Intet annet evangelium

I den strid som dette året har gått rundt homofilispørsmålet i Den norske kirke, blir det gjentatte ganger hevdet at en må kunne være uenige om denne saken, bare vi står sammen om "budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus". I samme åndedrag har det fra ikke rent få av de som vil forsvare nyorienteringen i homofilispørsmålet, blitt fremholdt at etiske spørsmål ikke kan ansees som kirkesplittende, i motsetning til dogmatiske eller læremessige spørsmål. Dette siste hevder f.eks. også Oslo biskop i sin redegjørelse (av 24.4) etter vårens bispemøte, under henvisning til at møtet i Calmeyergaten i 1920 nettopp handlet om de grunnleggende dogmatiske sannheter.

En kunne nå spørre seg: Er det da virkelig enighet om "budskapet om den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus" mellom de som vil at kirken skal anerkjenne homofilt samliv, og de som på grunnlag av Den hellige skrift avviser dette? Mange av de som avviker fra Guds ord i homofilispørsmålet, vil antakelig kunne istemme bekjennelsen til de rent historiske kjensgjerninger rundt Jesu død og oppstandelse, (selv om det også må sies at svært mange av disse, på grunn av sitt bibelsyn, ikke vil tilkjenne NT's beretninger om disse ting noen autoritet). Men dette betyr ikke at en er enige om forkynnelsen av evangeliet. Saken er den, at de som vil endre på bibelens syn på homofili, forkynner et annet evangelium enn det vår Bibel og den lutherske bekjennelse lærer oss. Dette er det store alvor i homofilisaken, og som gjør den så avgjørende for vår kirkes fremtid.

I hvilken forstand kan man så si at vi her står overfor et annet evangelium?

For det første fordi den evangelieutgave en står overfor hos "reformistene", er et evangelium som bygger på anerkjennelse. Gud skal anerkjenne meg og min legning. Denne måte å tenke på henger sammen med den moderne tanke om menneskerettigheter: Et menneske har rett til og krav på å bli anerkjent for hva det er, uavhengig av rase, kjønn, tro, eller seksuell legning. I denne tapping blir evangeliet for homofile ensbetydende med at Gud anerkjenner deres legning, samt det liv som er uttrykk for legningen. Gud er ikke lenger en som har rett til å stille krav til oss, og faktisk gjør dette i sin hellige lov. I stedet blir han en mennesket stiller krav til, og som en vil ha med å gjøre bare i den utstrekning han innfrir våre krav. En vil, for å si det populært, ha Gud til å si til syndere: "Jeg er OK, du er OK". Men dette innebærer at en lager en gud i humanismens bilde. Guds kjærlighet blir da ikke annet enn et speilbilde av humanismens toleranseideal.

For det andre får man store vansker med Guds lov, og dermed forkynnelsen av lov og evangelium. Innebygget i kampen for anerkjennelse av homofilt samliv ligger en klar antinomisme (av gresk: "anti"=mot, og "nomos"=lov, dvs. fiendskap mot Guds lov). Men i Det nye testamente og evangelisk-luthersk tradisjon lærer vi at loven og evangeliet betinger hverandre, og begge er like nødvendige. Det ene kan ikke være uten det annet. Dette medfører at der forkynnelsen av Guds lov blir borte, svekkes eller fordunkles, skjer det samme med evangeliet. For lovens oppgave er å skape syndserkjennelse og selverkjennelse for Guds ansikt, slik at vi får bruk for Jesus. Får loven ikke gjøre denne gjerning, føres mennesker inn i egenrettferdighet, så de ikke lenger trenger Frelseren. Følgen av at man ikke vil forkynne Guds lov overfor homofile blir dermed ikke at en får en "mer evangelisk" og "kjærlig innstilling" overfor dem, men at en i stedet ødelegger evangeliet, og dermed fratar disse mennesker muligheten til å bli frelst! For der mennesket slutter å være en synder, slutter Jesus å være en Frelser. Å spille evangeliet ut mot loven er ikke noe kjennetegn på evangelisk kristendom, men en forfusking av det grunnleggende i apostolisk forkynnelse.

