Jesus Messias

FBB-nytt: LEDER

Nr. 3, Sept. 1990, 27. årgang

Prost Asle Dingstad:

Jesus Messias

Kirkens Kristus-bekjennelse og jødene.

På Aposteldagen 15. juli var prekenteksten hentet fra Mt. 16,13-20, der jøden Peter avlegger den gode bekjennelse til Jesus som "Messias, den levende Guds Sønn". Vi pleier å si, og det med rette, at her ved Cesarea Filippi grunnla Jesus den kristne kirke, ekklessia, som fellesskapet av alle dem som tror på Ham. Kristusbekjennelse og Kirken hører sammen.

Men vi gjør vel i å merke oss at denne forsamlingen fra første stund av besto av Messias-troende jøder. Fra en side sett er Kirken en total ny størrelse, et døds- og livsfellesskap med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, grunnlagt på en ny pakt. Fra en annen side sett viser bekjennelsen til Jesus som Israels Messias, at Kirken har jødiske røtter. Vi står med andre ord overfor en jødiske "rest" som i Jesus Messias ser oppfyllelsen av alle de løftene som Gud har velsignet det gamle testamentets gudsfolk med. Her er både brudd og kontinuitet. "For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i ham",2.Kor. 1,20.

For det jødiske folk betyr dette at Guds løfter og gaver til Israel står ved lag, Rom. 9,4, men at alle disse gavene fra nå av eksklusivt er knyttet til Jesus Messias, slik Peter vitner om det for sine landsmenn i Ap.Gj. 4,12. For Kirken betyr dette at frelsen kommer fra jødene og at det bare er i fellesskap med den jødiske rest at vi som kristne av hedensk opprinnelse, er blitt "de helliges medborgere og tilhører Guds familie", Ef. 2,19.

For begge parter - for både jøde og hedning - betyr dette i neste omgang at vi på en avgjørende og forpliktende måte hører sammen i et frelseshistorisk perspektiv. "For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned det gjerde som skilte, fiendskapet", Ef. 2,14ff. Vi deler med andre ord skjebne - med Kristus og med hverandre.

Denne bekjennelse er på ingen måte ny. Men konsekvensene av denne erkjennelse har hatt sørgelig dårlige livsbetingelser i vår kirkes historie like til våre dager. Både teologien og den kirkelige praksis har i stor grad vært preget av hemmende ambivalent forhold til den jødiske tradisjon til stor skade for både Kirken og jødene.

Dette er en stor utfordring til bekjennelsestro teologi. Skulle noen kunne fornye og videreføre Kirkens jødiske arv og bygge bro over århundreder med gjensidige misforståelser og et ødeleggende fiendskap mellom "jøde og greker", må det vel nettopp være dem som tror at alle de hellige skrifter er "innblæst av Gud" for å gi "visdom som leder til frelse ved troen på Kristus Jesus", 2. Tim. 3,15f.

Aktiv bibeltroskap vil måtte føre oss tilbake til jødene. Apostolisk kristendom betyr samfunn med apostlene og apostlene var og ble jøder. Deres Messiasbekjennelse gjorde dem ikke fremmede for deres jødiske identitet, men tvert imot fullbyrdet den, slik også Messias-troende jøder i dag kan vitne om det.

Utfordringene til konservativ teologi og gammeltroende kirkefolk er mange. Vi vil her bare berøre noen få områder.

For det første gjelder det, som allerede nevnt, Kirkens grunnleggende selvforståelse. DDen til dels dominerende "erstatningsteorien" er ubrukbar som forståelsesmodell. Denne går ut på at Kirken - da primært bestående av ikke-jøder - helt har overtatt Israels plass som Guds folk etter at det gamle paktsfolket kollektivt har fornektet Jesus som Messias. Underforstått er da at alle Guds løfter er overført til Kirken og at jødene har havnet på et frelseshistorisk blindspor.

Til dette er det å si at Gud, iflg. Rom. 9-11, aldri helt har forkastet Israel. Tvertimot skal dette folket spille en avgjørende rolle i Guds fullendelse av sin frelsesoperasjon. Det er Israel - d.v.s. den Messias-troende rest av jøder - som utgjør stammen i det nye gudsfolket og som hedningekristne er vi innpodet i dette treet som "ville grener". På denne måten har også vi fått del i løftene.

For det andre gjelder det vårt misjonsansvar overfor jødene. Vi har både en teologisk og moralsk forpliktelse til å gi evangeliet om Jesus Messias tilbake til Israel. Den kristne kirke er ikke fritatt fra en vedvarende vitnetjeneste for jødene. Evangeliet skal forkynnes i hele verden, "for jøde først og så for greker", Rom. 1,16. Det betyr at ingen bibeltro kristen kan la være å engasjere seg i Israelsmisjon uten å fornekte Guds grunnleggende misjonsstrategi. Det bør derfor være noe av et tankekors at såvidt få kristne her hjemme har fått øynene opp for dette. Den norske Israelsmisjon er en liten misjonsorganisasjon og den sliter med store økonomiske problemer. Slik må det ikke være i en kirke som bekjenner seg til apostolisk kristendom! La oss i stedet i bønn og offervilje demonstrere at Israelsmisjonen er et hjertebarn for alle bibeltro kristne! Det betyr ikke at vi skal bygge ned innsatsen for hedningemisjonen, men disse ting må gå hånd i hånd slik at vi i vårt misjonsengasjement fastholder Guds frelseshistoriske plan.

Det sier seg selv at misjon blant jøder krever en annen innfallsvinkel enn hedningemisjon. Det vil alltid være krevende å vitne for slike som allerede har mange "fortrinn", Rom. 3,1, og som har alle de privilegier som Paulus benevner i Rom. 9,4f. Her kreves en ekstra varsomhet og ydmykhet av oss som kommer utenfra og som skylder nettopp jødene vårt barnekår.

Dette fører oss så over til den tredje utfordringen som vi som Kirke ikke må glemme, aller minst i vår tid med et økende jødehat. Vi må i ord og handling vise dem vår kjærlighet og omsorg. Konkret vil dette bety at det er vår kristne plikt å støtte staten Israel og trygge dens eksistens. Vel er det så at "Israel" ikke uten videre er synonymt med den sionistiske staten Israel. Men vi kan aldri komme bort fra at folket og landet er nært sammenknyttet i et bibelsk perspektiv. "Guds dom betyr fordrivelse og eksil, Guds frelse og velsignelse betyr tilbakevending og nytt liv i landet". ("For jøde først". Prinsipputtalelse om vitnetjeneste blant jøder, Sjalomhefte nr. 8, 1986).

Til sist vil vi nevne at en fornyelse av bevisstheten omkring Kirkens jødiske røtter vil gi mye velsignelse tilbake for teologi og praktisk kristenliv. Bibellesningen blir rikere, ikke bare gjennom å oppdage livsforbindelsen mellom de to testamenter, men også ved å lytte til den jødiske klangbunnen i alt Guds ord. Forkynnelsen vil få nye kilder å øse av når vi kommer "bak" de mange lag av gresk avleiring som historien har nedfelt i vår kristne tanke og vi er tilbake på jødisk jord. På mange vis vil vi oppdage sannheten i det gamle løfte til Abraham: "Jeg vil velsigne dem som velsigner deg", 1.Mos. 12,3.

Troskap mot Bibel og bekjennelse er mer enn en teoretisk fastholden av overleverte sannheter. Aktiv bekjennelsestroskap krever handling og engasjement. Her har vi pekt på en av utfordringene. Bekjennelsen til Jesus Messias fører oss tilbake til jødene!