Jeremias i dag

Brev til brødrene, høsten 1993. Kjære brødre!

Etter å ha gått og grunnet over det siste halvårets begivenheter i vår kirke, og etter å ha drøftet saken med noen av brødrene, er jeg blitt bedt om å skrive ned noen av mine refleksjoner i denne anledning og legge dem frem for dere til overveielse og bønn. Derfor denne lille epistel.

L.M. Engstrøm skriver i sin pastoralteologi "Lokalførsamlingen" at utnevnelsen av en prest for en menighet kan være enten en Guds nåde eller en Guds dom over samme. I hvor meget sterkere grad må vi ikke si det samme når det gjelder utnevnelsen av en biskop, og den betydning dette har for nasjonalkirken! Dette setter utnevnelsene av Køhn og Osberg i det rette perspektiv: Kirkens Herre har ikke mistet makten. Det er ikke bare Arbeiderpartiet som med sine mer eller mindre fordekte interesser, står bak disse utnevnelsene. Det er den Allmektige selv som har overgitt Den norske Kirke i ugudelige menneskers hender:

Utnevnelsene er Guds dom over vår kirke. En kunne da spørre om høstens Herre dermed er ved å forkaste kirken som kirke, og flytte lysestaken, eller om denne dom vil føre til omvendelse, og dermed til en ny nådetid for kirke og folk. Gud gi at det siste må få skje, at det enda ikke må være for sent!

En kristen kirke lever av at Herren ikke behandler oss etter fortjeneste, men lar sin nåde være ny hver morgen. Hvor alvorlig er det ikke da når han skifter husholdning, og lar oss få biskoper som vi har fortjent!

I Skriften ser det ut til at forut for de sværeste domstider har det alltid vært svermer med falske profeter som har gjort seg gjeldende. De har vært i flertall og i maktposisjoner som satte dem i stand til å "marginalisere" de sanne Guds ords forkynnere. De falske profeters fremtreden er betinget av frafall i Guds folk, samtidig som de også bevirker at frafallet aksellererer inn i "from" forherdelse. Slik blir de falske profeters rolle den at de effektuerer en Guds åndelige dom over folket, som så i sin tur danner forutsetningen for Guds timelige dom, jfr. 2.Tess.2,10-12; Jes.6,9-11; 1.Kong.22,19ff; Ps.92,8.

Jeremias og hans tid

Jeg har i det siste halvåret arbeidet mye med profeten Jeremias, og han har arbeidet med meg. Der er en underlig parallellitet mellom hans tid og vår, ja, slik at vi må kunne ha rett til å tale om en historisk analogi (jfr.1.Kor.10,6).

Jeremias levet i en tid der det hadde vært et frafall uten sidestykke i Guds folks liv. Under kong Manasse, som gikk forut for Josias (2.Kong.21) er Israels åndelige ryggrad blitt knekket. Når Josias så starter sin reformasjon, har han som sin oppgave å gjennomføre denne på det ytre område, ved lover og forordninger, renselse av tempeltjenesten, og utryddelse av den ytre avgudsdyrkelse. Jeremias' kall er hjertenes reformasjon. Hans sverd er Guds ord. Men når man leser hans bok, er det iøynefallende i hvor liten grad Josias' reformbestrebelser har fått røre ved hjertene og nå inn på dypet i folket. I den grad folket har "omvendt" seg, har det vært på skrømt, jfr. Jer.7. Og denne hyklede omvendelse gjør forherdelsen mot Jeremias' budskap enda bitrere. Derfor blir det Jeremias' kall først og fremst å forkynne dom, jfr. 1,10, og hele boka forøvrig.

Frafallet var kjennetegnet ved at folket søkte surrogater for sant gudsliv, 2,13: De var slike som "hadde navn av å leve, men var døde", som hadde "gufryktighets skinn, men fornektet dens kraft". Formulert med en overskrift fra Vårt Land i jan.-93: De ville være "Kristne uten å være omvendt".

