs dialog? Kan resultatet like gjerne bli forvirring, sammenblanding og en konturløs religiøs relativisme?

Som biskopenes veiledning minner oss om, har Jesus bedt oss vise nestekjærlighet til alle. Gjestfrihet og imøtekommenhet overfor alle mennesker er derfor noe vi er forpliktet på. I møte med mennesker med en bakgrunn helt ulik vår egen kan dette være krevende, og det vil alltid være forskjellige oppfatninger om hvordan vi skal forholde oss. Men innebærer kristne idealer som gjestfrihet og imøtekommenhet at man skal åpne et dialogperspektiv overfor andre religioner innen rammen av gudstjenester og kirkelige handlinger? Jeg mener nei. Vårt egentlige mål som kristne medmennesker må alltid være misjon: Å peke på Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, som den eneste veien til frelse for alle mennesker.