Jesu død som soning for synd

Det er åpenbart viktig for Åste Dokka i hennes kommentartikkel i Vårt Land 27.3 å befri Gud for ansvaret for Jesu død. Slik hun fremstiller det, er det verden som har skylden for Jesu død. Guds ansvar er begrenset til oppstandelsen påskedag.

En slik forståelse kan nok virke tiltrekkende. Men det er flere problemer med den, blant annet den at den er tydelig beslektet med den tilnærming til Jesu død disiplene ifølge evangeliene hadde før det skjedde. Da forstod også de Jesu forestående død utelukkende som det ondes seier. Jesus prøvde iherdig å lære dem noe annet, men han lyktes åpenbart ikke med det før de i ettertankens lys kunne betrakte det som hadde skjedd. Men til slutt slo Jesu forståelse av sin egen død også rot hos dem.

Utgangspunktet for det som slik etter Jesu eget forbilde ble stående som ramme for fortolkning av Jesu død, er at det må sones for synd. Dette er en forståelse som gjennomtrenger de gammeltestamentlige offerlover, og den gjøres i Det nye testamente gjeldende som tolkningsramme for Jesu død. Den erstatter de mange offer med det ene fullkomne offer, frambåret én gang for alle for alle synder.

Grunnen til at det må sones for synd, er at tilgivelse uten soning bagatelliserer synden. Den glatter over det som har skjedd uten at overgriperen fastholdes i sitt overgrep. En slik bagatelliserende omgang med synden er på bibelske premisser utenkelig.

Det gir et i og for seg forståelig, men likevel ualminnelig spenningsfylt gudsbilde. For Gud er her arkitekten, ikke bare for Jesu oppstandelse, men også for hans død. Selv for Jesus sprengte dette hans gudsbilde i stykker der han hang på korset og klaget over at Gud hadde forlatt ham.

Dette sprenger også vårt gudsbilde. Men, som Åsta Dokka så riktig sier, når Gud blir uforståelig for oss, må vi gripe til bilder og metaforer. Da har det kanskje noe for seg å gi en viss preferanse til de bilder og metaforer Bibelen selv bruker og ikke erstatte dem med de forstillinger vi synes vi trenger for at vi skal få regnestykket til å gå opp.

Det som for Jesus var det store problemet, var ikke volden han ble utsatt for. Det som gjorde dødskampen uutholdelig for ham, var at han, den syndfrie, måtte bære vekten av alle menneskers synder. Det nye testamentets befriende budskap er at når han tar den vekten, blir den borte for alle oss andre. Han er «Guds lam som bærer bort verdens synd.»

Dette er verdenshistoriens avgjørende omdreiningspunkt, noe Åste Dokka også får fint fram i sin artikkel. Det avgjørende har skjedd, forhenget har revnet og veien tilbake til fellesskapet med Gud er åpnet for alle. Dette har alltid vært den kristne kirkens trosbekjennelse, og det var også det vi møttes for å feire i den påsken som nå ligger bak oss.

Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole

(Tidligere publisert i VL)