Jesus Kristus er både Gud og menneske. Hvordan begrunner vi dette, og hva betyr det for oss?

Innhold

1. Innledning

2. Inkarnasjonen

3. Jesus som Gud og menneske i en barndomsfortelling (Luk 2)

4. Den underfulle fødselen (jomfrufødselen) som treenig hendelse

6  Jesu syndfrihet

7 Avsluttende kommentarer

1. Innledning

Med temaet Jesus som sann Gud og sant menneske er vi ved sentrum i den kristne tro. Vi er ved det punktet hvor alle linjer krysses. Jesus er historiens vendepunkt som vi alle må forholde seg til, - uansett hva vi tror. Setter vi navnet vårt på et papir avslutter vi med en dato og år 2017 etter Kristus.  

Ingen seriøs historiker benekter at Jesus har levd. Å skrive historie om de første århundrene ved å neglisjere Jesus-bevegelsen fra ca. år 30, ville være et håpløst prosjekt. Problematisk er det også å legge en rent menneskelig, historisk-vitenskapelig målestokk på bevegelsen som i løpet av noen få år spredte seg med rekordfart rundt Middelhavet: Hva er det som gjør denne bevegelsen så grensesprengende?  Det er det spørsmålet som er det brennbare når vi nå skal snakke om Jesus som sann Gud og sant menneske.

Det var strid om Jesus allerede mens han levde. Spørsmålet var: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?». I Matt 16 er det Jesus selv som spør: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»  Simon Peter svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn», men historien med Peter viser at han ikke forstod hva det innebar at Jesus var Guds Sønn; at det innebar kors og død, lidelse og til slutt; en oppstandelse! «Gud fri deg, Herre!», sa Peter. «Dette må aldri hende deg» (Matt 16,23).

Det var strid om Jesus. Hva var det med Jesus som gjorde at han skapte et vendepunkt i historien? Den liberale teologien rundt århundreskiftet tok utgangspunkt i Jesu indre liv, i den religiøse personligheten som mange beundrer, og som gjør Jesus til et etisk høyverdig ideal. Det er den mest allmenne forestillinga om Jesus vi kan tenke oss, men det er ei forestilling som gjør både personen og budskapet han kom med aldeles overflødig, for etiske idealer er det flust av i historien, og personer som kan inspirerer oss også nok av, men hva betyr de ellers? Sikkert en hel del, men de skaper ikke noe vendepunkt! De forårsaker ikke ei ny tidsregning!

Skal vi forstå Jesus må vi følge ham langs veien han måtte gå, Via Dolorosa, korsveien, forutsagt allerede av profetene og stadfestet av Ånden som reiste Jesus opp fra det døde. Det er veien som korrigerer Peters misforståelse om en «levende Guds Sønn» uten kors og død.         

Men veien begynner ikke der, den begynner ved inkarnasjonen, ved at Gud blir menneske.

2. Inkarnasjonen

Ordet inkarnasjon betyr egentlig «kjødspåtagelse» fra det latinske ordet incarnatio, in carne = i kjødet. Johannesprologen sier at Jesus «ble menneske og tok bolig iblant oss» (Joh 1,14). Tilsvarende sier Paulus i en hymne til Kristus at «han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok en tjeners skikkelse og ble mennesker lik (Fil 2,6f). Begge skriftstedene handler om inkarnasjonen. Forestillingen er sentral i hele NT. Den betegner egentlig en overgang fra det evige til det «timelige». Men det betyr ikke da at det er Sønnen, den andre personen i guddommen, som blir til ved inkarnasjonen, for Sønnen er allerede til, han ble til i det evige (altså før inkarnasjonen), da han ble født av Faderen i det evige.

