Jeg løfter opp til Gud min sang

Herleik Baklid (red.):

M. B. Landstad – Skrifter 5

Salmer

Med innledninger og noter av Åge Haavik, Per Kristian Aschim, Anders Aschim og Ernst Baasland

Novus Forlag 2020, ib.;

751 sider

Jeg har i høst kost meg med Landstad. Bind fem i serien om ham og hans livsverk handler om salmene. Denne mannen «har bragt mer signing til det norsk folk enn det er gitt noe menneske å måle», skrev biskop Johannes Smemo om ham – og det livsverket han fremfor alt er kjent for; salmeboken. At det er gitt ut flere bind om Landstad, forteller jo med tydelighet at han hadde mange jern i ilden. Men salmeboken som han arbeidet frem, og som kom i bruk fra 1870 av, står i en særstilling. Det er Landstads arbeid med salmer dette bind fem handler om; både de han skrev selv, de han oversatte og de han bearbeidet.

Den 7. oktober 1802 ble han født, på Måsøy i Vest-Finnmark. Datoen etter – 8. oktober – men 78 innholdsrike år senere (1880), døde han, i sin egen leilighet i andre etasje i Majorstueveien 16 i Oslo. I år er det således 140 år siden han døde, men 150 år siden salmeboken kom i bruk. Det er verdt å lage en gedigen bok om slikt; både fordi det var et stort verk, som har vært av umåtelig og umålelig betydning for kirke og troens folk i Norge, og fordi det har gått såpass langt tid at glemselens slør lett kan bli trukket for det verket han stod for. For fremdeles synger vi Landstad – om enn færre tekster enn før – og det vil vi gjøre også i kommende år!

Det 1 ste Stød

Å liste opp hans vita er det ikke plass til her. Men vi nevner at han i 1829 giftet han seg med sin Mina født Lassen. På sin femtiårs dag i 1852 fikk han gjennom en kongelig resolusjon oppdraget med å utarbeide utkast til ny kirkesalmebok. I 1853 kom ”Norske Folkeviser” ut. I 1869 var salmeboken endelig ferdig, og i 1870 ble han utnevnt til Ridder av St. Olavs Orden. I 1876 gikk han av som prest, og flyttet året etter til hovedstaden.

En viktig tildragelse fra studietiden kan nevnes. En dag kom han forbi et hus hvor det var bokauksjon. Her slo han til på en pakke med fire bøker, og betalte fire skilling. Den ene av disse var Philipe Nicolais ”Freuden-Spiegel des ewigen Lebens”. På de siste sidene av dette verket stod originaltekstene til salmene hans. Også en av de andre bøkene inneholdt artikkelstoff om salmer. Men Nicolais salmer fanget interessen umiddelbart, og han gikk i gang med å oversette noen av dem. Den første av dem het ”Wachet auf, ruft uns die Stimme”. På norsk ble den til ”Zions Vægter hever røsten”. -Jeg troer dette gav mig det 1ste Stød i Retning af Salmedigtning, og aabnede mit Sind for de gamle Salmers Liv, skrev han til pastor, senere biskop, Johannes N. Skaar.

Salmeboknøden

Alt i 1848 ble han bedt om av Kirkedepartementet om å ta på seg arbeidet med en ny salmebok. Men da var han ikke klar til det. Det eksisterte på den tid flere ulike salmebøker som ble brukt i Den norske kirke. De ble brukt om hverandre, og forvirringen var til dels stor. Mange har brukt uttrykket salmeboknød om tilstanden. ”Evangelisk-Christelig Psalmebok” av 2 1798 var den ene. Den var nokså rasjonalistisk preget. Tanken med denne boken var at den skulle avløse Guldbergs ”Psalmebog” av 1778. Dertil var det mange menigheter som brukte ”Den Forordnede Ny Kirke-Psalme-Bog” av 1699, den vi vanligvis kaller Kingos salmebok. Alle disse tre var autoriserte til kirkelig bruk. Dessuten hadde Hans Nielsen Hauge gitt ut en salmebok (”De sande Christnes udvalgte Psalmebok” av 1799), og Wilhelm Andreas Wexels ga i 1840 ut ”Christelige Psalmer”. Som om ikke dette var nok, fantes herrnhuternes (Brødremenigheten) egen bok ”Harpen” av 1829. Og Gustav Lammers bok av 1834, ”Psalme Skat”, og Jens Johnsens ”Christelige Psalmebok” av 1846. Intet av dette ble samlende. Wilhelm Andreas Wexels så tidlig denne nøden, og tok mål av seg til å gjøre noe med den. Han ga ut noen mindre hefter i 1833 og –34, før det store arbeidet hans kom på trykk i 1840. Ville ikke Wexels være mannen for en helt ny kirkesalmebok? Han hadde gode kontakter til embetsverket, bosatt som han var i hovedstaden, og med kateket- og prestetjeneste i Domkirken. Hvorfor skulle man velge Landstad, en landsens prest, med røtter i Nord-Norge, og som dertil ville satse på både en språkmodernisering og fornorsking av salmeskatten? Og som hadde hatt fingrene borti folkevisene og folkeminnene? Da salmeboken var autorisert, og klar til å tas i bruk, var det ikke få menigheter rundt om som nettopp viste til Landstad befatning med folkevisene, og som av den grunn nektet å ta i bruk den nye salmeboken! Men etter hvert ble den tatt i bruk nesten overalt.

