Innledning Når Foreningen for Bibel og Bekjennelse i anledning sitt 75-års jubileum går til det skritt å utgi et opprop rettet til kristenfolket og vår kirkes ledelse, springer det ut av en dyp uro og nød over den utvikling vi har sett innen kirke- og kristenliv de senere år. Bibelsk kristendom ser ut til å bli sjelden vare, for i stedet å ha blitt erstattet av ulike former for "moderniseringer" av budskap og kristenliv. Resultatet av dette er en voksende uklarhet om hva som er det kristne budskap, og med dette en åndelig avmakt og forvirring som gjennomsyrer store deler av kirkens liv. Sentralt i denne utviklingen står en folkekirkeideologi som influerer på teologi, forkynnelse og kristen selvforståelse. At vi har en stats- og folkekirke i landet vårt, er en historisk betinget kjensgjerning.Grunnlovens §2 sier at "Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til denne, er forpliktet til å oppdra sine barn i samme". Denne ordning gjør at staten har tatt på seg å sørge for kirkens tarv på det økonomiske område, at vi har kristendomsundervisning i grunnskolen, og at over 90% av de barn som fødes i Norge også bæres til dåp. Fra kirkelig hold har ordningen vært forsvart med at den gir en enestående mulighet for "evangeliets frie løp" ut i folket. Betingelsen for at så skal skje, er imidlertid at kirken i forkynnelse og sakramentsforvaltning klart holder frem lov og evangelium, budskapet om omvendelse og frelse. Der kirken blir uklar i sin tale eller tilpasser seg tidsånden, vil ordningen med en folkekirke i stedet kunne tjene til å sikre løgnens frie løp ut i folket. Hva den kristne kirke er, går klart frem av Det nye testamente og vår kirkes bekjennelse. Den er "de helliges samfunn der evangeliet blir rett forkynt og sakramentene rett forvaltet" (CA 7). Selv om kirken også har en ytre skikkelse og ordning, som gjør at det her i verden alltid vil være "hyklere og onde" til stede i forsamlingen (CA 8), innebærer dette ikke at slike som lever eller lærer åpenbart i strid med Guds Ord, kan eie det vitnesbyrd at de er sanne kristne eller hører med til Jesu Kristi sanne kirke på jord. Dermed skulle det også være klart at kirke og folk kun i rent hypotetisk forstand kan bli identiske størrelser. Kristi kirke er i folket, men ikke av folket. Den grense mellom kirke og folk som er en følge av kirkens vesen, er idag nesten utvisket i folkekirkeideologiens navn. Dette henger for en stor del sammen med et forfall i teologi og forkynnelse som har skapt en grunnleggende uklarhet om hva bibelsk kristentro er. Det er ikke nok å si "La kirken være kirke". For hvis ikke Gud får være Gud, og vi bøyer oss for Guds Ord i alle ting, vil uvegerlig kirken og det kristne liv bli et vrengebilde av hva det skulle være. I Det nye testamente lærer vi at Kristi menighet er "bygget opp på apostlenes og profetenes grunnvoll" (Ef 2,20), d.v.s. Guds Ord i Det gamle og Det nye testamente. Men når grunnmuren under et hus begynner å sprekke, eller enda verre, blir underminert, står hele huset i fare for å ramle. Dette er alvoret i dagens situasjon i vår kirke. Grunnvollen er ved å bli underminert, ikke utenfra, av vantroen, men innenfra, av kirkens egne tjenere. De angrep mot kirkens grunnmur vi nå ser, og som de senere år har fått sine talsmenn like inn i kirkens øverste ledelse, har også fått en sterk breddevirkning ut i folket. Den krise det her er tale om, rammer forkynnelse og teologi, tenkningen om kirken, kirkens liv og ordninger: - Forkynnelsen fungerer i økende grad som et beroligende middel. I stedet for at man ved Guds lov søker å vekke samvittighetene og skape den uro som søker omvendelse, beroliges folk med uforbeholden tale om Guds omsorg og kjærlighet. Og dette utgis for å være evangelium. Svarende til dette hører man stadig oftere forkynnere nøye seg med å tale om "Gud", mens Jesu navn og frelsesverk blir omtalt mere sjelden.
- Teologisk tenkning er i økende grad preget av antinomisme. Dette gjelder i særlig grad på samlivsetikkens område, men man ser en tilsvarende svekkelse i talen om det kristne livet for øvrig. Det skal ikke lenger være forskjell på Guds folk og denne verdens mennesker. Og alle og enhver skal ha rett til å bære kristennavnet, nær sagt uansett hvordan de lever.
- Kirketenkningen er kommet i folkekirkeideologiens vold. Her har løsenet vært "den åpne kirke" med lavest mulige terskler. Det man ikke synes å ha sett, er at en slik kirketenkning står i skarp strid med talen om kirkens vesen, slik vi finner det i Skrift og bekjennelse. Besynderlig er det da at folkekirkeideologien for mange ikke synes å representere noe teologisk problem over hodet.