Her må vi nå ha in mente den treenige teologien som var temaet i det første foredraget mitt, hvor det gikk fram at Sønnen er like evig som Faderen, «født av Faderen før alle tider» slik det formuleres i den nikenske trosbekjennelsen. Bekjennelsesskriftene taler ellers i denne sammenheng om at Jesu er pre-eksistent, som nettopp betyr at Jesus har sin opprinnelse, ikke i det som blir skapt ved inkarnasjonen, men i det som blir født før inkarnasjonen; og i den mening er Jesus pre-eksisterende, eksisterende forut for det som ble til i tiden.  

Den athanasianske trosbekjennelsen understreker det samme. Her sies det at de tre personene i Gud er «like evige», at alle tre er «uskapte» og at Kristus er «født av Faderens vesen forut for all tid».

Men på tross av at Sønnen er fra evighet av, og på tross av at han er før alt det skapte, betyr inkarnasjonen noe nytt for Sønnen, for så vidt som Sønnen ved inkarnasjonen forenes med det menneskelige. Sønnen blir derfor, fra og med inkarnasjonen, både «sann Gud og sant menneske», som ikke må forstås slik at Sønnens guddommelige natur forringes eller reduseres. Inkarnasjonen betyr nemlig ikke at Sønnens guddommelige natur forvandles og blir til en menneskenatur. Hvis det var slik så ville den guddommelige naturen bli opphevet ved inkarnasjonen. Både NT og bekjennelsesskriftene fastholder at Jesus er Gud og menneske på samme tid. Den guddommelige naturen som Jesus har fra evighet av fortrenger ikke den menneskelige, og den menneskelige naturen fortrenger ikke den guddommelige. Jesus er nemlig ikke 50% guddommelig og 50% menneskelig, for han er 100% både guddommelig og menneskelig. Det er det som er paradokset ved inkarnasjonen! Eller, mysteriet ved inkarnasjonen. Begge naturene eksisterer ved siden av hverandre i sin renhet, noe som altså ikke må forstås slik at naturene rent mekanisk er satt sammen, som to bjelker som er limt sammen, eller slik at de rent «kjemisk» er blandet sammen. Konsilet i Chalkedon i 451 avgrenset seg overfor både den mekaniske sammensetningen og den kjemiske sammenblandingen, når den sier at Sønnens to naturer (naturene i Sønnen) er «uten sammenblanding og uforvandlet, uoppdelt og uten atskillelse.» Det betyr at det menneskelige ved Jesus er rent menneskelig, og at det guddommelige ved Jesus er rent guddommelige. Det kan altså ikke tenkes 10% guddommelighet ved det menneskelige, eller 10% menneskelighet ved det guddommelige. Det ville være ensbetydende med å blande naturene sammen, noe konsilet i Chalkedon klart og tydelig fordømmer. Det er mennesket Jesus som i sin renhet, er guddommelig, og det er det guddommelige ved Jesus som i sin renhet er blitt menneskelig!

I det følgende skal jeg si noe mer konkret om hva det innebærer at Jesus er et sant menneske. Først og fremst må det sies at Jesus er menneske rett og slett fordi han er født av en kvinne, av Maria, se Mt 1,18ff og Lk 1,26ff. I Gal 4,4 sier Paulus «født av en kvinne og født under loven». Altså født under de samme livsbetingelsene som oss alle. Som menneske har Jesus også de samme egenskapene som oss alle: Han puster, hungrer, gråter lider og dør. At Jesu har emosjoner eller kjensler, som vi alle har, er beretningen om oppvekkelsen av Lasarus et godt eksempel på, for det står at Jesus gråt ved Lasarus’ grav, Joh 11,35 (denne beretningen skal jeg snart komme tilbake til nedenfor).

Men Jesu menneskelighet understrekes også ved at Jesus ikke er allvitende, altså ved at han er begrenset, som kanskje for mange høres paradoksalt ut. Det går klart fram av Mt 24,36 hvor det sies at ingen, uten Faderen, har kunnskaper om «dagen og timen»; «men den dagen og timen kjenner ingen», står det, «ikke englene i himmelen og heller ikke Sønnen, bare Faderen». Augustin understreker her at denne «begrensningen» hos Jesus ikke har å gjøre med at Sønnen er under Faderen i rang og verdighet, for det det dreier seg om, sier Augustin, er at Faderen er kilden til guddommen, og det er Faderen fordi Sønnen fødes av og fordi Ånden utgår fra Faderen. Altså er det i denne sammenhengen, ifølge Augustin, ikke snakk om en over- og en underordning, men om de spesielle relasjonene mellom personene i Gud.    

