Ja til kirkens embede!

FBB-nytt: LEDER

Nr. 1, Mars 1990, 27. årgang

Asle Dingstad:

Ja til kirkens embede!

Det synes igjen å være nødvendig å slå et slag for Kirkens embede. Årsakene er mange og vi vil her peke på noen trekk i kirkebildet som er med på å undergrave embedets stilling i vår kirke. Kanskje kan det være på sin plass å understreke at motivet for vårt engasjement ikke er å tviholde på embedets tradisjonelle status og privilegier vis a vis andre stillingskategorier i vår kirke (om det fortsatt skulle finnes noe slikt!) eller å skape en falsk avstand mellom leg og lærd. Vårt utgangspunkt er en bibelsk forståelse av Kirken som Kristi legeme i verden, der alle lemmene er til for hverandre og hvor mangfoldet av nådegaver og tjenester knyttes sammen i Åndens enhet.

1. Det farligste angrepet mot kirkens embede kommer i dag fra dem som hevder at det ikke finnes noen bibelsk begrunnelse for et slikt embede overhodet. Kristus har ikke innstiftet et eget læreembede med apostoliske fullmakter og med historisk kontinuitet som skulle forplikte oss i dag. Vi kan i beste fall tale om et generelt oppdrag og enkeltstående tjenestefunksjoner, skal vi tro bl.a. professor Hans Kvalbein ved Menighetsfakultetet. Et eget hyrde- og læreembede, personlig overdratt ved Kirkens kall og sendelse i ordinasjonen med saklig og livslang forpliktelse til å forestå forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av de hellige sakramenter, er å betrakte som en menneskelig oppfinnelse. Hvordan Kirken skal ivareta sitt Gud-gitte oppdrag er m.a.o. et rent ordningsspørsmål.

Et slikt synspunkt gripes naturligvis begjærlig av alle som kjenner for kvinners rett til å være prester. Finnes det ikke noe embede, så finnes det heller ingen grunn til å reise spørsmålet om hvem som kan kalles til et slikt embede. Det har bl.a. Det norske Misjonsselskap forstått og begrunner sin åpning for kvinnelige prester bl.a. på et rent funksjonalistisk embedssyn. Her har man funnet en ekseget og en eksegese som synes å passe som hånd i hanske til den tilpasningsteologi som selskapet har slått inn på. (En annen sak er at man fortsatt kommer på kollisjonskurs med enkeltstående bibelord, som f.eks. 1. Tim. 2, 12).

Vår kirke har tradisjonelt stått for en annen embedsforståelse. Med Den hellige Skrift (som leses ved ordinasjonen, Ap.Gj. 20,17-21, 27-32; 2.Kor. 5,17-21; 1.Peter 5,1-4), har den holdt fast ved at prestetjenesten er en i Guds ord bevitnet og med apostolisk fullmakt forordnet tjeneste i og for Kirken, benevnt "den hellige prestetjeneste". Dette synet bygger på den forståelse at Jesus har kalt og sendt apostler som lærere (didaskalos), som igjen skal gi videre det de selv har fått overgitt (paradoseis). Slik er det Paulus forstår sin tjeneste bl.a. i 2.Tess. 2,15 og han gir disse fullmakter videre til Timoteus, se 2.Tim. 2 og 3. Som hyrder og lærere i menighetene skal embedsinnehaverne undervise menigheten i Kristi navn og på hans vegne. Vårt presteembede forstås som en videreføring av denne apostoliske tjenesten.

Med vår kirkes bekjennelsesskrifter har den fastholdt at tjenesten med Ord og sakrament er en av Gud innstiftet tjeneste (CA 5). Denne tjenesten er nødvendig for troens skyld.

Med Luthers reformatoriske skrifter har den til nå fastholdt at Kirkens embede hører med til Kirkens uoppgivelige kjennetegn, se bl.a. Luthers beskrivelse av Kirkens 7 kjennetegn i "Om konsiliene og kirken" fra 1539 (gjengitt på annet sted i bladet).

2. Eksegetens embedsskritikk er på en besnærende måte koblet sammen reformasjonens lære om "det almenne prestedømme". Det er vel derfor argumentasjonen glir så lett inn i lekfolkets tenkemåte og åpner veien for en feilslutning i embetsspørsmålet, til stor skade for lekfolket selv. Vi er et folk av prester, det er sant nok. Ved dåpen og troen er enhver kristen prest i den forstand at han eller hun har samme barnekår hos Gud og samme adgang like inn for Guds trone. Vi kjenner ingen annen mellommann enn Kristus selv.