- Kirkens liv og ordninger er i økende grad blitt sekularisert. Kirkereformen vi har sett de senere tiår har mer skjedd etter mønster fra det sekulære demokrati, enn etter mønster fra Bibelens tale om Kristi menighet. Kvinneprestreformen, og ikke minst utnevnelsen av en kvinnelig biskop, splitter kirken fra øverst til nederst. Kirkens arbeid drives i mange sammenhenger, ikke minst når det gjelder dens ungdomsarbeide, ut fra en strategi som gjerne fremmer åndelige mål ved hjelp av kjødelige midler. Og den grense mellom hellig og vanhellig som kirke- og læretukt skulle opprettholde i Kristi kirke på jord, er nærmest blitt borte.
Det som det i alt dette dypest sett dreier seg om, er Guds hellighet. For en hellig Gud søker et hellig folk. Både antinomismen, forkynnelsens forfall inn i det ufarlige, folkekirkens "grenseløshet", det konsekvente rop etter en "kvinnelig" gud etter at man først har fått kvinnelige prester og biskoper, samt verdslighet i ordninger og arbeidsformer, henger sammen med tapet av bevisstheten om hvem Bibelens Gud er: Den Hellige. Den norske Kirkes krise er med andre ord en krise som går på det grunnleggende i vårt gudsforhold. For som gudsforholdet er, blir det kristne livet. Det store alvor i dette er at når saltet slik mister sin kraft, hindres menneskers frelse. Vi blir en kirke som står Gud og Hans Ånd i veien. I dette ligger årsaken til kirkens avmakt i møte med en galopperende avkristning: "De gjorde hans Hellige Ånd sorg" (Jes 63,10). Vi vil i denne sammenheng peke på Brorsons ord: O Jesus, Jesus, kom dog snart
og se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og land,
men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet
du døden for oss led,
når vi ei står mot Satans verk
i troen frisk og sterk? Det eneste middel som kan hjelpe oss i denne nød, er at vi som kirke gjør bot. For den nød vi som kirke nå er kommet inn i, kan ikke avhjelpes på annet vis. Det som påny kan bringe vekkelsens ånd inn i Guds hus, er ikke lave terskler eller fikse påfunn, men utelukkende åndsmakt som er gitt ovenfra. Derfor vil vi minne om, at når vi i Herrens bønn ber "Komme ditt rike", henger denne bønn sammen med den første bønnen: "Helliget vorde ditt navn". Hans rike kommer og åpenbares bare der hans navn helliges. Og hans navn helliges der hans folk bøyer seg i bot, og i omvendelse og tro søker tilbake til Kilden: Ad fontes, ad fontes! Bare slik kan det bli en sann fornyelse av vår kirke. Det er denne nød som har drevet frem dette oppropet, som vi i bønn for og kjærlighet til vår gamle norske kirke legger frem ved vårt jubileum. Jan Bygstad,
formann.
1. Om Guds Ord og dets autoritet. Vi fastholder med vår Kirkes bekjennelse at Guds Ord i de profetiske og apostoliske skrifter er den eneste, absolutte og tilstrekkelige autoritet i Kristi kirke på jord. Dette fordi vi tror at apostlenes og profetenes ord samtidig også er Guds Ord, gitt dem ved Den Hellige Ånd. Denne inngivelse kaller Skriften "inspirasjon" (2.Tim.3,16), og den gjør den hellige Skrift forskjellig fra alle andre skrifter, idet den Treenige Gud åpenbarer seg ved og igjennom disse ord. Likeledes fastholder vi at Skriften taler klart og entydig i alt vi trenger å vite til liv og salighet. Å hevde at Den Hellige Skrift er uklar, er ensbetydende med å gjøre menigheten avhengige av andre autoriteter enn Guds egen tale i sitt ord, og dermed blir vår frelse og salighet avhengig av mennesker i stedet for av Gud. Vi forkaster den tanke at Skriften inneholder så mye uklarhet og motsigelser at det er umulig med bestemthet å holde frem forskjellen mellom rett og galt, mellom sannhet og løgn. Fordi Skriften er kirkens og troens eneste kilde og norm, avviser vi enhver autoritet som stiller seg over Skriften. Ingen kirkelig fortolkningsinstans kan med rette hevde å "vite bedre" enn apostler og profeter, og derfor gi nye tolkninger i strid med det apostoliske ord. Heller ikke er Kristi kirkes erkjennelse underlagt noen utviklingens lov, som gjør forståelsen av Skriften avhengig av tidsåndens skiftende retninger slik at "ny erkjennelse" fortrenger apostolisk tro. Som Gud er èn, er Kristi kirkes tro èn gjennom alle tider (Hebr.13,8f). Heller ikke finnes der noen subjektiv åndsfylde som gir en tolkningsnøkkel til Skriften som Kristi menighet må bøye seg for. Likeledes avviser vi ethvert forsøk på å fortolke eller forstå Skriftens budskap i lys av fremmede og utenombibelske ideologier, som f.eks. ulike filosofiske retninger, politiske ideologier, humanisme og feminisme, pedagogisk-psykologiske teorier, eller tilsvarende. Det er i dag også grunn til å advare mot å bruke skillet mellom "sentrale" og "ikke-sentrale" trossanheter i Skriften som påskudd til å sette "mindre sentrale trossannheter" ut av kraft. Kirken er bundet av Kristi og apostlenes autoritet, også når disse taler om det som for oss synes "mindre sentralt". På en særlig måte er det i dag nødvendig å understreke at det er Det gamle og Det nye testamente i deres indre enhet og sammenheng som er kirkens hellige skriftsamling. Det nye testamentes Kristusvitnesbyrd kan bare forståes i lys av Det gamle testamente. Det gamle testamente finner sin oppfyllelse i Det nye testamente, og kan bare forståes rett ut fra dette. Denne frelseshistoriske og teologiske sammenheng er av fundamental betydning for kirkens tro og for en sann bibelsk teologi. Også i forkynnelsen av evangeliet er det av avgjørende betydning at det sees i lys av hele Skriften. Der GT ikke lenger