Ja til romersk-katolsk rettferdiggjørelseslæren?

AKTUELL ARTIKKEL

av dr.theol. Oddvar Johan Jensen

Artikkel i Luthersk Kirketidende, 3/98 (133), s. 65-69.

Hva er det som har skjedd når både Bispemøtet og Kirkemøtet har sagt ja til "Felleserklæringa om rettferdiggjeringslæra"? Vi forsikres om at "Kyrkemøtet si tilslutning til 'Felleseklæringa' inneber ikkje noko endring i Den norske kyrkja sitt læregrunnlag ..."¹⁾ Samtidig har man nå fått en felles erklæring om rettferdiggjørelseslære som innebærer at det ikke lenger er grunnlag for de gamle motsetninger mellom katolisisme og lutherdom på dette punkt. Det er fortsatt forskjeller, men av helt andre dimensjoner enn tidligere.

På 1500-tallet var det i utgangspunktet fra Rom fordømmelsene kom. De førte til bannlysning og ekskommunikasjon av Luther i 1520/21 og en læremessig fastholdelse av denne dom på Tridentinerkonsilet (1547). Dekretet om rettferdiggjørelsen inneholder 33 canones. Flere av dem fordømmer luthersk teologi i klare ordelag. Et tilsvar på dette ble fra luthersk side gitt i Konkordieformelen (1577), men dette er mer implisitt enn eksplisitt. Konkordieformelens artikkel III Om troens rettferdighet er ikke primært et angrep på Den romersk-katolske kirke, men et forsøk på å ordne opp i striden om Osianders rettferdiggjørelseslære. I artikkel IV Om gode gjerninger behandles mer eksplisitt gjerningenes betydning for frelsen. Heller ikke her er det Tridentinerkonsilet som behandles, men den såkalte majoristiske strid. Her imidlertid forkastes det som på Tridentinerkonsilet ble besluttet mot den lutherske lære om de gode gjerningers betydning for frelsen. ²⁾ Man kan derfor med god grunn spørre hva de lutherske kirker har å beklage, annet enn den klassiske lutherske rettferdiggjørelseslære. I sak rammer den nemlig romersk-katolsk teologi på flere punkter.

I tidligere artikler i LK har jeg i denne sammenheng fokusert på rettferdiggjørelsen som en prosess. I romersk-katolsk teologi er ikke den rettferdighet vi får ved troen på Jesus Kristus alene identisk med den eskatologiske rettferdighet. Dommen skjer på grunnlag av den hellighet mennesket har tilegnet seg, om nødvendig gjennom renselse i skjærsilden. I luthersk teologi sies det derimot et klart nei til læren om kirkens skatt, avlat og renselse gjennom skjærsilden som grunnlag for den siste dom. Av samme grunn faller også hele helgenkulten bort.

Nå skal imidlertid disse motsatte og gjensidig ekskluderende posisjoner ikke lenger være en treffende beskrivelse av forholdet mellom de to kirkesamfunn. Det er Den norske kirkes mening om saken. I Tyskland ser nå saken noe annerledes ut. Allerede i sommer var det tydelig at noe var på gang. Fredag 26. september ble motforestillingene offentlig gjennom en artikkel i Frankfurter Allgemeine Zeitung: "Ökumene am Scheideweg. Die Gemeinsame Erklärung zur Rechtfertigungslehre führt zu neuem Nachdenken über reformatorische Theologie." Bak artikkelen stod professor Dalfert i Zürich. Allerede flere måneder tidligere hadde professor Jüngel i Tübingen reist de samme spørsmål i brevs form. ³⁾ Og nå pågår debatten for fullt, særlig blant teologene. I sentrum står den omstridte § 18 som gjennomgikk vesentlige endringer fra 1996 (Würzburg I = WI ) til den endelige tekst fra 1997 (Würzburg II = WII). Sett fra katolsk side var problemet at WI i § 18 hadde tilkjent rettferdiggjørelseslæren en for eksklusiv stilling. Dette førte til at Troskongregasjonen grep inn og fikk endret teksten slik at rettferdiggjørelseslærens eksklusivitet ble dempet og det ble åpnet for en katolsk lesemåte som satte rettferdiggjørelseslæren inn i en klassisk katolsk teologisk ramme. Det man i denne sammenheng har reagert sterkest på fra luthersk side, er at dette ikke er fremstilt som katolsk rettferdiggjørelseslære i motsetning til luthersk, men som en felles forståelse av rettferdiggjørelseslæren. § 18 avslutter nemlig kapittel 3, "Den felles forståelse av rettferdiggjørelsen". Med Troskongregasjonens endringer i kursiv lyder den norske teksten:

