Intet annet evangelium – Intervju med Daniel Preus

Når FBB velger å ha som tema for årets sommerstevne «Intet annet evangelium», så er det fordi Guds ord er dyrt i vår tid, evangeliet forkynnes sjelden, troens liv forveksles med moralske bud. Tro blir en gjerning og menighetslivet blir da ikke samlingen om budskapet om syndenes forlatelse men om menneskelige psykologiske behov. Vi kan stille oss spørsmålet om evangeliet er kjent? Kriteriet for valget av hovedtaler var at vi ønsket å hente inn erfaringer som andre lutherske kirkesamfunn har gjort seg i kampen for evangeliet. Vi er glade for at den norskættede presten Daniel Preus ønsker å komme til oss i år. Preus er i dag fjerde visepresident i Missouri-synoden[i] og har tidligere vært president i Luther Academy. Med ham har vi fått en klar evangelisk forkynner.  Vi er i et stadig behov for å høre dette budskap for vår egen del, på ny og på ny. Som en forberedelse til sommerens stevne har vi derfor bedt om noen utdypende ord om dette livsnødvendige budskap og om hvorfor krikens kamp alltid har vært å bevare dette budskap rent.

Pastor Preus; hva er evangeliet, og hva har vært, gjennom historien til i dag, det falske evangelium?

Evangeliet er det glade budskap om tilgivelse og evig liv vunnet for syndere gjennom vår Herre Jesu Kristi liv, lidelse og død. Guds Sønn ble en av oss, overholdt loven som vi ikke hadde overholdt, og gjorde det i vårt sted. Han tok også på seg vår synd og skyld, og gjorde den til sin egen. På korset ble han straffet for våre missgjerninger, og Guds vrede, som vi fortjente, ble tømt over han. Som vår stedfortreder døde han i vårt sted, og holdt ut den syndestraffen som skulle ha vært vår. Han oppstod fra de døde, og viste ved dette at det offer han hadde gjort for verdens synder hadde blitt godtatt av Faderen. Nå lever alle som tror på ham i viten om at deres synder er blitt tilgitt for hans skyld, som Martin Luther sier i sin Lille katekisme « … der hvor syndenes forlatelse er, der er det også liv og salighet».

Et falskt evangelium ville være enhver lære som avviser evangeliets nådebudskap og prøver å erstatte det med en annen vei til Gud. Vanligvis vil et slikt falskt evangelium peke på loven som veien til å gjøre Gud tilfreds, og det vil ofte fremstille Jesus først og fremst som et eksempel, heller enn som frelseren vår. Alle ikke-kristne religioner er basert på troen på at Gud (eller gudene) blidgjøres ved vår gode atferd, og at den eneste måten å gjøre ham fornøyd med oss på er gjennom lydighet mot hans lov. Når slike oppfatninger blir presentert som «kristne», går kristendommens enestående stilling som nådens religion tapt. Den trygghet kristne har i sin frelse går også tapt, for som Salomo sier «Hvem kan si: ‘Jeg har holdt hjertet rent, jeg er renset for synd?’»(Salomos ordspråk 20:9). Apostelen Johannes sier: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss»(1 Joh 1:8): Problemet med å henvise mennesker til loven er at hvis man ser oppriktig på lovens krav, og sammenligner dem med egen atferd, kan loven kun anklage. Det er grunnen til at Paulus sier: «For ikke noe menneske blir rettferdig for gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.» (Rom 3:20). Loven vil aldri gi syndere trøst. Uten at Gud er nådig mot oss, kan vi ikke ha noe håp om at vi noensinne vil bli erklært rettferdige for hans åsyn. Men han har utøst sin nåde over oss i Kristus, sin Sønn, og i Jesus blir våre synder og vår skyld vasket vekk og Gud erklærer oss rettferdige for Jesu skyld. På grunn av det vår stedfortreder Jesus har gjort for oss, er Gud ikke lenger vred på oss. Han ser på oss som om vi hadde levd det fullkomne liv som Jesus levde, og som om vi allerede hadde blitt straffet for alle våre synder, siden Jesus tok straffen for dem.

Vi skjønner at evangeliet er ukjent og uforståelig i den sekulære verden, men hvorfor møter evangeliet så mye motstand i kirkene?

Det kunne gis mer enn ett svar dette spørsmålet. Det første og mest opplagte svaret et at selv om kristne tror på Guds ord og evangeliet det inneholder, er de alle syndere under fristelser av mange slag. Noen av disse fristelsene er til vantro; de skulle altså forkaste selve evangeliet som har gitt dem trøst, håp og liv. Paulus skrev til galaterne: «Det undrer meg at dere så raskt vender dere bort fra ham som har kalt dere ved Kristi nåde, og til et annet evangelium, men det finnes ikke noe annet, det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium» (Gal 1:6-7). Det er ikke overraskende når noen innenfor den synlige kirke forsøker å forvrenge frelsens rene evangelium. Slik har det alltid vært. Det falske evangelium er naturlig tiltrekkende for dem som ikke ønsker å bli kalt syndere, og som ikke vil bli holdt ansvarlig overfor Gud for sine feil, og som ønsker å tro at de i Guds øyne er gode på bunnen.