leses eller brukes i forkynnelsen, får dette ødeleggende følger for troen: Bevisstheten om Guds hellighet svekkes, NT mister sin frelseshistoriske forutsetning og fortolkningsramme, og forkynnelsen mye av sin kraft. Den Hellige Skrift, Guds Ord i Det gamle og Det nye testamente, er Kristi kirkes største skatt, som hans menighet er satt til å bevare for kommende slekter, forkynne for hver ny generasjon, og selv trenge stadig dypere inn i. En sann Jesu Kristi kirke er derfor først og fremst kjennetegnet ved at den i troskap blir fast ved Skriften i liv og lære, i tro og forkynnelse. Den vil ikke ha noe annet forhold til Den hellige Skrift enn Jesus og apostlene hadde. Derfor vil kirken si med Paulus: "Jeg tjener således mine fedres Gud, at jeg tror alt det som står skrevet i loven og profetene" (Apgj.24,14). Det finnes intet sant åndelig liv, ingen sann fornyelse, heller ikke noe sant gudstjenesteliv, uten det som reelt springer ut av at Skriftens ord er blitt tatt imot i omvendelse og tro. For den som tar vare på Guds Ord, blir selv bevart av det samme Ord. Derfor står Guds menighet under Guds velsignelse bare når den bøyer seg for Hans ord i Skriften. En kirke i forfall kan bare fornyes ved i bot å vende tilbake til Skriftens budskap. Dette utgjør den største utfordring for kirkens forkynnelse. Kristi menighet skal ikke være et serviceorgan som gir folket "det det vil ha", men forkynnelsen skal holde frem lov og evangelium uavkortet: Kirken skal tale som Skriften taler. I forsiktighet å fortie større eller mindre deler av Skriftens budskap fører forkynnelsen inn under Guds dom (Apgj.20,26f; Esek.3,17ff), uansett hvilket begrunnelse man gir for slik unnfallenhet. Den fører også Guds menighet inn i søvn og forfall. Dersom forkynnelsen taler annerledes enn Skriften taler, og i strid med Skriften, er det ikke lenger Kristi sanne kirke som taler, men "løgnkirken" og falske profeter. En sann Jesu Kristi kirke er derimot kjennetegnet ved at den frimodig holder frem også det i Guds Ord som samtiden ikke synes om, fordi kirken frykter Gud mer enn mennesker (Apgj.5,29). En sann Jesu Kristi kirke er lydig mot dette ord nettopp når den føres inn i kors og trengsel ved å følge sin Herre. Derfor må sann forkynnelse tale klart der Skriften taler klart. For kirkens troverdighet er ikke forankret i at det den har å si, blir godtatt av en labil folkemening, men i at den taler klart og bibelsk også når det er i strid med folkemeningen.
2. Lov og evangelium. I den hellige Skrift taler Gud på to vis: I lov og evangelium. Guds lov er "hellig, rettferdig og god" (Rom.7), og åpenbarer Guds skapervilje, og derfor også hva som i egentligste forstand er godt for mennesket. Videre er loven en åpenbaring av den Treenige Guds hellighet, og taler i form av bud og forbud om hva Gud krever av mennesket, og om den dom han truer med overfor de som ikke oppfyller hans bud. Slik vil loven uvegerlig komme til å avsløre synderen i hans gudfiendtlighet. Evangeliet er ikke et budskap om hva vi skal gjøre for å bli frelst, men om hva Gud har gjort i sin Sønn da han i sin nåde og kjærlighet ga Sønnen i døden på korset. Her bar og sonet han Guds dom over all den synd som en fallen menneskehet har gjort seg skyldig i: "Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi enda var syndere" (Rom 5,8). Derfor er evangeliet det glade budskap om Guds store gjerninger til frelse for oss. En kirke som vil være tro mot sitt kall, må tale både lov og evangelium inn i syndens og dødens verden. For omvendelse og tro, som gir evig liv, virkes av dette budskap. Å tale generelt om kjærlighet er ikke å forkynne hverken Guds lov eller Guds evangelium rett. Lovens innhold er gitt i de ti bud, der Gud befaler hva han vil at vi skal gjøre. Å svekke forkynnelsen av loven, f.eks. ved å sette kjærlighetsbudet i motsetning til de konkrete bud og forbud, eller ved moderne toleranseidealer å viske ut hvert menneskes totale forpliktelse på Guds bud, tåkelegger Guds vilje, og vil medføre at forkynnelsen av evangeliet blir kraftløs. Derfor må vi si: Hvis ikke loven blir nådeløs, blir ikke evangeliet "lovløst". Det er et kjennetegn på forkynnelse i Åndens kraft, at den vekker sovende samvittigheter, slik det står skrevet: "Da de hørte dette stakk det dem i hjertet, og de spurte: Brødre, hva skal vi gjøre for å bli frelst?" Apgj 2,37. Likeledes at samvittigheter som slik er kommet i nød, finner trøst ved budskapet om den frelse som er fullbrakt på korset av Guds Sønn. For i disse to ord, lov og evangelium, er Den Treenige Gud selv virksom, idet han "døder og gjør levende". Derfor kan Guds levendegjørende gjerning i evangeliet ikke skilles fra hans dødende gjerning med loven. Evangelieforkynnelse uten lov blir kun fagre ord uten virkning, lovforkynnelse uten evangelium skaper fariseere eller motløshet. Vi fastholder at Gud i sin lov taler klart om at det er nødvendig å omvende seg fra all synd for å bli frelst, og at den som ikke vil gjøre bot vil gå evig fortapt under Guds vrede. Vi forkaster den tanke at evangeliet betyr at Gud er nådig og tilgir enhver uavhengig av om han vil omvende seg og leve i tro. Likeledes forkaster vi den tale som omgjør evangeliet til et terapeutisk budskap der Gud skal hjelpe den enkelte til å leve i harmoni med seg selv, sin neste og sin Skaper. Evangeliet er ikke budskapet om hvordan Gud hjelper oss til å løse våre problemer, men om hvordan Guds Sønn stedfortredende gjør soning for å frelse det som er fortapt.