Derfor er rettferdigjørelseslæren, som tar opp og tolker dette budskapet, mer enn bare ett element i den kristne lære. Den står i et avgjørende forhold til alle trossannheter, som må betraktes i sin innbyrdes sammenheng. Den er et uoppgivelig kriterium som uopphørlig tjener til å rette hele kirkens lære og praksis mot Kristus. Når lutheranere understreker dette kriteriets enestående betydning, benekter de ikke den innbyrdes forbindelse og betydning av alle trossannheter. Når katolikker ser seg bundet av flere kriterier, benekter de ikke rettferdiggjørelsesbudskapets særlige funksjon. Lutheranere og katolikker har det samme mål om å bekjenne Kristus i alt, ham som vi setter vår lit til over alle ting som den eneste mellommann (1 Tim 2,5-6). Gjennom Kristus gir Gud seg selv i Den Hellige Ånd og øser ut [skjenker] sine fornyende gaver. (Jf. kilder til kapittel 3 i tillegget.) ⁴⁾

I og med at dette er en felles tekst, må den gjensidig kunne leses både luthersk og katolsk på en måte som forener luthersk og katolsk teologi. Dette er ikke uten videre tilfelle. Hele teksten er dreiet i katolsk retning og kan lett tolkes som en oppgivelse eller tilsløring av uoppgivelige lutherske anliggender. Følgende kan anføres:

Presiseringen av at rettferdiggjørelseslæren står i et avgjørende forhold til "alle trossannheter" gir god katolsk mening. En avgjørende hindring i foholdet mellom luthersk og katolsk teologi er da borte. Når rettferdiggjørelsen skal tolkes slik at den inkluderer "alle trossanheter" i det katolske læresystem er de katolske fordømmelser av den lutherske rettferdiggjørelseslære på 1500-tallet gjenstandsløs. De kan dermed bli stående som riktige i sin tid, men som ikke treffende i dag. En annen sak er at rettferdiggjørelseslæren i luthersk teologi ikke må gjøres til et reduksjonistisk prinsipp som både setter de oldkirkelige dogmer og loven ut av spill, slik det ofte har skjedd i nyprotestantisk teologi. Uttrykket "alle trossannheter" gir derfor også god mening i luthersk teologi, men da er disse trossannheter begrenset til det som er begrunnet i Skriften. I forholdet mellom katolsk og luthersk teologi er formuleringen derfor ikke samlende, men kontroversiell.

I de Schmaldkaldiske artikler er rettferdiggjørelseslæren formulert skarpt og polemisk mot den katolske frelseslære. "På denne artikkel står alt det vi lærer og gjør mot paven, djevelen og verden. Derfor må vi ha full visshet om dette og ikke tvile. Det er ellers alt sammen tapt og paven og djevelen og alt som er mot oss beholder seieren og får rett."⁵⁾ Dette er slikt man knapt kan sitere i dag, men i en fredeligere tid får man huske at ordene falt i en situasjon da paven ønsket å bekjempe den lutherske lære med militær makt. Det blivende poeng er at rettferdiggjørelseslæren ikke kunne oppgies, koste hva det koste ville. Det er nærliggende å tolke teksten i Felleserklæringen 1997 slik at denne fronten rett og slett oppgies og at rettferdiggjørelseslærens eksklusive funksjon dermed blir borte. Den blir redusert til å være ett blant flere kriterier og veien legges åpen for det fedrene så seg forpliktet til å si et klart nei til.

