Jesu korsfestelse - frihet eller tvang?

Jesus gir allerede på veien opp til Jerusalem før lidelse og død en forklaring på hvorfor han skulle bli korsfestet. Det skjedde for at alt det profetene har skrevet om Menneskesønnen, skulle gå i oppfyllelse (Luk 18, 31ff). Jesus sier andre steder at han måtte dra til Jerusalem.

Indre krefter i Jesus selv

Evangeliene vitner om at Jesus selv hadde en uimotståelig bevissthet som gikk ut på at han måtte overgis i menneskers hender for å dø (Matt 16, 21ff; 17, 12. 22; 20, 17ff). Han visste at han skulle dømmes av øversteprestene og de skriftlærde, overgis til hedningene, bli mishandlet og spyttet på, og at dette skulle skje i Jerusalem i jødenes påske. Jesu selvbevissthet må sees som en viktig faktor som førte ham til korset. Det var ikke bare ytre krefter av religiøs og politisk karakter som virket, men også indre krefter i Jesus selv. Denne tvang var ikke en ytre tvang. Paulus kaller den "Kristi kjærlighet" som også "tvinger oss". Han døde for alle, for at vi som lever, ikke lenger skal leve for oss selv, men for ham som døde og sto opp for oss

(2 Kor 5, 14f). Det var av største betydning for Jesus å dø for å sone verdens synd og vinne seg et hellig folk.

Jesus selv er derfor en medspiller til at korsfestelsen skjer. Dette kommer tydelig frem i Johannesevangeliet hvor Jesus sammenligner seg med hvetekornet: "Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men hvis det dør, bærer det rik frukt." (Joh 12, 24). Og han sier: "Faderen elsker meg fordi jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake. Ingen har tatt mitt liv; jeg gir det frivillig, for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen. Dette er det oppdrag jeg har fått av min Far" (Joh 10, 17-18). Fengslingsscenen viser at Jesus gir sitt liv frivillig. "Hvem leter dere etter?" spør Jesus vaktstyrken, de skriftlærde og fariseerne som kom for å ta ham til fange. "Jesus fra Nasaret," svarte de. "Jeg er!" svarte Jesus. Da vek de tilbake og falt til jorden (Joh 18, 4-6). Denne hendelsen viser en guddommelig åpenbaring. "Jeg er" ("ego eimi") - er en guddommelig selvpresentasjon. Hendelsen illustrer Jesu frihet. Jesus kunne forlatt dem hvis han ville.

Jesu suverene frihet fremheves også i fengslingsscenen i Matteusevangeliet. Jesus irettesetter her disippelen som hogg øret av øversteprestens tjener. "Stikk sverdet i skjeden igjen!…. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette måtte skje?" (Matt 26, 53-54). Jesus er kommet for å oppfylle loven og profetene. Evangeliene viser at det var hans frie valg. Han gjør det Faderen har sendt ham for å utføre. Men dette frie valg er også tvingende på grunn av kjærligheten til Faderen og til profetenes budskap. Derfor bruker Jesus uttrykk som nettopp uttrykker dette: "dei" - det er tvingende nødvendig, for at loven og profetene skal oppfylles og Guds frelse skal nå til jordens ender! Menneskesønnen er ikke kommet for å bli tjent, men for selv å tjene og gi sitt liv som en løsepenge for mange (Matt 20, 28).

Sosiale og politiske faktorer

Men Jesu korsfestelse står også i en sosial og politisk sammenheng. Spørsmålet reises stadig om hvem som var de ansvarlige for Jesu korsfestelse og død. De menneskelige aktørene som var aktive i å få Jesus korsfestet, handlet ikke under tvang. De var ansvarlige, samtidig som det ifølge skriftene var Guds vilje. Men hvordan kan mennesker være ansvarlige når det samtidig er Guds vilje at det skjer?

Evangeliene viser at mennesker var aktivt og konkret involvert i det som skjedde. Det er imidlertid ikke historisk korrekt å gjøre det jødiske folk som sådan ansvarlig for henrettelsen av Jesus. De som bar mest ansvar, var lederskapet i tempelet (Det høye råd) sammen med de romerske myndighetene. Demonstranter kom først inn og ble en kraft mot slutten av prosessen. Ellers var Judas også delaktig som aktiv forræder av Jesus. Men vi skal ikke glemme at også disiplene sviktet ham (Matt 26, 30-35. 36-56. 69-75). Disiplene handler slik at de selv trenger absolutt tilgivelse. Jesu åpenbaring etter oppstandelsen viser dem fornyet tillit og bringer fundamental tilgivelse (Matt 26, 32; 28, 10. 16-20). Men gjennom hele lidelseshistorien har Jesus den skrøpelige og falne disippelskare som en mørk skygge etter seg. Kvinnene som sluttet opp om Jesus, er faktisk de eneste som kommer fra det med en viss heder. De sørget dypt og gikk til graven for å salve Jesu døde legeme. Derfor får de som de første oppstandelsesbudskapet: "Dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa!" (Matt 28, 5f). En kan si at Jesus her oppfyller løftet i saligprisningen: "Salige er de som sørger, for de skal trøstes!" (Matt 5, 4).

Jesu livsholdning kunne ikke forenes med de politiske og religiøse ledernes livsførsel (Matt 20, 25-28). Jesus stilte deres maktbruk opp som motsetning til sin selvhengivende tjeneste. Deres bruk av makt førte Jesus til korset. I selve rettergangen er det de fundamentale spørsmål som avgjør. Jesu forhold til templet, Jesu guddommelige selvbevissthet og spørsmålet om han er Messias, Guds Sønn, blir avgjørende. Spørsmålet om Jesu identitet og fullmakt reises.

Jesus spørres i forhøret av øverstepresten om han er Messias. Jesu svar blir tolket som en bekreftelse. "Du sier det!" Jesus fremstiller seg dessuten som Menneskesønnen som skal sitte ved kraftens (d.v.s. Guds) høyre hånd, og som skal komme for å holde dom. Han anses derfor skyldig til å dø på grunn av gudsbespottelse (Matt 26, 63ff). Johannesevangeliet fremstiller også gudsbespottelse som hovedanklagen mot Jesus: "Ikke bare brøt han sabbaten, men han kalte også Gud sin egen far, og gjorde seg dermed lik Gud" (Joh 5, 18). Evangeliets svar er at Jesus talte sant. Gud tok bolig iblant oss i Jesus Kristus. Tydeligst bringes dette frem av tvileren Tomas som tilber den oppstandne som "Min Herre og min Gud!" (Joh 20, 28). Jesus Kristus (Messias) besvarer selv fullmaktsspørsmålet:

"Meg er gitt all (full)makt i himmel og på jord" (Matt 28, 18).

Korsfestelsen skjer som en oppfyllelse av skriftene. Jesus lar det skje av egen vilje for å oppfylle loven og profetene. Samtidig var mennesker ansvarlige. Den senere kirke kan heller ikke fristille seg. Også den må istemme den felles syndsbekjennelse som forener jøder og hedninger: "Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom" (Jes 53, 4-5).