3.Om nådens hellige midler. Vi fastholder at Gud møter oss og gir seg selv til oss i kraft av nådens midler, og at der ikke finnes noe sant samfunn med Den Treenige uten i kraft av disse midler. Disse er tre: Guds Ord i evangeliet, dåpen og nattverden. Guds Ord i evangeliet er det som konstituerer de to øvrige. Veien til frelse går gjennom å bruke disse nådens midler i tråd med Kristi innstiftelse, for gjennom disse er Den Hellige Ånd virksom. Vi forkaster enhver tale om Åndens virkning uavhengig av nådens midler, enten det gjelder i den enkeltes eller menighetens liv. Indre opplevelser av "Åndens tale" eller "ledelse" som er i strid med eller kommer i tillegg til Guds Ord, er svermeri som leder bort fra Skriftens Gud og inn i trelldom. Den Hellige Ånd og hans gaver gis ved i tro å anvende nådens midler, og er ikke knyttet til særlig "kraftfylte" eller "åndsfylte" personer, eller håndspåleggelse fra slike. Vi forkaster all tale om en "Åndens dåp" som en ekstra velsignelse, som bare enkelte kristne får del i. Skriften lærer i stedet at ethvert Guds barn ved dåpen også får Ånden (1.Kor 12,13; Tit 3,5). Heller ikke er det rett å kalle opplevelser av denne art for "fornyelse". Sann fornyelse virkes av Gud ved at vi i bot vender oss til Kristus med vår synd og nederlag. Likeledes avviser vi at "tegn og under" hører med til kirkens kjennetegn (notae ecclesiae), og dermed skulle være tegn på et særlig åndsfyllt menighetsliv. Slike ytre manifestasjoner kan like gjerne være tegn på det motsatte (Matt 7,22f). Kristi menighets grunnleggende kjennetegn er Ord og sakrament rett forkynt, forvaltet og trodd. Om dåpen: Vi fastholder at dåpen er en Guds gjerning som gjenføder og skjenker oss syndenes forlatelse og Den Hellige Ånds gave, idet den gir samfunn med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Derved gjør den oss også til lemmer på Kristi legeme, som er menigheten. Dåpen er dog ikke noe magisk middel som virker uavhengig av troen på Kristus og hans løftesord. Derfor må kristen dåp alltid ledsages av opplæring i Guds Ord i hjem og kirke for at den døpte ikke skal "ta imot Kristi nåde forgjeves". Dåpen fritar ikke fra omvendelse, men gir tvert om plikt til på dåpens grunn å leve i omvendelsens og troens samfunn med Jesus Kristus i Hans menighet på jord. Vi forkaster den oppfatning som sier at enhver som er barnedøpt er et Guds barn uavhengig av om han i kraft av nådens midler lever i omvendelse og tro. Ingen "gnist" av gudsliv kan ligge igjen hos en barnedøpt som lever i synd og vantro. Derfor må han vekkes til liv påny ved omvendelse og tro på evangeliet (1.Pet 1,23) om dåpen skal bli til frelse. Vi anser det som uforsvarlig å bruke talen om Guds nådes betingelsesløshet som påskudd for en sorgløs folkekirkelig dåpspraksis, der foreldre og faddere ikke alvorlig blir lagt på sinne det ansvar de for Guds ansikt påtar seg ved å bære sine barn til dåp. Dåp forutsetter forpliktelse. Denne forpliktelse hører i egentlig forstand Kristi menighet til, og foreldrenes og fadrenes gjerning bør derfor skje i menighetens rom. Om nattverden: Vi fastholder at i nattverden får vi vår Herres Jesu Kristi sanne legeme og blod "i og med brød og vin" slik Bibel og bekjennelse lærer oss. Nattverden er derfor ikke bare et tegn, men et sakrament der Herren virkelig gir hva innstiftelsesordene sier: Sitt legeme og blod til syndenes forlatelse. Nattverden er derfor en stor Jesu Kristi gave, som det er nødvendig for enhver kristen å bruke flittig og med takk til Gud for hans usigelige nåde. I likegyldighet å holde seg borte fra Herrens bord kan intet kristent menneske gjøre uten å ta åndelig skade. Den oppfatning som spiller nattverden ut mot forkynnelsen av Guds Ord, slik at forkynnelsen av Guds Ord blir likegyldig i forhold til denne, er ikke i samsvar med Skrift og bekjennelse. Det er ikke slik at "prekenen tilbyr gaven, mens i nattverden får vi gaven". Dette ville innebære at Ordet ikke er noe nådemiddel i seg selv. Like galt er det å gjøre Herrens nattverd betydningsløs i forhold til forkynnelsens nådemiddel. For sann kristen tro er ikke uten de sakramenter som er innstiftet av den Herre Jesus. En rett lydighet mot Herrens innstiftelsesord innebærer at en bør bruke de elementer Guds Sønn nyttet da han innstiftet sakramentet. Den moderne skikk å erstatte vin med annen drikk, kan skape usikkerhet om hvorvidt man virkelig får Kristi blod i sakramentet. Heller ikke må det brukes syret brød på Herrens bord. Nattverden skal kun brukes av døpte troende Guds barn, og skal ikke tilbys vantro eller uomvendte mennesker. Mennesker som bekjenner troen, men likevel lever i åpenbar synd, kan ikke ta del i nattverden uten først å vende om, (Joh 20,23;1.Kor 5,6ff).