Nettop dette var også hovedkjennetegnet på de falske profeters forkynnelse. Disse var Guds folks største svøpe, og representerte også det alvorligste problem Jeremias hadde å hanskes med i sin profetgjerning. Karakteristisk for de falske profeter på Jeremias' tid, var at de ikke lenger talte i avgudenes navn, men i Herrens, Israels Guds navn, jfr. 23,17&25. De hadde så og si "dogmatikken" i orden, det var på etikkens område de gled ut. De forkynte evangelium, ikke lov: 23,16 og 6,14.Dette "evangelium" var kjennetegnet av at de apellerte delvis til folkets historie: De var jo Guds folk og hadde de "største og dyreste løfter", Esek. 21,23 og Mik.3,11. Dernest apellerte de til at de jo hadde Guds hus hos seg, og i motsetnig til hedningene, den rette form for gudsdyrkelse, Jer.7,1-11. Slik plukket de det som passet dem fra Guds Ord for å slippe å vende om: De "styrket de ondes hender, så ingen av dem vendte om fra sin ondskap", Jer.23,14. Eller med Mika 7,3: "De arbeidet med begge hender på å få det onde til å synes godt." I kraft av sin "skriftlærdom" prøvet de også å "ta" Jeremias, 8,8, samtidig som de angrep ham med anklager om å være en falsk profet: Det han forkynte skjedde jo ikke! - jfr.17,15 (Av denne grunn var det Jeremias særskilt trengte ordene i 1,11f allerede ved sin kallelse).

Videre så de på det budskap Gud hadde sendt Jeremias med som en byrde, 23,33ff. Den tonen kjenner vi jo igjen!

Disse profetene hadde stor inflytelse på folkets liv: "Profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således", 5,31. Ja, de ble, i kraft av sin inflytelse og popularitet selve hovedkilden for den voksende forherdelse mot Guds ord i folket, 23,15.

Disse falske profeter var "svermere", de hentet sitt budskap fra sitt eget hjerte, 23,16 & 25ff. Sammenfattende kan det samme sies om dem som om Nordrikets forkynnere etter dets fall i 721: "De skjulte Herren sin Gud med ord som ikke var rette", 2.Kg.17,8, dvs. ved falske forklaringer av Guds ord tildekket de Guds sanne vesen! Nettop dette gjorde dem også populære, slik at folkets hjerter ble vendt bort fra den sanne forkynnelse av Guds ord. Når Jeremias skal sammenfatte folkets grunnskade, gjør han det derfor med ordene i 7,21-28: "Dette er det folk som ikke har hørt på Herrens, sin Guds røst, og ikke tatt imot tukt".

Når frafallet og synden i folket skal beskrives, skjer det hos Jeremias ved å peke på de 10 bud. Alle bud har de brutt, f.eks. 9,13. Den prinsipielle antinomisme som vi finner hos de falske profeter, legitimerer folkets selvtekt overfor Guds bud. Dette gjør at Herren må la en langt større vrede ramme Sydriket enn Nordriket, fordi de i syd har hatt så meget større lys, jfr. 3,8-11 og 23,13f. For denne grunnlov gjelder i alt Guds folks gjøren og laden: "Av den som er meget gitt skal meget kreves", Luk.12.

Derfor er det også slik, at tar vi ikke vare på det lys vi har fått, blir vi fratatt det vi har, Matt.13,12 og Rom.1,28. Dette skjedde med Israel på Jeremias' tid, og dette er det som skjer hos oss. Da kan det sannelig være grunn til å spørre, slik Jesaias gjorde: "Vekter, hvor langt på natt?" Jes, 22,11.

Den situasjon folket var kommet i på Jeremias' tid, gjorde at hans oppgave var ganske klart definert: Han skulle for det første forkynne dom, 1,10 og v.13ff. På grunn av folkets svik kom denne forkynnelsen til nesten å bli ensidig hård, noe Jeremias selv sukker over, 20,8. Domsforkynnelsen hadde to ledd: Først skulle han konkret peke på folkets synd som årsak til den straffedom som truet, og dernest kunngjøre Guds vrede over dette. Alt dette skulle skje i kraft av utleggelse av Guds ord i 5.Mos.28 og 3.Mos.26, to kapitler som gir paradigmet for hvordan Herren steller med sitt folk rent historisk. Når folket faller fra Guds ord, vil Herren uvegerlig ta bort sin velsignelse, og i stedet sende forbannelse inn over folkelivet, jfr.Gal.6,7f. Vi kan saktens stille oss spørsmålet om det ikke er det Herren holder på med hos oss i Norge nå, og ganske særlig innen vår kirke, jfr. ordene i Mal.2,1-9, som vel må kunne sies å få sin underlige bekreftelse i den voksende ringeakt vi ser for ordets embede i vårt folk!

Dernest skulle Jeremias ta seg av den lille rest av folket som ikke var dradd med i dragsuget av forførelse. Disse skulle få hjelp av Guds ord til å bli bevart gjennom de hårde trengselstider som stod for døren. Det er til denne gruppe Jer.29 er skrevet, jfr også 39,15 og k.45, og prinsipielt i Jes.10,20f og Mal.3,16-18.