Men dette utelukker slett ikke et eget kirkelig embede med rett og plikt til å forvalte nådemidlene på Kristi fullmakt og på menighetens vegne. Tvert imot vil vi hevde at Jesus har innsatt det spesielle embedet for det alminnelige prestedømmets skyld. Menigheten lever av Ord og sakrament. Derfor er denne tjenesten gitt til menigheten. Alle har prinsipielt den samme rett, men alle kan ikke utøve denne retten samtidig. Derfor må menigheten kalle bestemte mennesker inn i denne tjenesten og overgi dem til Guds tjeneste for de andres skyld. Og den som er rettelig kalt (rite vocatus) skal være Kristi tjener for og i menigheten. Embedet er til for menighetens skyld og står som et vern mot at noen spesielt fromme eller åndsbårne skal kunne tilrive seg en posisjon på de andres bekostning og dermed splitte menigheten.

Slik er embedet å forstå som en Guds gave til menigheten. Embedet er ikke til for å herske og underkue, men for å tjene og frigjøre nådegavene. (1.Peter 5,2-3 og Ef. 4,12f). Å holde embedet høyt i Kirken, innebærer derfor ikke å innføre en bestemt "embedsstand" med egne privilegier og med brodd mot Kirkens åndelige livsvirkelighet. Embedet er selv en nådegave som skal virke sammen med alle de andre nådegavene til Kristi legemes oppbyggelse.

3. Til sist må vi heller ikke glemme det press mot embedets frihet og selvstendighet som ligger i den alminnelige demokratiseringstanken slik vi møter den både i samfunns- og kirkeliv.

I samfunnet kjennes i dag bare en rett, nemlig folkesuverenitetens. All makt, og dermed all styring, ligger i folkets hender. Av lang erfaring tror vi at dette er det beste politiske system. Et ganske annet spørsmål er om dette systemet kan overføres på Kirken, som er Kristi legeme i verden. Her er det ikke plass til en gjennomført demokratisk tankegang. Makten i Kirken kommer ikke nedenfra, fra folket, men ovenfra, fra Kristus som sitter ved Faderens høyre hånd og som regjerer gjennom sitt hellige ord. Det kirkelige styringssystem er derfor nådegavenes, utøst og tildelt gjennom Den Hellige Ånd. Det er dette Kirken vedkjenner seg når den ved ordinasjonen av prester ber "Kom, Hellige Ånd, Herre Gud! Gyd dine nådegaver ut...". Slik bekjenner Kirken sin avhengighet av Ånden og Ordet. (Se Ef. 2,20-23).

Heller ikke et såkalt kirkelig demokrati kan erstatte eller begrense embedet. Ordinasjonen er prestens frihetsbrev vis a vis alle som gjør krav på ham. Fra nå er han "tatt til fange for evangeliet". Det betyr ikke at han ikke skal vurderes og prøves i sin forkynnelse og embedsførsel. Tvert imot forholder det seg slik at han nettopp derfor skal prøves både i liv og lære. (Se bl.a. 1.Tim. 3)! Men han skal prøves på Guds ord og ikke på hva mennesker synes og mener.

Menigheten kaller sin prest. Men presten er ikke underlagt hverken menighetsråd eller andre organer i Kirken. Han velges ikke som ordfører for en forening eller et parti og skal ikke være talsmann for flertallets meninger. Han er en Guds mann og er kalt til å tale og handle i Kristi sted. Deri ligger presteembedets høye herlighet og dype forpliktelse, og den som leser sin Bibel uten forutinntatte meninger, skal ikke mangle skriftord som kan bekrefte denne sak.

Slik vil vi forsvare Kirkens embede. Enten det undergraves av eksegeter som atomiserer Skriften, motarbeides av en type misforstått lavkirkelig lekmannsideal eller angripes av en sekulær eller kirkelig demokratiseringstanke. Og vi gjør det for Kirkens skyld, for lekfolkets skyld og sist, men ikke minst, for troens skyld.

(NS 677, v. 2-3. Thomas Kingo)