Men så blir spørsmålet: Hvis Jesus ikke visste «dag og time», hva visste han da om sin egen framtid, f.eks om sin død? Innebærer Jesu «uvitenhet» om det framtidige at han heller ikke visste hva hans egen død innebar? Det er det uenighet om, men jeg er selv ikke i tvil om at Jesus hadde viten om den teologiske betydninga av sin egen død, primært fordi han levde i de GT-lige skriftene, og derfor også identifiserte seg med Herrens lidende tjener fra Jesaia-boken. Når Jesaia om den lidende tjeneren sier at «han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger», synes det ikke å være noen tvil om at Jesus overførte denne beskrivelsen til sin egen person, og at han slik, allerede før sin død, tolker døden stedfortredende, altså at døden er «for oss» eller «for de mange», som det også uttrykkes. Det betyr: På tross av at Jesus rent menneskelig vel er begrenset, er det likevel en grensesprengende dimensjon ved personen Jesu. Paulus uttrykker det grensesprengende ved denne personen ved å si at «for i hans (altså i Jesu) kropp bor hele guddomsfylden (Kol 2,9), noe Paulus formulerer på tilsvarende måte i Kol 1,19: «For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig». Det er denne dobbeltheten ved Jesus vi må holde fast ved om vi skal komme til rette med Bibelens beskrivelse av ham. Det menneskelige ved Jesus kan sies å ha menneskelige begrensninger, som ikke kolliderer med at personen Jesus - Jesus som sann Gud og sant menneske - er grensesprengende!

3. Jesus som Gud og menneske i en barndomsfortelling

I forlengelsen av det jeg nå har sagt vil jeg vise til ei fortelling i NT som etter min mening på en særlig fin måte understreker dobbeltheten ved Jesu person, og som vi derfor kan kalle en fortellende kristologi, en fortellende (narrativ) lære om Jesus. Jeg tenker på fortellingen om Jesus som 12 år gammel i templet, Lk 2,41-52, som gjerne også kalles ei barndomsfortelling om Jesus. Det som framfor alt blir så tydelig i denne fortellingen er at det er en enhet i Jesu person, og at enheten beror på Jesu «barnlige» tillit til Faderen (jf. uttrykket «i min fars hus»). Dessuten bør vi merke oss at personen Jesu - kristologien, eller læren om hvem Jesus er - i denne fortellingen framstilles uten kompliserte teoretiske forklaringer og definisjoner. Det er det som er styrken i den fortellende framstillingen av Jesus, framstillingen av Jesus i evangeliene. I tillegg må vi jo huske at det er evangelienes framstilling av Jesus, som opprinnelig var muntlige overleveringer og som noen år etter det muntlige ble skrevet ned overlevert til oss som hellige skrifter, vi må huske at det er denne overleveringen som er kilden til kunnskapen om Jesus, altså den egentlige og opprinnelige kunnskapen om Jesu person, selv om noen av de eldste formuleringene finnes hos Paulus. Det betyr at evangeliefortellingene, barndomsfortellingene inkludert, er noe mer enn et fruktbart supplement til de mer historisk-dogmatiske forklaringene om Jesus, det som hører inn under det akademiske feltet. Jeg har et inntrykk av at teologien i dag er i ferd med å glemme nettopp det. Og viss det er riktig, så er teologien også i ferd med å glemme den store pedagogiske verdien som fortellingene har! Jesus brukte som kjent selv lignelser, noe som viser at det er han som egentlig er den første, store fortelleren. Og da er vi tilbake til barndomsfortellingen.