4. Om Guds vilje og det kristne livet. Vi fastholder at Guds lov gir oss Guds skapervilje som for alle tider er bindende og gyldig for ethvert menneske, både kristne og ikke-kristne. Å ta imot Guds Ord i omvendelse og tro, fører et menneske fra å leve i opprør mot Guds vilje til i stedet å søke å innrette sitt liv etter Guds vilje i alle ting. Å bli født påny ved Guds Ord og Den Hellige Ånd fører imidlertid ikke til syndfrihet, men til at det nye menneske som blir til i gjenfødelsen, blir stående i en livslang strid med det gamle menneske. Troens frukt er den gode gjerning som vokser frem i Åndens kamp mot det gamle menneske, og denne frukt henter sin næring fra evangeliet og barnekårets samfunn med Faderen og Sønnen. For om loven krever hellighet, er det evangeliet som gir kraften til et hellig liv. Å bli et Guds barn er å bli et lem på Kristi legeme, og en del av Guds folk, det hellige folket. Dette innebærer at en kristen er forskjellig fra andre mennesker, og representerer en "motkultur" her i verden, idet Guds Ord og det nye livet har følger for alle sider av tilværelsen. Derfor sier apostelen: "Avlegg det gamle menneske, - -, og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud", og: "Skikk dere ikke like med verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn", (Ef 4,22ff, Rom 12,1f). Det er bare ved frimodig å stå som et "motsigelsens tegn" at Guds folk kan være lys og salt i verden, og derfor også beholde sin integritet. Vi forkaster den gjengse sammenblanding av kristendom og moral som bygger på den oppfatning at mennesket kan nå det evige liv i kraft av egne anstrengelser og ved å skikke seg vel. Vi forkaster også den oppfatning som skiller kristen tro fra moral og hevder at ettersom et kristenmenneske er fri fra loven, behøver det ikke å ta det nøye med Guds bud. Likeledes forkaster vi den tale som av frykt for "moralisme" eller for å virke "dømmende" ikke tør tale klart og uavkortet om hva som er Guds vilje, og hva som er synd. Tro og lydighet mot Guds bud kan ikke adskilles (Rom 6,1ff;Jak 2,17; 2.Pet 1,8f). Ut fra troen på at Guds Ord står fast, skal en kirke som vil være tro mot sitt oppdrag, holde frem alle Guds bud: I møte med alle nyreligiøse bevegelser klart vitne om at der er bare èn Gud, Treenig, åpenbart i tre personer: Fader, Sønn og Hellig Ånd, og at upersonlig panteisme og animistisk tro på "hjelpere" og åndsmakter er avgudsdyrkelse. Likeledes må det advares mot troen på reinkarnasjon, og mot å søke helsebot i yoga, østlig meditasjon, og alternativ medisin med religiøst fortegn. Å erstatte Skriftens tale om Faderen og Sønnen med et kvinnelig gudsbilde og dertil hørende metaforer, er også brudd på det 1. bud. For som Skriften taler om Gud, skal Kristi kirke tale om ham. Ettersom vi møter den Treenige Gud til frelse utelukkende i Ord og sakrament, er det nødvendig for sann og sunn gudsfrykt å holde hviledagen hellig og holde en hellig høytid i Herrens hus på denne dag. Vi forkaster den alminnelige tro på at man like godt kan møte Gud i naturen som i Herrens hus. Kristne bør ikke la seg prege av den moderne "helgekultur" som holder seg borte fra samlingen om Ord og sakrament, men bør finne sin plass i menighetens forsamling på søndagen, og der møte Gud i bønn og lovsang. Prester og forkynnere helligholder hviledagen ved under bønn om Den Hellige Ånds veiledning å være nøye i forberedelsene til forkynnelsen. Prester og forkynnere som slurver i sin forberedelse, eller ikke taler i samsvar med Guds Ord, vanhelliger Guds navn og hviledagen, og legger anstøt for Guds folk. Foreldrenes og øvrighetens myndighet er gitt av Gud: "Hedre din far og din mor, så det går deg godt og du får leve lenge i landet". Derfor skal barn ære og lyde sine foreldre, og folket øvrigheten. Samtidig har foreldre og statsmakt hver sine gudgitte oppgaver som forvaltere og forsørgere på Guds vegne, som de ikke uten å gjøre synd kan forsømme. For all øvrighet står også under Guds lov. Derfor skal foreldrene ikke svikte sine barn, men oppdra dem i kjærlighet. Staten har ikke rett til å tvinge seg inn på foreldrenes myndighetsområde for ut fra ideologiske krav