I § 18 sin siste setning stod det i WI at Den Hellige Ånd "øser ut sine reddende gaver". I WII er dette endret til at Ånden "skjenker sine fornyende gaver". Med denne formulering er det igjen nærliggende å tenke katolsk. Det Ånden gjør er å gi sine gaver som forvandler mennesket til den iboende hellighet som på dommens dag blir gjenstand for dom.

Først i kapittel 4 utfolder Felleserklæringen rettferdiggjørelseslæren slik at det teologisk kontroversielle blir synlig (Jfr f eks §19 kontra § 20). Da formuleres de motsatte posisjoner i egne paragrafer. På denne måte understrekes forskjellen mellom de paragrafer man er enig og de man er uenig om. § 18 uttrykker teologisk enighet på en slik måte at divergensene i det minste må oppfattes som et positivt mangfold, noe det ikke er grunnlag for.

Så langt jeg har kunnet informere meg om Bispemøtets og Kirkemøtets behandling av Felleserklæringen av 1997, har de problemstillinger jeg her har forsøkt å løfte frem på bakgrunn av den pågående debatt i Tyskland ikke vært viet noen oppmerksomhet. For egen del har jeg inntil for noen måneder siden levd i den tro at det bare var mindre endringer fra WI til WII og har derfor ikke før nå foretatt en sammenlignende analyse av de to tekster. Det hadde imidlertid vært å ønske at saken hadde vært oppdaget av de teologiske høringsinstanser før det kom til et endelig vedtak i Kirkemøtet.

På bakgrunn av det som her er anført bør de som har læreansvar i Den norske kirke reservere seg mot vedtaket på Kirkemøtet. Videre bør Kirkemøtet selv ta saken opp igjen ved første anledning og gjøre tilsvarende reservasjoner gjeldende. Dette er nødvendig om det som står i vedtakets punkt 5 skal være troverdig: "Kyrkjemøtet si tilslutning til 'Felleserklæringa' inneber ikkje noko endring i Den norske kyrkja sitt læregrunnlag ..."

Noter:

¹⁾ Vedtak sak 15/97 punkt 5.

²⁾ Se FC sol de IV,35 og Conc Trid Sess VI can 24.32.

³⁾ Jüngels synspunkter er nå offentliggjort i artikkelen: "Um Gottes willen - Klarheit!" ZThK 94 (1997), 394-406.

⁴⁾ WI:

Darum ist die Lehre von der Rechtfertigung, die diese Botschaft aufnimmt und entfaltet, nicht nur ein Teilstück der christlichen Glaubenslehre. Sie will als Kriterium die gesamte Lehre und Praxis unserer Kirchen unablässig auf Christus hin orientieren. Ihm allein ist über alles zu vertrauen als dem einen Mittler (1 Tim 2,5f.), durch den Gott im Heiligen Geist sich selbst gibt und seine rettende Gaben ausgießt [vlg. Quellen, S. 2f.].

WII (endringene er kursivert av meg):

Darum ist die Lehre von der Rechtfertigung, die diese Botschaft aufnimmt und entfaltet, nicht nur ein Teilstück der christlichen Glaubenslehre. Sie steht in einem wesenhaften Bezug zu allen Glaubenswahrheiten, die miteinander in einem inneren Zusammenhang zu sehen sind. Sie ist ein unversichtbares Kriterium, das die gesamte Lehre und Praxis unserer Kirchen unablässig auf Christus hin orientieren will. Wenn Lutheraner die einzigartige Bedeutung dieses Kriterium betonen, verneinen sie nicht den Zusammenhang und die Bedeutung aller Glaubenswahrheiten. Wenn Katholiken sich von mehreren Kriterien in Pflicht genommen sehen, verneinen sie nicht die besondere Funktion der Rechtfertigungsbotschaft. Lutheraner und Katholiken haben gemeinsam das Ziel, in allem Christus zu bekennen, dem allein über alles zu vertrauen ist als dem einen Mittler (1 Tim 2,5f.), durch den Gott im Heiligen Geist sich selbst gibt und seine erneuernden Gaben schenkt [vlg. Quellen zu Kap. 3.].

5) BSLK 417,3-7/23-26