Dessverre har mange av kirkens teologer overtatt rasjonalistiske teorier og idéer om mye av det Bibelen lærer. Aller fremst blant disse er troen på at Bibelen i seg selv kun er en menneskelig bok, som til liks med alle andre menneskelige bøker inneholder feil av forskjellige slag, og som derfor ikke fullt ut er pålitelig. Når det først er blitt stilt spørsmål ved Bibelens pålitelighet, blir det den lærer underkastet forskere som i de senere år i sin «klokskap» har forkastet mye av Bibelens lære, også dens sentrale budskap om frelse av nåde ved tro på Kristus.

I dag er kirken også presset av kulturen til å tilpasse sin forkynnelse til kulturens oppfatninger og skikker. Den vestlige kultur har i sin anskuelse blitt ekstremt pluralistisk. Slik blir kristne fortalt at det er arrogant å tro og bekjenne at bare kristendommen har sannheten. Vi blir oppmuntret til å tro at det finnes sannhet i alle religioner, og at vi derfor burde være åpne for å lære av de store verdensreligionenes visdom. Når kristendommen hevder at bare Jesus er «veien, sannheten og livet» og at «ingen kan komme til Faderen» uten ved ham, blir dette av kulturen sett på som hardt og ukjærlig. Vi blir fortalt at kirken burde være mer åpen og kjærlig. Dessverre har mange i kristne kirkesamfunn tatt til seg kulturens forførende budskap og har blitt forlegne over at kristendommen hevder frelse i Kristus alene.

Hva trenges for at evangeliet skal gjøre sin gjerning?

Den augsburgske bekjennelse, som alle lutherske kirker slutter seg til som en rett og troverdig utleggelse av Skriften, erklærer: «For at vi skal komme til denne troen, er det innstiftet en tjeneste med å lære evangeliet og meddele sakramentene. For ved Ordet og sakramentene som midler, blir Den Hellige Ånd gitt, han som virker troen, hvor og når Gud vil, i dem som hører evangeliet…».

I sin nåde, sendte ikke bare vår Gud sin Sønn for å være vår Frelser, men sørget også for at hans nådige budskap forkynnes, slik at mennesker kunne få vite om Guds kjærlighet og tilgivelse i Kristus. Han innstiftet det hellige embetes tjeneste slik at evangeliet kunne forkynnes inntil den dag da Herren kommer igjen for å dømme levende og døde. Pastorer skal nære Kristi flokk med evangeliet og sakramentene. Siden bare evangeliet kan skape tro, er en pastor som holder opp å preke og lære budskapet om Jesus som frelseren fra synd, en ulv og ikke en hyrde.

Det er også slik at Guds ord virker uavhengig av hvem som forkynner det. Ordet har sin egen kraft, og er ikke avhengig av den som taler for å være virkekraftig. Derfor er det ikke bare pastorer som har evne og rett til å forkynne det. Pastorene har blitt kalt av Gud gjennom kirken til å forkynne Ordet offentlig. Men enhver kristen har rett og plikt til å bringe dem evangeliet som ikke kjenner det eller aldri har hørt det. Derfor lærer fedre og mødre det til sine barn, kristne menn og kvinner bekjenner sin tro for kolleger og slektninger. Kristne gutter og jenter snakker om sin tro med sine venner. Og Den Hellige Ånd bruker hele dette vitnesbyrd til å føde kirken og gi den vokster. Hos Jesaja sier Gud: «For lik regn og snø som faller fra himmelen og ikke vender tilbake dit før de har vannet jorden, gjort den fruktbar og fått den til å spire, gitt såkorn til den som skal så, og brød til den som skal spise, slik er mitt ord som går ut av min munn: Det vender ikke tomt tilbake til meg, men gjør det jeg vil og fullfører det jeg sender det til.» (Jes 55:10-11).

Evangeliet har sin egen kraft og trenger ikke å bli forbedret av menneskelige ideer. Apostelen Paulus bekjenner: «For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror,… (Rom 1:16). Men samtidig, hvis evangeliet skal forkynnes virkningsfullt, må også loven prekes. Hvis mennesker ikke erkjenner sin synd, har de ingen lengsel etter en frelser. Av denne grunn sa Jesus «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke…»(Luk 5:31). Jesus sa også: For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem». (Luk 19: 10). De som ikke ser seg selv som fortapte vil heller ikke se behov for en frelser, og derfor må loven prekes. Dessverre har vår kultur forkastet mye av Guds lov ved å erklære den irrelevant i dagens «opplyste» samfunn. Løsningen er selvsagt ikke å kapitulere overfor samfunnets villfarelser, men å fremlegge både loven og evangeliet på måter som både er forfriskende og tro mot Skriften.

Bergen/St. Louis, februar 2013

Fotnote

[1] Missouri-synoden, Lutheran Church – Missouri Synod, består i dag av om lag 6200 menigheter og har omtrent 2,3 millioner medlemmer. I dette første intervjuet presenteres Preus’ hovedtanker relatert til sommerstevnets hovedtema.