å overta oppdrageransvaret. Staten har fra Gud både rett og plikt til "med sverdet" å hindre den onde gjerning og lønne den gode (Rom 13,1-7), men den har ingen egenlovmessighet overfor Guds bud og retten: Makt er ikke rett. Den stat som ikke verner liv, ekteskap, foreldrerett, eiendomsrett og samvittighetsfrihet i sitt lovverk, er en makt som står Gud i mot, og en kristen kirke har rett og plikt til å forkynne Guds dom over slik forsømmelighet. Av denne grunn er kirken pålagt å vitne imot Storting og regjering, når disse ikke med lov verner det ufødte liv, og har ansvar for oppløsning av ekteskapet som grunnstein i samfunnet, idet samboerskap og homofilt samliv kalles rett. En sann kirke må også påtale og med kraft vitne mot ethvert brudd på det 5.bud. I vårt eget land er drapet på vergeløse barn i mors liv en himmelropende synd, som har brakt Norge som nasjon inn under Guds vrede. Dette må ikke forties. Likeledes er den forakt for menneskeverdet som kommer til uttrykk i all rasisme, brudd på dette bud som verner om livet. Ekteskapet er innstiftet av Gud og grunnsteinen i alt samfunnsliv. Ekteskapet er det livslange samliv mellom èn mann og èn kvinne, velsignet av Skaperen. Samtidig er det bilde av Den Treenige Guds kjærlighet, som i Sønnen inngår pakt med sin menighet. Gud har ikke æret noen annen ordning i skaperverket så høyt som ekteskapet, derfor er det en stor Guds gave og velsignelse. I møte med oppløsningen av respekten for det 6. bud, må en sann kristen kirke si: - samliv mellom mann og kvinne uten lovlig vigsel er hor,
- skilsmisse er enten synd eller kommer av synd, og derfor i strid med Guds vilje, for "hva Gud har sammenføyet, skal et menneske ikke adskille",
- samliv mellom personer av samme kjønn er synd mot naturen (Rom 1,24ff),
- flommen av pornografi og løsaktighet i blader, litteratur, film og musikk er en nedbrytende og forførende kraft som i særlig grad ødelegger og virker avstumpende på menneskesinnet og sunt kjærlighetsliv. De som er ansvarlige for å lage eller spre slik forurensning, står under Guds dom.
Om alt dette sier Skriften at "de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike", 1.Kor 6,9. I det 7. bud beskytter Gud nestens eiendom, og tillater ikke at noen med urette tilvender seg denne eller beriker seg på nestens bekostning. Å unndra skatt er synd både mot dette bud, og mot det 4. budet, og skal være enhver kristen fremmed. Det 7. bud dømmer også all havesyke: For hva Gud har gitt oss, har han ikke gitt for at vi i egoisme skal nyte alt alene, men for at vi som gode forvaltere skal dele med vår neste som trenger det. Den materialisme og mammondyrkelse som preger vårt samfunn, er synd både mot dette bud, og det 1.bud. Dette må en kristen kirke forkynne klart og entydig, for også om gjerrighet og havesyke sier Skriften at "de som gjør slikt, ikke skal arve Guds rike". Den hellige Skrift er også meget nøye med vår tale. All løgn og halvsannhet, bakvaskelse og hårde ord, ryktemakeri eller råttent snakk er i strid med Guds vilje. Et særlig ansvar hviler her på alle som har sitt arbeid i skrift og tale. Gud beskytter nestens gode navn og rykte, og er nidkjær for sin ære. Derfor veier han våre ord. På det sosialetiske område vitner vi at hver kristen skal og bør ta vare på "alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, - - -" (Fil.4,8). Dette innebærer at en kristen skal kjempe mot ødeleggelse av miljøet, for en rettferdig fordeling av verdens goder, for fred, og mot all forsøpling av kulturen som skjer i det moderne mediesamfunn. Hvordan dette skal iverksettes rent praktisk i den politiske hverdag, er underlagt fornuften og det verdslige regimente. Derfor kan en kristen kirke ikke ut fra Guds Ord foreskrive konkrete løsninger i slike spørsmål, men kun minne enhver om etter evne å elske sin neste som seg selv, og la hensynet til nesten styre praktisk-politiske avgjørelser. Sammenfattende kan vi si at alle Guds bud har kjærlighet til Gud og vår neste som mål. Derfor sier Skriften: "Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt; derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse", (Rom 13,10).