For det tredje fører den antinomisme vi her står overfor, til at Bibelens Gud blir fremmed for mennesket. Loven er nemlig ikke blott og bart isolerte trafikkregler som vi kan avskaffe etter forgodtbefinnende. Guds lov henger i Bibelen sammen med skaperordningen, og er en åpenbaring av Guds hellighet, dvs. av Guds vesen. Å sette Guds lov ut av kraft fordi vi tror "vi vet bedre", rører derfor ved det grunnleggende i kristendomsforståelsen, i forståelsen av hvem Gud er. I klartekst: Når man i homofilisaken tukler både med skaperordningen og gudsbegrepet, innebærer det at vi dypest sett står overfor en annen religion enn den overleverte apostoliske kristendom. Det er ikke tilfeldig at Guds navn er "Jeg er den jeg er". Når mennesker vil forandre Gud ved å forandre på åpenbaringen, gjør man Gud til en annen enn "den Han er". Hvilket leder til avgudsdyrkelse.

For det fjerde fører avskaffelsen av det Guds ord har å si om homofili til at man hevder at Guds lovs tale om disse ting ikke er god. Noe som nødvendigvis må medføre at en sier at Han, som har gitt loven, ikke er god. Det ligger en underforstått mistenkeliggjøring av åpenbaringen og av Bibelens Gud i den bevisste motstanden mot Guds ords tale om disse ting. Til dette må vi svare: Gud er god, og hans lov er "hellig og rettferdig og god", (Rom 7,12). Det er fordi Gud er god han har gitt oss sin lov. Det er fordi Gud er god han vil stanse syndere i deres selvutfoldelse. Det er fordi Gud er god, og fordi han vil at alle mennesker, også homofile, skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, at han sier nei til homofilt samliv.

For det femte fører dette syn til at man skaper forvirring om hva det vil si å leve som kristen. Det er ikke uvanlig å høre tale om "praktiserende homofile kristne", eller også om "kristne samboere". Men slik taler ikke Guds ord. Å leve i og forsvare åpenbar synd, er uforenlig med å være en kristen. Derfor er man enten kristen, og da lever man ikke bevisst i strid med Guds ord. Eller så lever man i et samboerforhold eller partnerskap, og da er man ikke kristen. For Skriften sier: "Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannhet", 1.Joh 1,6. Det å forsøke å forene et liv i åpenbar synd med kristenlivet, er ensbetydende med prøve å dra Den Hellige Ånd inn i synden. For en kristen er Den Hellige Ånds tempel, og tempelet skal ikke vanhelliges ved å dra inn slikt som er Gud fremmed.

Skal vi nå summere opp det som her er anført, er det all grunn til å fastslå at dette ikke er noe bibelsk evangelium. Guds kjærlighet omtolkes til en aksepterende toleranse. Her er det ingen Frelser som lider i synderes sted, og soner vår skyld under Guds vrede. Lovens ord forkastes, fordi det er "hårdt" og "uevangelisk". Gudsforståelsen endres like til grunnen, idet skaperteologien undergraves, og troen på åpenbaringens Gud som en god Gud undermineres. Likeledes ødelegges helliggjørelsen og læren om det kristne livet.

For den som kjenner sin Gud og sin Bibel, er det klart at vi her står overfor et annet evangelium. Da står de som forkynner dette "evangelium" også under den dom som apostelen peker på i Gal 1,6f. Og Guds folk vet at det slett ikke er sant at "vi er enige om forkynnelsen av den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus". Dette er bare tilslørende talemåter, som dekker over hva en virkelig holder på med: Det profeten Mika holder frem når han sier at "de arbeider med begge hender på å få det onde til å synes godt", (Mik 7,3).

Derfor handler denne saken i siste instans om dette: Skal velsignelse eller forbannelse fra Gud bli Den norske kirke til del?

Jan Bygstad,

formann i FBB