Det fortelles at Jesus var et barn. Maria, Jesu mor, kalte Jesus «barnet mitt» (Luk 2,48). I v.42 opplyses det at han var 12 år gammel da han sammen med foreldrene dro opp til Jerusalem for å feire påske. Jesus deltok altså sammen med foreldrene i familietradisjonene. Beretningen inneholder ellers en rekke «menneskelige», «hverdagslige» trekk som understreker det faktum at Jesus vokste opp under vanlige kår. Foreldrene, Josef og Maria, «mistet» Jesus på hjemveien; de visste ikke hvor han var og ble selvfølgelig engstelige (v.43 og v.48). Slekt og venner ble engasjert i letingen (v.44), og forbauselsen var stor da de endelig så Jesus, står det («så ham»), de var «slått av undring» (v.48). Maria bebreidet Jesus og sa: «Hvordan kunne du gjøre dette mot oss?» (v.48). At slike ting nevnes gjør beretningen hverdagslig og realistisk. Realismen poengteres også ved at Jesu utvikling som menneske nevnes. Vers 40: «Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham». Vers 52: «Og Jesus gikk fram i alder og visdom. Han var til glede for Gud og mennesker».

Samtidig blir det tydelig at Jesus ikke var noe «vanlig» barn. Det var høyst uvanlig at en 12-åring var sammen med skriftlærde hele tre dager i templet, at en 12-åring stilte spørsmål og gav svar som var slik at de lærde måtte undre seg over hans forstand (v.42). «Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus» (v.49), det er nøkkelutsagnet i hele beretningen. Utsagnet viser at 12-åringen var seg bevisst å være Sønn av Faderen, for han visste at han var i «min Fars hus». Forholdet til Faderen var uavhengig av alderen fordi Jesus, slik kan vi i alle fall tolke det, ble «født inn i» relasjonen han hadde til Faderen fra evighet av. Det var denne relasjonen som gjorde Jesus til et «uvanlig» barn og til et «uvanlig» menneske som moden mann. Det var det unike forholdet til Faderen som formet Jesus menneskelige egenskaper, hans emosjoner og hans forstand. Det betyr ikke at forholdet til Faderen, det guddommelige ved Jesus, erstattet de menneskelige egenskapene hans, som noen i oldkirken mente, da de sa at Logos (den guddommelige del av Jesus) kom inn i Jesu liv og erstattet Jesu sjelelige funksjoner, fornuften og sansene osv. (en av de som sa det var Apollinaris, som døde i 392). Hvis forholdet til Faderen hadde erstattet Jesu menneskelige egenskaper, f.eks. ved at Logos tok fornuftens plass i Jesus, kunne vi ikke ha sagt om Jesus at han «gikk fram i alder og visdom» (v.52). Men nettopp i det utsagnet ligger mysteriet. På den ene side var Jesus et barn som vokste, som modnet og som fikk mer og mer visdom og forstand. På den andre side hadde Jesus allerede fra begynnelsen av en «uvanlig» forstand, fordi han var i et unikt forhold til Faderen. Jesu guddommelighet var altså ikke et tillegg til hans menneskelige egenskaper, eller noe som ble lagt mekanisk til hans utrustning. Hans guddommelighet var tvert imot, allerede fra begynnelse av, integrert i hans menneskelighet på en slik måte at vi kan tale om en uoppløselig enhet mellom det guddommelige og det menneskelige i hans person.

