Jesus som løven og lammet

Denne påska skulle jeg egentlig preke både på en leir og et påskestevne. Jeg hadde tenkt å hente inspirasjon fra Luther og Petter Dass. Nå er jeg gått i et corona-hi, men vil likevel gjøre det jeg tenkte. Kanskje noen ønsker å være med meg og hente impulser for hjemmekontorprekener?

Kamp- og seiermotivet

Jesu kors var en kamparena. Slik tenkte Luther. I de 36 salmene hans har jeg funnet kamp- og seiermotivet – direkte og indirekte – 28 ganger. Motstanderen er primært djevelen, noen ganger kalt fienden eller fyrsten. Det pågikk en kamp – med klimaks i påska. Jesus overvant både djevelen, døden og fortapelsen. Han tok dem til fange. Om vi i troen holder oss til Ham, er vi frigjort fra maktenes tyranni.

Hans forklaring til andre trosartikkel sammenfatter det slik: Han har «frelst meg … fra dødens og djevelens makt, ikke med gull eller sølv, men med sitt hellige, dyre blod og sin uskyldige lidelse og død. Dette har han gjort for at jeg skal være hans egen …» Nå tilhører vi altså seierherren.

Petter Dass lar Samsons kraftdemonstrasjon i Gasa peke fram mot Kristi suverene seier over mørkets makter:

«Samson tok porten i Gasa på ryggen,

bar den med stolper og stenger helt vekk,

Mørkhetens porter, som lå der i skyggen,

ble også gitt en forunderlig knekk.

Kristus, den himmelske Samson det gjorde,

uten ham ingen i verden det torde.» (Se Dom 16,1 –3.)

I et annet katekismedikt bruker han same motiv:

 «Du bar på dine skuldre bort

den mørke port

og kom uskadet fra det.»

Ja, Jesus «ble den rette Samson» som reddet mange, og som overvant den som tok ham til fange.  Det vi gjerne kaller den klassisk-dualistiske forløsningslæren, dominerer uttrykksmåten her. Begrepet dualistisk, innebærer at to makter er i strid: Jesus og mørke-maktene.

Det er ikke vanskelig å finne bibelsk begrunnelse for kamp- og seiermotivet. Jesus holdt dom over denne verdens fyste (Joh 12,31). Han triumferte over «maktene og myndighetene» og avvæpnet dem på korset (Kol 2,15). Og det som skjedde på Golgatas kamparena, skjedde for oss! Vi får del i denne seieren:

«Guds sønn forkynte: Tro på meg, så skal jeg Satan binde.

For jeg skal kjempe slik for deg at vi til sist må vinne.» (Luther)

I Luthers store katekisme forekommer betegnelsen ‘djevelen’ hele 70 ganger. Stort sett skjer ikke dette på spekulativ middelalder-vis. Jeg har måttet spørre meg selv: Tematiserer jeg for alvor sjelefienden? Og bobler det fram noen lutherske gledestoner over ham som vant: «… den høvding for Guds hær, i Ham kun frelse er, han marken skal beholde»?

Sist jeg var i Armenia oppdaget jeg hvor mye mer frimodig min forkynnerkollega der proklamerer Jesu seier over djevelens makt. Tankevekkende.

…  

Også døden er en fiende. Vi gruer alle for døden. Luther framstilte kampen mot døden som en «wunderlich krieg» der Kristus ved sin død myrdet døden:

«Å skjebnestund da liv og død i nærkamp støtte sammen!

Å fryd, da seiersropet lød og døden sto med skammen!

Dette vitner Skriften om: at Kristi død ble dødens dom!

Hvor er nå død din seier? Halleluja.»

For den troende har døden derfor mistet sin rett på oss. Jesus har døden i sin vold. Petter Dass skildret dette med frisk billedbruk. På grunn av Jesu påskedag skal vi få være hos Herren i døden. Og på vår påskedag skal vi oppstå til fornyet legemlig liv, liksom Jona på sin påskedag:

«Fisken skjøt Jona fra buken til stranden,

slik skal óg jorden oppspy sine lik.

Er du min frelser, av graven oppstanden,

da skal jeg visselig oppstå med dig!»

En soning for våre synder

Både hos Luther og Petter Dass har likevel soningsmotivet hovedtyngden når Golgatadramaet tolkes. Synden måtte sones, skylden betales. Oppgjøret med synden kan nok omtales i kamp-kategorier, f.eks. i Luthers mest personlige salme: «Jeg sank og sank i mørket ned, var uten håp om salighet, i synden var jeg fanget.» Men dette er et fengsel der Luther satt som en gjeldbundet skyldner.

Følgende uttrykksmåter hører sammen med temaet soningen i Luther-salmene: Guds vrede, straff, forsone, anklage, mellommann, vår elendighet, renselse, vaske (med blodet), påskelammet, utgytt (om blodet), blodet på døren, gitt i døden for oss, kjøpt fri, dyrt kjøpt, koste (hva det kostet Gud), skyld, fyllestgjørelse, tilgivelse, nåde.

Soningsmotivet er direkte eller indirekte utfoldet 36 ganger.

Loven og Guds brennende vrede over synden kan personifiseres og framtre som ‘fordervsmakter’ som vi er offer for. Men alltid er Gud selv den handlende. Det dreier seg om Guds lov og Guds vrede. Som skyldnere har vi krenket Gud selv. Dermed blir loven og vreden til farlige makter. Jesus smakte Guds vrede for oss og forsonte på den måten Gud med oss (2 Kor 5,18–21). «Han har gjenløst meg fortapte og fordømte menneske.» Guds dom kan ikke ramme den som har blod på dørkarmene (jf. 1 Kor 5:7).

Det var dette som gjorde at Petter Dass vel 150 år etter Luther kunne skrive:

«Er jeg en synder, du er en forbarmer!

Nåde for fallet du nå har satt frem.»

Og han proklamerer i en glad tone:

«Tenk: Han ga ut sitt liv og blod

 og bar Guds vredes smerte

Alt sammen tålte han for deg …»

…

Overskriften vår var løven og lammet. Begge er bibelske betegnelser, og begge er forankret i GT.

• Som løven av Juda vant Jesus seier over alle onde makter.
• Som lammet lot han seg ofre for syndene våre.

Kamp og seier-motivet og soningsmotivet er sammenvevd. Jesus forsonte Faderen med oss og overvant dermed djevelen, døden og fortapelsen.

…

Hverken djevelen eller Guds vrede over synden er moteriktige begreper i dag. Og å slenge om seg med slike begreper for å vise sin radikalitet, tjener ingen hensikt. Men skal bakteppet for påskebudskapet tegnes tydelig, må de bli med oss opp på prekestolen. Da kan Jesu triumf for oss og Jesu offerhandling i stedet for oss skape den jublende gleden som vi finner hos Luther og Petter Dass.

Så må du, kjære kollega, finne din måte å løfte fram disse sannhetene på.

(Tidligere publisert i Dagen)