Jesus Kristus er Herre

FBB-BAKGRUNNSSTOFF:

Bekjennelsesmøte i Bergen 28. okt. 2001.

«Jesus Kristus er Herre »

Teologisk erklæring og bekjennelse.

«Jesus Kristus er Herre»

var den første og grunnleggende bekjennelsen i den kristne menighet (Rom 10,9; 1Kor 12,3). Sammen med Guds folk gjennom alle tider og på alle steder og på grunnlag av Den hellige skrift vitner og bekjenner vi at

Jesus er sann Gud, født av Faderen før alle tider, den ved hvem alt er skapt, og sant menneske, født av jomfru Maria, og at
Jesus er utsendt av Faderen for å oppsøke og frelse det som er fortapt, og derfor med rette bærer navnet «Synderes venn», og at
Jesus i sin lidelse og død gikk i vårt sted og gjorde fullkommen soning for alle menneskers synd og skyld, og at
ved troen på Den oppstandne blir vi rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde uten noen gjerning eller lovoppfyllelse fra vår side, og at denne tro bærer Åndens frukt i et nytt liv etter Guds bud og vilje, og at
Jesus ved tidenes ende skal komme tilbake for å dømme levende og døde.

Denne tro er den ene kristne tro. Uten denne tro kan intet menneske bli frelst. Derfor avviser og forkaster vi enhver lære eller lærer som fornekter Jesu guddom og enhet med Faderen, fornekter jomfrufødselen og Jesu legemlige oppstandelse, eller fortier hans stedfortredende lidelse og død og slik reduserer Guds Sønn til forbilde og morallærer. Det er likeledes en fornektelse av ham og et svik mot menneskene å fortie at uten Kristus vil mennesket gå evig fortapt. For Skriften sier: «Den som ikke tror Gud, har gjort ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn» (1Joh 5,10).

Alene ved denne felles kristne tro blir Jesus Herre i et menneskes liv.

Jesus er Skriftens Herre

Å tro på Kristus er å tro Den hellige skrift. Sammen med Guds folk til alle tider og på alle steder vitner og bekjenner vi at Bibelen er troens eneste og tilstrekkelige kilde og kirkens grunn. Den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere derfor skal prøves på og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente. For i Den hellige skrift åpenbarer Gud seg selv og sin vilje, idet Skriften er inspirert av Guds Hellige Ånd. Derfor er Bibelen Guds ord, og Guds Ånd er bundet til og virker i og gjennom dette ord.

Likeledes fastholder vi at Den hellige skrift er klar og entydig i alt vi trenger å vite til liv og salighet. Å hevde at Skriften er uklar, er ensbetydende med å gjøre Guds folk avhengig av menneskelige autoriteter i stedet for av Guds egen tale i sitt ord, og legger kirken åpen for pluralisme i læren, uklarhet i vitnesbyrdet, og forvirring for troen.

Vi avviser den lære som hevder at budskapet i Den hellige skrift er betinget av sin samtids forutsetninger og begrensede kunnskap, og derfor vil kunne gjøres ugyldig av såkalt ny erkjennelse (1Tim 6,20). Når Jesus sier at «himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri i evighet forgå» (Mt 24,35), innebærer det at det er mennesket som er tidsbestemt, og ikke Skriften.

Derfor er Jesus vår Herre bare i samme utstrekning som vi er undergitt Den hellige skrift. For bare det som er bibelsk, er kristent. Derfor sier Jesus: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord», - og: «Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord» (Joh 14,23f).

Jesus er kirkens Herre

Den kristne kirke er Guds folk og har ett hode, Jesus Kristus. Derfor er kirken Kristi legeme. Kristi menighet på jord er de helliges samfunn der Guds ord læres rett og sakramentene forvaltes rett. En sann kristen kirke styres utelukkende ved Guds ord, og i kraft av dette Ord kalles den «sannhetens støtte og grunnvoll» her i verden (1Tim 3,15). Ingen menneskelig myndighet, det være seg stat eller kirkelige råd og myndighetspersoner, kan med noen rett styre i eller gi forordninger for kirken i strid med Guds ord. Styresmakter eller Kirkemøter har for eksempel ingen rett til å sette til side Skriftens lære om mann og kvinne i ekteskap og i menighet. Fordi kirken er Guds hus og Den hellige Ånds tempel, og ikke et «folkets hus», skal den ikke styres etter en demokratisk folkevilje eller rådende ideologier i samfunnet.