Ikke minst fortellingen om salmeboknøden er spennende å lese, både med tanke på salmene og kirkehistorien. Og ikke mindre Landstads arbeid med salmene etter at han sa ja. Han trengte mange år. Og kritikken mot de ulike utkastene var til dels heftig, både med tanke på språk, ordvalg, stil, teologi og bredde av salmer. Mange hadde meninger; sterke meninger – noe vi kjenner godt til fra nyere revisjoner av sang- og salmebøker også.

Hauge-boken

Et trekk som kompliserte innføringen av Kirkesalmeboken, var at Andreas Hauge, sønn av Hans Nielsen Hauge, ble utfordret av noen konservative kristne til å lage en alternativ salmebok. De hadde ikke tillit til Landstad. Ikke minst hadde de vanskeligheter med hans befatning med sagn, eventyr, legender og folkeviser. En slik prest kunne ikke selv være en sann kristen og føre rett lære, mente de. Hauges salmebokutkast var ferdig i 1863, og kom ut i 1874, også den med autorisasjon. Det er blitt hevdet at dette både var en skandale, og dessuten et brudd med de forutsetninger som var lagt til grunn da departementet ba Landstad å ta på seg arbeidet med en ny kirkesalmebok. I løpet av få år ble Hauges salmebok innført i en tredjedel av landets sogn. Boken var svært konservativ, både språklig og teologisk. Men stemningen snudde fort. Etter en periode gikk den helt ut av bruk.

Hovedkapitlene i dette bind fem om Landstad er disse: 1) Landstads tidlige salmedikting fram til 1854, 2) Salmeboknøden, 3) boken «Brev til en Ven», 4) arbeidet med Luthers salmer, 5) handler om julesalmer, 6) utkast til kirkesalmebok av 1861, 7) forskjellig om salmeboken, 8) handler om misjonssalmer, 9) presentasjon av kirkesalmeboken fra 1869/70, 10) artikkel om verket «Sange og Digte» (1879). Så er det nesten en halv liten bok til slutt med registre, kilder og noter og litteraturliste.

Misjonssalmene

Alle disse hovedkapitlene kunne fortjent egne kommentarer. Det er det ikke plass til her. Jeg gikk rimelig grundig gjennom kapitlet om misjonssalmene. Ikke uventet på noen måte er det hedningemisjonen som får gjennomslag, ikke minst etter at Det Norske Misjonsselskap ble stiftet i 1842. Selv om Den Norske Israelsmisjon ble stiftet bare to år etterpå, langt på vei av 3 de samme personene og det samme kirkelige/kristelige miljøet i Stavanger, finner vi knapt salmer om jødemisjon. Men det var likevel litt å finne her og der. For eksempel, salmen «For dem, som først til Bryllup bødes» (side 597). Her ber man om at det lyset som stanset Saulus på hans ville ferd, også må opplyse «Jakob»; altså det folket Saulus var en del av. Og i salmen «Med Kjærlighed og Tak vi mindes» ber man om at «den gamle pagts udkaarne, maa læskes av Jakobs brønn». En vakker tekst finner vi også om gamle Simeon (Lukas 2), han som fikk se at Jesus Messias er frelser for både hedningene og Israels folk (side 686).

Salmer om jødemisjon og tekster fra den messianske bevegelsen er det for øvrig vanskelig å få øyne på også i nye sang- og salmebøker. Det er slik sett uendelig mye å gå på for dem som skal revidere sang- og salmebøker i fremtiden. At evangeliet er en Guds kraft til frelse, for jøde først, så for greker, avspeiles ikke på noen måte i verken gamle eller nye sang- og salmebøker. Det er likevel godt at vi synger med Landstad på bots- og bønnedagen; «Der mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords i Guds rike, med Abraham, Isak og Jakob til gjest hos ham som bød inn oss å stige!» Så er i det minste de troende patriarkene fra den gamle pakt med oss!

Foruten Novus Forlag som er utgiver av boken, står Nasjonalt Landstadsenter. Utgivelsen er støttet av Norsk Kulturråd, Institutt for sammenlignende kulturforskning, Presteforeningen, Lindemanns legat og Seljord kommune. Stor takk til alle disse, inkludert redaktør og artikkelforfattere.

Nå er det snart advent, og da synger vi:

-Jeg løfter opp til Gud min sang

Paul Odland

(Tidligere publisert i Dagen)

Boken kan kjøpes her