Enheten understrekes, konkret, ved at Jesu lydighet ifølge barndomsberetningen gikk i to retninger. Etter utsagnet om at Jesus måtte være i sin fars hus, fortelles det at Jesus reiste sammen med foreldrene hjem til Nasaret, og at han var «lydig mot de» (v.51). Det er en informasjon som etter min tolkning ikke beror på tilfeldigheter, for det som sies her er at det ikke er noen motsetning i Jesu liv mellom hans forpliktelse overfor Faderen og hans forpliktelse overfor Josef og Maria. Enkelt og uten dogmatiske utlegninger fortelles det at Jesus var lydig både mot sin himmelske far og mot sine jordiske foreldre. Her er det ingen ting som tyder på at Jesus var «spaltet i to», at han var schizofren eller sinnsforvirret, for han var, som fortellingen også poengterer, «til glede for Gud og mennesker» (v.52). Jesus kunne neppe ha vært til glede for noen om han ikke hadde opptrådt i sin barnlige naturlighet, harmonisk og hel, og fortrolig både overfor sin himmelske Far og overfor Josef og Maria. Hele beretningen, både struktur og innhold, bygger opp under mysteriet: Det mysteriet at med Jesus er himmelen kommet ned til jorden, det mysteriet at med Jesus er det evige trådt inn i tiden; ikke i form av en spenningsfylt motsetning, men i form av en harmonisk helhet. Det var nettopp som menneske at Jesus viste seg å være Gud.

I forlengelsen av det siste vil jeg presisere et viktig punkt. Det synes å være et sentralt anliggende i beretningen at Jesus gikk fram i alder og visdom, og at han modnet som menneske. For hva er mer menneskelig enn det? Men samtidig er det et poeng at Jesu menneskelige utvikling ikke innebærer at han ble mer og mer guddommelig. Jesus visste allerede som 12-åring at han var Sønn av Faderen, altså at han var guddommelig. Det vi må tenke da er at Jesu forhold til Faderen også modnes og utvikles i takt med hans menneskelige og personlige utvikling. Det endrer imidlertid ikke det faktum at Jesus allerede fra fødselen av hadde en guddommelig natur. Å begi seg ut på en nærmere beskrivelse av hvordan Jesu framgang i alder og visdom forholdt seg til hans guddommelige bevissthet, vil være å gå for langt i forhold til mysteriet, som selvfølgelig er aldeles ugjennomtrengelig for tanken. Her gjør vi rett i å gjøre som Maria: Å gjemme Jesu ord i våre hjerter (v.51)!

4. Den underfulle fødselen (jomfrufødselen) som treenig hendelse

Noen har ment at jomfrufødselen har et svakt grunnlag i kildene og at hendelsen derfor umulig kan ha historisk troverdighet. Saken er imidlertid at hendelsen bekreftes av to helt uavhengige fortellertradisjoner, en i Matteus- og en i Lukasevangeliet, noe som ikke svekker men som tvert imot styrker troverdigheten i fødselsberetningen. Innholdet i fortellingene er forskjellig, og til dels også motstridende, det gjelder bl.a. hvor Josef og Maria reiste avgårde med barnet etter oppholdet i Betlehem. Matteusevangeliet skildrer opplevelsene fra Josefs ståsted, mens Lukas konsentrerer oppmerksomheten om Maria. Men på tross av ulikhetene i overleveringen framholder begge tradisjonene at Ånden medvirker ved fødselen, og at hendelsen er et ledd i Guds frelsesplan. I tillegg understreker begge evangelistene at fødselen skjer i Betlehem. I denne sammenhengen må vi heller ikke glemme Paulus som ikke synes å være helt ukjent med at underfulle fødsler kan skje. Han skriver i Rom 4,19 om Saras utdødde morsliv, og nevner ellers saken flere steder i sine brever, f.eks i Gal 4,4, som jeg allerede har sitert, hvor Paulus sier at Jesus er «født av en kvinne og født under loven». (Jf. Rom 8,3b). Det er derfor ikke uten videre riktig at jomfrufødselen er svakt bevitnet i NT.

Argumenter som går ut på at jomfrufødselen er umulig intellektuelt - fødsler uten mann skjer ikke - faller på sin egen urimelighet. Den beste kommentaren gir Lukas som konkluderer nyheten om Elisabets graviditet med at «ingenting er umulig for Gud» (Lk 1,37). Å hevde at jomfrufødselen er umulig fordi den er fornuftsstridig, er ensbetydende med å si at Gud ikke finnes, for hvis Gud finnes er ingenting umulig for Gud, og det standpunktet at Gud ikke finnes er det ikke plass for å diskutere i denne sammenheng.