Den kristne menighets eksistensberettigelse i verden og kulturen ligger i dens forkynnelse av Guds ord i lov og evangelium. En sann kristen kirke sier intet annet - verken mer eller mindre - enn hva Guds ord sier. Kirkens oppdrag består - som Jesus sier - i at «Dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme» (Mt 24,14). Der kirken fortier eller forvrenger vitnesbyrdet i Guds ord, taper den sitt gudgitte mandat, mister Guds velsignelse, og blir fratatt Den hellige Ånd.

Enheten i Kristi kirke er grunnet i en rett forkynnelse av evangeliet, og ikke i menneskelige ordninger. For står det skrevet: «Det er ett legeme og én Ånd, - - én Herre, én tro og én dåp» (Ef 4,4f). Det som splitter menigheten er vrang lære som nekter klare sannheter i Guds ord. Guds folk har derfor befaling om å vise bort og ikke høre på eller ha noe samfunn med vranglærerne (Rom 16,17f; Tit 3,10f). Dersom dette ikke skjer, blir kirken en løgnkirke som sidestiller sant og falskt og derved gir djevelen rom.

Det er bare den kirke som i troskap holder fast på Ordet og bekjennelsen som har Kristi løfte: «Dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Mt 16,18).

Jesus er livets Herre

Jesus kalte sine disipler med ordene «Følg meg!» Og når han forkynte budskapet om Guds rike for folket, skjedde det med ordene «Omvend dere og tro evangeliet!» (Mk 1,15). Sammen med Guds folk gjennom alle tider og på alle steder og på grunnlag av Den hellige skrift vitner og bekjenner vi derfor at omvendelse fra synd og tro på syndenes forlatelse i Jesu navn er det eneste som gjør et menneske til Guds barn og Jesu disippel.

I sitt Ord har Herren åpenbart både sin nåde og frelse i evangeliet, så vel som sin hellige vilje i Loven. Dersom loven undergraves, mister også evangeliet sin kraft. For «Loven er hellig, rettferdig og god» (Rom 7,12) fordi Gud er god. Gjennom Loven avslører Gud vår synd som vi må omvende oss fra, og vitner om hva et liv i helliggjørelse og gudsfrykt er.

I den situasjon som Den norske kirke nå er kommet i, er det særlig nødvendig å fremholde at

alt samliv mellom mann og kvinne som ikke skjer i et livslangt, offentlig inngått ekteskap, er i strid med Guds vilje, og kalles hor (1Tess 4,3-5),
og at samliv mellom personer av samme kjønn er i strid med naturen (Rom 1,26f) og synd.

Om de som lever slik, sier Skriften: «- de skal ikke arve Guds rike» (1Kor 6,9f). Likeledes lærer Guds ord klart at de som lever åpenbart i strid med Guds bud, eller lærer andre dette, ikke skal ha noen offentlig tjeneste i Guds menighet. For Guds folk «er ikke kalt til urenhet men til helliggjørelse» (1Tess 4,7), og der Guds bud angripes og fornektes, ødelegges Guds folks hellighet.

Vi fastholder med Skriften at budskapet om Guds uforskyldte nåde i evangeliet om Kristus, ikke fristiller mennesket fra Guds bud i loven. Et menneske som er født på ny, elsker Guds bud og vilje, for Herren sier: «Min Ånd vil jeg gi inne i dere, og jeg vil gjøre det så at dere følger mine bud og holder mine lover og gjør etter dem» (Esek 36,27).

Hvor Jesus er Herre, er vi frie

I samsvar med Jesu ord og løfte fremholder vi at det bare er sannheten slik Herren lærer oss den i sitt Ord, som kan gjøre menneskene frie. Jesus sier: «Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere frie» (Joh 8,31f).

Sammen med Guds folk gjennom alle tider og på alle steder vitner og bekjenner vi derfor at Den hellige skrift er den faste grunnvoll og klippe for vår tro og vårt liv og at «Jesus Kristus er vår Herre». Ham være æren i all evighet! Amen.