Jesu oppstandelse – en provokasjon

Alle autoriteter hadde gått sammen om å ta livet av Jesus. De religiøse ledere hadde dømt ham til døden, de politiske ledere hadde bekreftet dommen, og militæret hadde satt den i verk. Så ble han lagt i en grav som ble forseglet og utstyrt med soldatvakt. Det er ikke ofte et så stort apparat settes i sving for å få en person i graven og se til at han forblir der.

Med Jesus nyttet det bare ikke. Påskemorgen forlot han graven og var enda mer levende enn før. Hele dødsmaskineriet hadde i Jesu tilfelle vært ganske forgjeves.

Det skapte to ulike sett av reaksjoner. Ganske mange, blant annet de fleste av dem som hadde stått bak justismord og drap på Jesus, nektet å la seg berøre. De prøvde så å si å mane Jesus tilbake i graven igjen. De ble så provosert av oppstandelsesfortellingen at de nektet å ta dens realiteter inn over seg, og levde resten av sine liv som om Jesu grav fremdeles var like forseglet.

Andre tok fortellingen om oppstandelsen til seg og forsøkte å finne ut hva det betød at døden var endelig og definitivt beseiret. Det var ingen enkel oppgave, og vi ser at de famlet og strevde. Likevel kunne de ikke legge denne oppgaven fra seg. Møtet med den oppstandne hadde på en grunnleggende måte endret selve virkelighetsforståelsen. Er det endelig og definitivt fastslått at døden ikke er det siste, så må alt tenkes gjennom på nytt. Den tomme graven er en lyskilde som lar alt framstå i et nytt lys. Betydningen av dette er så omfattende at det ikke er mulig å sammenfatte det i noen få setninger. Men i Det nye testamente har vi de grunnleggende forsøk på å skissere det nye livet etter oppstandelsen.

Disse to sett av reaksjoner har fulgt formidlingen av oppstandelsesfortellingen gjennom historien. Noen nekter fremdeles å la seg provosere og utfordre. Det kan være fornuftige og gode mennesker, og noen av dem er også religiøst og kristelig interesserte. Men de nekter å ta inn over seg at oppstandelsesfortellingen definerer virkeligheten på nytt. I stedet lar de være å bry seg om den, eller de leser den som en illustrasjon av ting de egentlig allerede visste. På den måten prøver de fremdeles å mane Jesus tilbake i graven.

Andre lar seg overvelde av denne fortellingen slik at den faktisk får omdefinere alle livets realiteter. Som dødens beseirer har Jesus rett når han insisterer på at han har all makt. Da får vi bøye oss for det han sier når han tilretteviser oss og glede oss over det han sier når han lover oss en plass i Guds evige rike. Det er ikke alt han sier vi forstår. Men vi tror han har rett likevel. Som dødens beseirer har han krav på troverdighet.

Gjennom livet møter vi mange fortellinger som påvirker og forandrer oss. De åpner våre øyne og lar oss se virkeligheten i et nytt lys. Også i Bibelen møter vi mange slike fortellinger. Men fortellingen om oppstandelsen er ikke en av dem. Den påvirker oss ikke; den beslaglegger oss. Den lar oss ikke se enkelte aspekter ved livet på en ny måte. Den omdefinerer virkeligheten. Enten er dette den ene og avgjørende fortellingen, eller så har vi ikke forstått den. Så provoserende er møtet med den oppstandne.

Oppstandelsesfortellingen viser oss derfor at de har rett, de som sier at Jesus ikke kan ha litt rett. Han er ikke en vi kan la oss inspirere av og så gå videre som om det meste er som før. Enten beslaglegger han oss fullstendig, eller så står vi fremdeles sammen med dem som på en eller annen måte fremdeles prøver å mane ham tilbake i graven. Og slik vil det være så lenge fortellingen om Jesu oppstandelse fremdeles fortelles.