Men hva er det så som skjer ved den underfulle fødselen? Hva er det teologiske poenget? Når det i Joh 1,14 sies at Ordet (gresk, Logos) blir mennesket Jesus, er det en historisk fullbyrdelse av noe som er bestemt i det evige, og det noe som er bestemt i det evige er Faderens fødsel av Sønnen som har den intensjon i seg å la Sønnen bli menneske. Sønnen har altså fra evighet av den oppgave å bli inkarnert. I det ligger den hemmeligheten at frelsen, som det er Sønnens oppgave å fullføre, ligger gjemt i det indre-treenige forholdet mellom personene i Gud. At Faderen sender Sønnen betyr at frelsen ved Sønnen er Faderens, eller/også Guds bestemmelse. Det svarer presist til det Paulus sier i 2 Kor 5, 18 ff: «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som ved Kristus forsonte verden med seg selv - - ». Det er i lys av den teologien vi må forstå beretningen om Jesu underfulle fødsel. «Hun skal føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder» (Matt 1,21). Det er poenget!

Men samtidig må det understrekes at inkarnasjonen også er en skapelse! Det kommer klart til uttrykk ved at unnfangelsen av Jesus skjer ved Ånden. I Lukasevangeliet uttrykkes det på denne måte: «Den hellige ånd skal komme over deg, og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds sønn» (Luk 1,35). Ånden er til stede og er virksom allerede i den første skaperberetningen, i 1 Mos 1 («og Guds ånd svevde over vannet», 1 Mos 1,2, mens den karakteristiske formuleringen i den andre beretningen, i 1 Mos 2, er: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mos 2,7). Ånden er her, i skaperberetningen, livspusten, vinden som beveger, ensbetydende med kraften som skaper og som holder livet oppe. Derfor er det betegnende at når Gud drar denne «pusten» (sitt eget åndedrag) tilbake, dør livet, slik det formuleres i Salme 104,29-30 og Job 33,4. «Du tar livsånden fra dem, de dør og blir til støv igjen. Du sender din Ånd og de blir skapt, du gjør jorden ny» (Sal 104,29f). I NT forbindes Ånden med nyskapelsen av mennesket. Budskapet til Nikodemus var at han må fødes på ny ved Ånden, for «uten at en blir født av vann og Ånd, kan en ikke komme inn i Guds rike», sier Jesus (Joh 3,5b). At Ånden medvirker ved Jesu fødsel er derfor et vitnesbyrd om at han som fødes har guddommelig opprinnelse, fordi han fødes ved Guds egen ånd, ved pusten fra Gud, og derfor er Jesus også det sanne mennesket. Han er det sanne mennesket fordi han fødes ved den (samme) Ånden som skapte livet i begynnelsen, og det var et liv som Gud så var godt. Livspusten fra Gud ligger altså til grunn for både Jesu guddommelig og Jesu menneskelighet.  