5. Om kirken. Vi fastholder at kirken er "de helliges samfunn der Guds Ord læres rett og sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse"(CA 7). Kirken er derfor ikke en organisasjon eller et hierarki, men fellesskapet av dem som i tro på Jesus Kristus, samles om og bruker nådens midler. Om det bare er Gud som kjenner de sanne troende, er den sanne kirke dog ikke usynlig, men trer synlig frem i verden der menigheten samles om nådens midler. Jesu Kristi kirke er derfor ikke identisk med Den norske Kirke, men finnes innen denne kirke. Vi fastholder at kirken er Guds hus, som utelukkende skal styres etter Guds Ord. Kirken er ikke et "Folkets hus", som skal styres etter demokratiske prinsipper, der folkeflertallet skal avgjøre hva kirken skal lære, eller hvordan kirken skal styres. Heller ikke er kirken et "Statens hus", et ledd i statens forvaltningsorganer eller en del av det sosiale velferdstilbud. Av denne grunn har den verdslige øvrighet ingen rett til å gripe inn i kirkens indre liv ved å foreta læreavgjørelser, eller ut fra egne ideologiske hensyn styre kirkelig forvaltning. Derfor er det et overgrep mot kirken som trossamfunn når Stortinget mot Guds Ord vedtar 'Lov om kvinnelige prester' (1938), og likeledes et overgrep mot kirkelig integritet når Kirkeministeren hevder det er regjeringens oppgave å sikre pluralismen også i kirkens rom. En ordning med statskirke er vanskelig å finne grunnlag for i Skriften. Men så lenge vi har en slik ordning, betinger den at den verdslige og kirkelige øvrighet respekterer grensene for sin myndighet. Ellers vil en oppleve en sammenblanding av regimentene, idet den verdslige øvrighet tiltar seg en rett i det åndelige regimente som den ikke har (caesaropapisme), eller den kirkelige øvrighet, som kun bærer ordets sverd, tiltar seg myndighet på det verdslige område, og blander seg i politiske spørsmål som hører fornuften til. Slik sammenblanding av åndelig og verdslig er til stor skade for kirken. Denne fare er dobbelt alvorlig i vår tid, når en sekulær stat skal ivareta kirkens tarv: Kirken vil da leve under en stadig trussel om å bli overstyrt ut fra rent ideologiske hensyn, og i denne situasjon tilpasse seg og gå på akkord med sannheten, og slik kompromittere seg selv. Fordi kirken ikke er en demokratisk organisasjon, vil det å ha alminnelig stemmerett i f.eks. menighetsrådsvalg være i strid med Guds Ord, likeledes at hvem som helst kan velges inn i kirkelige råd og organer uavhengig av hva de bekjenner eller hvordan de lever. Myndighet og stemmerett i en kristen menighet hører det alminnelige prestedømme til, dvs. de som bekjenner troen og deltar i samlingen rundt Ord og sakrament. Vi holder fast ved at kirkens hellighet først og sist består i at den i liv og lære holder fast på apostlenes og profetenes budskap i Den hellige Skrift. Derfor er det etter Jesus ord nødvendig både med kirketukt og læretukt i en sann Jesu Kristi kirke overfor slike som er gjenstridige og åpenbart lever eller lærer i strid med Guds Ord. Dette er i følge NT i handling å forkynne bot, samtidig som det hører med til "nøklene" som høstens Herre har gitt sin menighet på jord: Nøklene er ikke bare til å "løse" ved å forkynne syndenes forlatelse, men også til å "binde", d.v.s. å fastholde et menneske i dets synder så lenge det ikke vil omvende seg, (Joh 20,23; Matt 18,15ff). Dette er ikke bare nødvendig for den enkelte synders frelse, men også for menighetens del: En kirke uten kirketukt, som tåler hva Herren i sitt Ord ikke godtar, vil bli lik verden. For "en liten surdeig gjennomsyrer hele deigen"(1.Kor.5,6). Vi holder fast ved at kirkens enhet gis og opprettholdes ved Guds Ord sant forkynt i evangeliet. Sann enhet kan ikke skapes ved ytre ordninger, men konstitueres av den felles tro på det ene evangelium. Vi avviser og forkaster at det er de som holder fast på kirkens gamle tro som skulle være de som splitter kirken: Det er de som innfører nye lærer og skikker i strid med Guds Ord som splitter og lager strid i Guds menighet. Vi forkaster den lære som hevder at ytre og synlig enhet er identisk med den sanne enhet (Joh.17), og at det å ikke innrette seg etter ytre menneskelige ordninger er ensbetydende med å ødelegge enheten i Kristi legeme. Vi avviser også den form for økumenikk som mer fører til sammenblanding og uklarhet rundt Guds Ords budskap enn til sann enhet i troen. For etter Kristi Ord er det sannheten som skaper enhet, ikke uklarheten (Joh.17,17ff). Vi forkaster den utvikling som medfører at lydighet mot "kirkens ordninger" får større betydning enn lydighet mot Guds Ord. Dette har medført at prester som holder fast på Guds Ord, er blitt avsatt, fordi de ikke har rettet seg etter pålegg fra kirkelige myndigheter (pålegg som dog ikke er sikkert grunnet i Den Hellige Skrift), mens prester som lever og lærer i strid med Guds Ord får fortsette i sine embeter fordi de ikke setter seg åpenbart ut over pålegg fra kirkelig øvrighet i