Jeg tror, at du er Her

Hvorfor er det så vanskelig å ta initiativ til bønn når vi er utenfor rammen av organisert kristen aktivitet? Hvis Gud er vår største kjærlighet, hvorfor er det så lite uttrykk for spontanitet og glede i våre gudstjenester?

Henrik Højlund (HH)  er en høyt profilert prest i den danske folkekirken. Han er tidligere leder i Evangelisk Luthersk Netværk, har gitt ut flere bøker, og er aktiv debattant. HH har refleksjoner det er lett å kjenne seg igjen i. Han har vært i Etiopia og undervist på et presteseminar. Møtet med etioperne og deres trosutfoldelse har ført til refleksjon over egen tro og trospraksis. Denne refleksjonen inviterer han sine lesere med på. 

I åpningskapitlet tar HH oss med inn i sin egen bluferdighet når hans egen datter spontant foreslår å be for ham på Kastrup flyplass. En slik synlig religionsutøvelse, der folk holder hverandre i hendene og ber midt i menneskemylderet, lugger ikke så rent lite i den danske folkeligheten. Men det er likevel så rett og godt at han tenker i etterkant: Hvorfor har vi ikke gjort mye mer av dette før?

HH beskriver det han kaller et dobbelt regnskap med troen. På den ene siden et uttalt tro på Guds nærvær i alt, og på den andre siden et liv med «sekulære soner» etter premisser diktert av samtidskulturens sekulære kultur. I den danske kulturen blir troens rom mindre og mindre. HH´s prosjekt er ikke å utvide troens rom, men å rive skillet mellom troens rom og sekulære rom. Han ser en sammenheng mellom etiopernes måte å tilbe på og deres opplevelse av gudsnærvær i hele livet. Men hvordan kan man «oversette» et slik trosliv til dansk lynne og kultur?

Er Gud kun en projeksjon av det menneskelige? Som moderne danske er det umulig å ikke la seg utfordre av en slik gudsforståelse, og HH er ærlig også om egen tvil. I en moderne livsfølelse blir mennesket ensomt, vektløst, rotløst, uten en stabil identitet. I stedet for å forstå seg innenfor en felles fortelling om livet, må individet selv skape sin egen livsfortelling. Selvransakende spør HH: Kan ikke også presten bli fristet til å bruke prekestolen for å iscenesette seg selv etter samme mønster?

HH skriver opplyst, selvreflekterende og balansert, med flittige referanser til samtidslitteratur og film. Særlig kan han gjenkjenne sin spenning mellom gudstro og den sekulære virkelighetsoppfatningen i Charlotte Rørths bok «Jeg mødte Jesus.» HH beskriver også andre manifestasjoner av Gud som har vært livsforvandlende. Det er historier fra ulike himmelstrøk og tidsepoker. Om gudsmanifestasjoner i drømmer og i vanskelige livssituasjoner. Han beskriver også historier om oppvekkelser av døde. Selv erfarte HH flere «ut av kroppen-opplevelser» under bønnemøter i studietiden. Samtidig: Med Paulus, ørkenfedre og Luther minner han om at det er sunt med en tilbakeholdenhet til å vektlegge og fortelle om ekstraordinære opplevelser, for å unngå fristelsen til åndelig hovmod. 

HH beskriver hvordan trospraksis med åndelig lesning av bibelen, bønn og åndelig veiledning uttrykker troen, påvirker gudserfaringen og former personen. Særlig er han opptatt av bønn. Hans egne bønner, som Guds barns enkle samtaler med Gud avslører selvopptatthet og gir en ny bekreftelse på Guds omsorg. HH forteller fra en åndelig veiledningsgruppe, der medlemmene deler med hverandre «hva Gud taler med vedkommende om for tiden». Han beskriver hvordan bønn har vært en berikelse i ulike sider av prestetjenesten. Hva så med tradisjonelle bønnemøter med fri bønn? Er det åndelig posering for medkristne, eller er det å lukke hverandre inn i sine bønner? Og hva med de kraftfulle, intense og utholdende bønnene blant kristne i Etiopia: Er det et forsøk på å betvinge Gud med ord, eller er det å utøse hele sitt hjerte for Gud, i tillit til at Gud hører? 

HH reflekterer også over hvordan det rituelle i et regelmessig gudstjenesteliv både kan åpne og stenge for livsforvandlende åndelig liv. Ritualet kan lette veien til troen fordi det styrer unna det privat-personlige. Men hvis troens rom bare lever innenfor ritualet, og ikke får plass i hele livet, blir man fastholdt i skillet mellom det åndelige og verdslige «rom» i tilværelsen.

Etioperne danser og synger til Guds ære, både i og utenfor kirken. Er det naturlig for kristne at glede kun kan uttrykkes gjennom menneskelige aktiviteter som sport, lek og seksuell utfoldelse? Skulle ikke gleden også finne sitt utløp i en gudstjeneste? Etioperne får sin ukentlige gledesrus i kirken. Er det bedre at de får den et annet sted, spør HH retorisk.

Ordet karismatikk er knapt nevnt i boken, men for denne anmelderen, som ikke er kjent med etiopisk evangelisk kristenliv, synes beskrivelsen HH gir å minne mye om bønnepraksis og trosliv som praktiseres i karismatiske miljøer i hele verden. Det er vanskelig å si om dette er bevisst. Men ved å unngå å relatere til den hjemlige karismatikken unngår han også at hans anliggende havner i en bås som lett vil avvises av enkelte lesere.

Mot slutten av boken siteres Magnus Malm, som denne anmelderen har hatt i tankene i hele leseprosessen. Samme spørsmål som Malm stiller i boken «Som om Gud ikke finnes» dirrer også gjennom Højlunds bok: Lever vi som om Gud ikke finnes? Lever jeg som om Gud ikke finnes? Og hvis jeg/vi må svare ja, hvordan kan jeg/vi bryte dette mønsteret og leve ut troen på Guds nærvær i alle ting?

Den som synes det er viktig å reflektere rundt disse spørsmålene vil garantert finne interessante observasjoner og refleksjoner i denne boken.

Forfatter: Henrik Højlund
176 sider
Indbundet
Forlag: Bibelselskabet, Danmark