Men hva da med Jesu syndfrihet? Mange har stilt spørsmålet om Jesus virkelig kan være et sant menneske når han ikke har den svakheten som preger oss alle, nemlig arvesynden. Til det må vi svare at det nettopp er syndfriheten som gjør Jesus til et sant menneske! Grunnen er at Jesus, i sin totale lydighet mot Faderen fullbyrder Faderens hensikt med skapelsen, som er kriteriet på sann menneskelighet. Som et menneske uten synd er Jesus, som jeg sa ovenfor, den opprinnelige, den rene og den sanne skapning slik skapningen gikk fram av Guds hånd før synden kom inn i verden. I den mening er Jesus er den andre Adam, «den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte», slik Paulus formulerer i Kol 1,15. Det samme formuleres på poetisk vis i Hebr 1,3: «Han er utstrålingen av Guds herlighet og bilde av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord. Da han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye». Som bilde av Gud er Jesus i alle sammenhenger i samsvar med den guddommelige viljen, han er i samsvar med den guddommelige viljen til å frelse, for han fullførte frelsen da han døde og sto opp igjen, og det er nå grunnen til at Jesus fikk en plass ved Majestetens høyre hånd. Det som kjennetegner den første Adam, derimot, Adam i Paradiset, er disharmonien mellom menneskeviljen og den guddommelige viljen, for Adam i Paradiset ville selv være Gud, han ville selv være Gud ved å tilrane seg gudslikhet, som er selve ursynden ifølge Bibelen (jf. 1 Mos 3,5 og 3,22). Å rive seg løs fra livskilden ved å ville være sin egen livskilde, er det egentlige opprør, det egentlige avvik. Med Jesus var det annerledes. For Jesus ville ikke være noen annen enn den han var, for så vidt som han i alle sammenhenger ga Faderen den ære å være kilde til sin egen guddommelighet! Det er det motsatte av å ville tilrane seg gudslikhet, og i denne motsetningen ligger hemmeligheten ved Jesus. Hemmeligheten ved Jesus er den totale overgivelsen til Faderen, noe som forklarer at Jesus kan si at Faderen var større enn ham selv (Joh 14,28). Ved å innordne seg under Faderens vilje viste Jesus seg å være i overensstemmelse med det opprinnelige. I overensstemmelse med den sanne skapelsen. I den mening er Jesus sant menneske og samtidig det sanne bilde av Gud.

Det vi nå har sagt om Jesus er det teologiske poenget i beretningen om den underfulle fødselen. Nøkkelen til beretningen er informasjonen om at Ånden er til stede ved unnfangelsen av Jesus, som viser at jomfrufødselen, inkarnasjonen, er en treenig hendelse. En hendelse som begynner i det evige, ved at Faderen føder Sønnen, og som fullendes i tiden ved at Ånden skaper et nytt liv i Maria. Dermed blir det et poeng å se sammenhengen mellom den pre-eksistente Sønnen og det historiske mennesket Jesus fra Nasaret. Det som skjer ved inkarnasjonen er ikke at Sønnen blir til, men at Sønnen blir historie, som er forutsetningen for frelseshistorien, frelseshendelsene, som Jesus fullbyrder. Derfor er det betegnende at Jesu fødsel i NT betraktes som en oppfyllelse av profetien fra den gammeltestamentlige historien: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel - det betyr: Med oss er Gud» (Matt 1,23, med referanse til Jes 7,14. Jf. Lk 1,26ff, med referanse til 2. Sam 7,12ff, og Salme 132,11 og Jes 9,6). Perspektiv over Jesus-historien, Jesus som sann Gud og sant menneske, blir det først når vi ser den i lys av denne lange historiske linjen, som strekker seg fra tidens begynnelse til fullendelsen. Men mest korrekt er den lange linjen fra evighet til evighet.

6. Avsluttende kommentarer

1. At Jesus er Gud betyr at frelse i kristen forstand er noe mer og noe annet enn det mennesket     kan prestere. Bare Gud kan frelse mennesket fra synden, og derfor må frelsen komme fra Gud.

2. At Jesus som er Gud også er menneske, betyr at Gud gjorde seg selv til et menneske for å frelse det.

3. At Jesus hadde fullmakt til å tilgi menneskets synder, er et ugjendrivelig bevis på at han var guddommelig.

4. At Jesus døde på korset da han sonet menneskets synder, er et ugjendrivelig bevis på at han var menneskelig.

5. At Jesus sto opp fra det døde den tredje dagen reflekterer Jesu guddommelighet.

6. At Jesus viste seg i sin herliggjorte legemlighet etter oppstandelsen, viser at vi alle og alt skapt en dag skal herliggjøres og gjenskapes.

7. At alt skapt en dag blir gjenskapt gjennom den syndfrie Jesus Kristus, betyr at fullendelsen - den nye himmel og den nye jord - vil overgå paradiset Gud skapte i begynnelsen.