Jeremias skulle altså primært røkte sin pastorale oppgave gjennom forkynnelsen av dom og nåde, vel og merke til de rette adressater. Når det gjelder forbønnstjeneste for folket, ble Jeremias nektet dette, han fikk ikke lov av Gud til å be for dem, -14,11ff og 15,1.

Varg i veum.

Dette uttrykket fra gammelnorsk beskriver bedre enn mange ord det som er skjedd i kirken den senere tid i og med debatten om homofili og samboerskap, og rundt utnevnelsen av Rosemarie Køhn til biskop i Hamar. Varg i veum er en malende betegnelse på hvordan onde mennesker trenger inn i helligdommen og vanhelliger den. Dette taler også Skriften om: "Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er dere"; 1.Kor.3,17. Kanskje Salme 74 og 80 gir de mest malende beskrivelser av en situasjon i Guds rikes historie som nesten til forveksling kan ligne vår?

Når Osberg, Køhn, og deres geliker skal argumentere for sine standpukter, bruker de visse fortolkningsmessige grep i møte med bibeltekstene for å få dem til å si det motsatte av hva de faktisk sier. Når dette skjer, er det påny den ånd som taler i kirken, som talte til Eva i fallet: "Har Gud virkelig sagt - -?" Jeremias kommenterer denslags fyndig: "Hvorledes kan dere si: Vi er vise, og Herrens lov har vi hos oss? Sannelig, se, til løgn har de skriftlærdes løgnpenn gjort den!" -8,8. Det er et forferdelig frafall som er skjedd, når denne ånd, løgnens ånd, taler gjennom biskop, prester, kateketer, og andre forkynnere. Til disse må en holde frem profeten Samuels ord til Saul: "Fordi du har forkastet Herrens ord, har Herren forkastet deg"; 1.Sam.15,23. Slike er ikke lenger å betrakte som Guds tjenere, men som forvaltere av statens religionsvesen. Og i sannhetens navn kan vi ikke forsøke å late som noe annet.

Det vi står i fare for når det gjelder oppgjør med slik "teologi" i vår kirke, er at vi skal være like snille som Eli var da han skulle irettesette sine to sønner på grunn av deres svikt i tjenesten i helligdommen, se 1.Sam.2,22ff. Rett nok viser han dem til rette, men på en så "saklig" og "kjærlig" måte, at det ikke får noen som helst konsekvenser for de to. Av denne grunn blir Eli selv forkastet, se 2,27ff og 3,11ff. Det alvorlige er at Guds hellighet ikke kommer til sin rett i Elis formaning, at den majestetsforbrytelse som disse to gjør seg skyldige i, blir tålt. Det måtte jo være et "åpent samtaleklima". En ganske annen måte å håndtere slike konflikter på, finner vi hos Jeremias, se k.23. Profetens forkynnelse står i samsvar med Hans hellighet og majestet som kalte ham.

Det vi også står i fare for, er at vi skal komme til å venne oss til utviklingen, slik at vi slutter å reagere sakssvarende på det som skjer. For å bruke et bilde: En som bor ved en foss, hører til slutt ikke fosseduren, fordi han blir så vant til den. Så også på det åndelig/moralske område. Denne tilvenning fører til at vi ikke lenger holder oss våkne, og dermed også kan komme til å si som Eli: Det er da ikke så ille. Så kan vi leve med det gale.

Dette er kommet inn i vår kirketenkning også. Av hensyn til kirkens enhet (frykt for sprengning), til fellesskapet blant kollegaene, og til reaksjonene blant lege kirkemedlemmer, velger vi "kloke strategier" for å finne et modus vivendi. Ved høflig å akseptere frafallets talsmenn som likeverdige diskusjonspartnere i en teologisk debatt, har vi de facto godtatt den kirkelige pluralisme, slik at vi fortsatt selv kan bli akseptert. Men der hensynet til "kirken" går foran hensynet til Guds Ord, er vi selv falt, og blitt medskyldige, slik Eli var, jfr. 2.Joh.10f. Da tar vi mer hensyn til en menneskelig ordning, enn til Ham som har kalt oss, Matt.10,28-33.

Å søke å "redde" kirken for fortsatt å kunne sikre evangeliets frie løp inn i vårt folk, kan fort bli en illusjon: Vi kan risikere at vi istedet sikrer løgnens frie løp!