ordningsspørsmål. Slik forvaltning av den kirkelige myndighet er misbruk av den fullmakt embetet gir. Om det kirkelige embete: Vi fastholder at i Kristi kirke på jord er der et embete med ord og sakrament, innstiftet av Gud, og at denne tjeneste er gitt for at vi skal komme til tro (CA 5). Vi forkaster reformen med kvinnelige prester og biskoper som mot Guds Ord ble påtvunget kirken ut fra verdslig-ideologiske hensyn, men som i dag vinner allmen aksept også innen kirken. Dette gjør vi ikke fordi mann og kvinne ikke er likeverdige, - noe Guds Ord klart lærer at de to kjønn er. Men Ordet lærer også at etter skapelsens ordning er mann og kvinne ulike fordi de av Skaperen er tiltenkt ulike kall og tjenester. Derfor tilligger hyrde- og læreembetet etter Guds ordning mannen, mens kvinnen er kalt til andre oppgaver i Guds menighet, f.eks. av diakonal, kateketisk og administrativ art. Derfor lærer Skriften at "det er forskjell på tjenester, men Herren er den samme", og "Gud satte lemmene på legemet således som han ville", (1. Kor.12,5 og 18). Nyordningen med kvinnelige prester splitter kirken og påfører samvittighetene store sår, slik at mange lemmer på Kristi legeme lider. Den som er rettelig kallet til hyrde- og læreembetet i kirken, er ikke herre over, eller overordnet de øvrige lemmer på legemet, men er tvert om tjener for legemet med Guds Ord. Sunt kristent menighetsliv kan derfor kun foregå gjennom samvirke mellom prest og menighetens frivillige arbeide. I vår egen tid er det særlig viktig at der kan være et levende samarbeide mellom bibeltro prester og det lekmannsarbeide som er tuftet på Guds Ord. Vi avviser den ordning med uordinerte sommervikarer i prestetjenesten, som i dag er blitt vanlig i forbindelse med teologi-utdannelsen. Dette svekker respekten for de ordninger Gud har gitt i sin kirke på jord, og undergraver ordinasjonen. Om det allmene prestedømme: Vi fastholder med Det nye Testamente (1.Pet.2,9) at den sanne Jesus Kristi kirke er de troendes alminnelige prestedømme, og at der i egentlig forstand er bare èn prest i denne kirke: Jesus Kristus, han som er mellommann mellom Gud og mennesker (1.Tim.2,5). Alle troende er delaktige i alt som hører Kristus til, og derfor også i Hans kongelige prestedømme (Åp.5,10). Alle troende er like for Gud, med lik adgang til Ham, men med ulike kall og nådegaver i verden. "Der er ett legeme, men mange lemmer"(1.Kor.12). Et sunt menighetsliv forutsetter at hvert lem på legemet får virke til beste for de øvrige lemmer i kraft av det kall og de nådegaver Gud gir. Rivalisering mellom lemmene, særlig når det gjelder kall og stilling, virker ødeleggende på hele legemet. Vi holder fast ved at lokalmenigheten er den grunnleggende enhet i den kristne kirke, og at alt sant og sunt kirkeliv derfor bygges "nedenfra". I kraft av det allmene prestedømme er det først og fremst lokalmenigheten som har kallsrett til de ulike tjenester og embeter i dens midte. Vi fastholder at i alt kristent arbeid er det to virkemidler som bærer: Nådens midler og bønnen. Guds Ord rett forkynt er virkekraftig, idet det skaper hva det nevner, mens bønnen lever i den stadige avhengighet av at det skjer "hvor og når Gud vil". Der man mister troen på Ordets virkekraft, og erstatter det med andre virkemidler, f.eks. underholdningsindustriens metoder og musikk, eller lar kommunikasjonsteoretiske overveielser føre til avsvekkelse av et helbibelsk budskap, vil saltet miste sin kraft, menigheten bli verdsliggjort, og gudsfrykten svekket. En sann fornyelse av kirke og menighetsliv kan kun skje ved at Gud påny utgyter "nådens og bønnens Ånd" over sitt folk, og særlig over dem som er satt til å forkynne Guds Ord, og ved at hans folk vender tilbake til en uforbeholden tro på og bruk av Bibelen som Guds Ord.
Etterord Dette opprop legges frem for kristenfolk og kristenledere til alvorlig overveielse. Det er blitt til i det stadige arbeid med Guds Ord og vår kirkes bekjennelsesskrifter i møte med dagens kirkevirkelighet. Dette innebærer at oppropet har en dobbelthet i sin form: - Dels har det meget av bekjennelsens preg, og
- dels inneholder det noen av de slutninger vi mener Skrift og bekjennelse nøder oss til å trekke i forhold til en forvirret kirkelig situasjon.
Det er vårt ønske at leseren av oppropet under bønn om Den Hellige Ånds veiledning arbeider med disse spørsmål for Guds ansikt. Undersøk selv hva Skriften og vår kirkes bekjennelse sier om disse ting, for å prøve hvorvidt dette er fra Gud, eller ikke (jfr. Apgj 17,11). Finner noen at dette opprop samsvarer med dette som er vår kirkes fundament, da deler de også vår nød og vår bønn for Den norske Kirke. Hensikten med dette opprop er, om mulig, å motvirke den rådløshet, forvirring, uklarhet og splittelse som idag behersker store deler av vår kirke og dens lemmer. Dette har vi villet gjøre gjennom å vekke til besinnelse på og fornyet arbeide med Bibel og bekjennelse. Foreningen for Bibel og Bekjennelse. |