I sin konsekvens innebærer dette ikke bare en fornyelse av Calmeyergatelinjen innad i kirken, men også en forpliktelse på å målbære Guds dom over frafallet. Slik vi ofte høflig kan diskutere våre respektive standpunkter, gir vi i praksis uttrykk for vår dom, vår egen bedømmelse som en mening, og dette er ikke tilstrekkelig: Det har ikke Guds egen myndighet.

Det er nemlig ikke nok å ha de korrekte meninger, og målbære dette i forkynnelsen. Altfor mye forkynnelse er teologisk korrekt, samtidig som den er fullstendig ufarlig (Hvor ofte har vi ikke hørt denne velmente tilskyndelse for å få folk til kirke: "Det er da ikke farlig å gå i kirken?"). Forkynnelsen skal være farlig, skal gi samvittighetsnød, skal stikke i hjertet, Ac.2,37.

En av hovedforutsetningene for at så kan skje, er at loven forkynnes som åpenbaringen av Guds hellighet, og med den guddommelige myndighet og autoritet som henger sammen med dette. Dette betyr at det vi kanskje mest av alt trenger å be Gud om, er en åndelig vekkelse blant oss prester og forkynnere, en vekkelse tilbake til Skriften og budskapet om Guds hellighet. Vi trenger å bli vekket opp til å "akte vel på alle de ord Herren gjør til et vidne mot oss", 5.Mos.32,46!

S. Kierkegaard sier et sted: "Jeg anklager ikke vår tid fordi den er ond, men fordi den er uten lidenskap". Den lidenskap som Skriften kaller "nidkjærhet" ser ut til å ha sloknet også blant oss som gjerne vil tale og lære rett i Guds hus. Vi tåler det Herren ikke tåler, 2.Kor.11,4, istedet for at den ånd som vi møter i Åp.2,6 skal få råde: "Dette har du, at du hater nikolaittenes gjerninger, som jeg og hater". Vår tids nikolaitter har fått fritt spillerom i kirken, og vi er blitt lik menigheten i Pergamum, Åp.2,14-16. Derfor sies det i Salm.97,10: "Dere som elsker Herren, hat det onde!" Denne nidkjærhet var det som drev Herren da han renset tempelet ved begynnelsen og avslutningen av sin virksomhet, Joh.2,17: "Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg". Vi trenger å be Herren om en ny tempelrenselse i dag. Og da ikke bare om at de som selger hans hellige sannhet på billigsalg "for å få folk tilbake til kirken" må bli drevet ut. Men enda mer om at han vil vekke oss opp, og gi oss en alvorlig og grundig bønne- og botsvekkelse.

N.O.Vigilius viser i innledningen til sin bok om karismatikken (Lunde 1971) til et skrift av Theofilus Grossgebauer fra 1661, Wachterstimme aus dem verwusteten Zion. I dette skrift grunnes der på hvorfor det er gått så galt med den lutherske kirke, tross all rett forkynnelse. Og svaret forfatteren kommer frem til er at det er den "utslukkede nidkjærhet", zelum extinctum, når det gjelder Guds ære og de sjeler som er oss betrodd, som er grunnskaden. Grossgebauer går så videre til å peke på "fem kalde vannstrømmer" som har medvirket til å slukke ut den hellige glød, kjærlighetens brann:

1. Kjærlighet til verden,
2. ringeakt for Guds rike,
3. menneskefrykt,
4. attrå etter anseelse og ære blant mennesker, og
5. attrå etter et liv i uforstyrret og selvnytende ro og komfort.

Om det er de samme kalde vannstrømmer som har gjort sin gjerning hos oss, eller om vi også må legge til noen flere, må hver enkelt av oss ta opp for egen del. For nå trenger vi alvorlig selvransakelse under Den hellige Ånds veiledning, Salm.139,23f. Får ikke den nød vår kirke er kommet i nå drive oss ned på kne, drive oss til bønn og bot etter mønster av Dan.9,4-19 og Joel 2,15-18, har jeg vanskelig for å se at der kan være noe håp for vår kirke.

Håpet ligger ikke i at vi kan organisere noe som helst, men som prof. C.F.Wisløff sa i en privat samtale for noen år tilbake: "Det eneste lyspunkt jeg nå kan se, er Guds løfter". Det er hos høstens Herre vi har håpet, hos han som alltid har skapt liv av døde!

Jes.66,2.

Landås,

Anno Domini MCMXCIII.

Jan Bygstad, kap.